Kriminaltekniker Eva Ragde om å se yrket sitt på TV: - Du kan jo flire deg ihjel

- Det er klart, du kan jo flire deg i hjel, sier Eva Ragde, kriminaltekniker ved Kriminalteknisk seksjon, i Oslo politidistrikt. 

I kveld gjester hun talkshowet «Lindmo» på NRK, hvor hun forteller om hvordan yrket hennes framstilles på film og i TV-serier, sammenlignet med hvordan det er i virkeligheten.

I programmet forteller Ragde at den amerikanske TV-serien «CSI» er et kroneksempel på serier som tegner et ganske annerledes bilde av kriminalteknikere, enn slik det i virkeligheten er. 

- Her kommer de med høye hæler, lekre overdeler, sminke, det er jo så lekkert at det er jo til å ta helt av for. De stuper inn på ethvert åsted, og avsetter så klart ingen spor selv. De går inn og ser jo det lille rusket, som ligger bakom stolbeinet hans, i det øyeblikket de entrer lokalet. Det er jo ikke sånn!, sier Ragde. 

- Hva er årsaken her da?

Denne framstillingen gjør at mange tror kriminalteknikere finner fellende bevis med én eneste gang de setter føttende på et åsted. 

- Det går to timer etter at ting har skjedd, og så får vi spørsmålet «Hva er årsaken her da?». Og da blir jo vi litt stressa, sier Ragde, i programmet. 

Til Politiforum forteller Ragde at til tross for misforståelser som oppstår på grunn av framstillingen i TV-serier, ser hun på seriene med et humoristisk blikk. 

- Jeg tenker at man må forholde seg til at blant annet «CSI» har vært en av verdens mest sette underholdningsserier. De har også gjort yrket vårt ganske sexy. Folk synes jo det er ganske kult å se kriminalteknikere nå, sammenlignet med hvordan det var før, sier Ragde. 

Ragde regnes som en bauta på sitt felt, og i 2017 mottok hun også Politiforums ærespris. I juryens begrunnelse ble hun trukket fram som en spydspiss innenfor kriminalteknikkfaget, som utrettelig har jobbet for å utvikle og skape bevissthet om fagfeltet sitt. 

Ragde legger til at hun tror leger som ser på «Grey's Anatomy» ler seg like skakk av denne serien, som hun gjør av flere krimserier. 

- Men som underholdning fungerer det jo, sier Ragde. 

Så mange som mulig

Likevel mener kriminalteknikeren at det kan være en utfordring at mange tror at ting fungerer på samme måten som de har sett på TV og film. 

- Det er både en utfordring når vi møter folk i arbeidet, men også blant egne kolleger. Det er mange som tror at «dette må være lett som bare det». De tror at vi bare skal gå inn og finne noen fingeravtrykk og DNA, men det er en litt feil oppfattelse. Vår hovedoppgave er å framskaffe så mange kriminaltekniske spor som mulig i en straffesak, slik at vi kan være en viktig bidragsyter til etterforskningen, sier Ragde. 

- Det jeg synes er veldig fint med å være med på «Lindmo» er å få lov til å fortelle om kriminalteknikk, og hva vi faktisk gjør. Dette er et fagfeltet som går inn i alt av politiarbeid, men mange tror det er et eget fag som er for sære nerder. Det er det ikke, sier hun. 

Situasjonsspor

Da Eva Ragde ble tildelt Politiforums ærespris i 2017, la hun også vekt på at det å være kriminaltekniker er mer enn å finne fingeravtrykk og DNA. 

- Folk høyt oppe i systemet tror at det å finne DNA eller fingeravtrykk er det som avgjør saken. Det er ikke det. Å være kriminaltekniker, handler om å sette ting i riktig kontekst, for å finne sammenhengen i saker. Det viktigste for oss, er situasjonsspor. Måten åstedet ser ut for oss. At en stol er flyttet på på en spesiell måte. At to poser på forskjellige steder er like. Det er slike ting som er interessant. Det er det som er kriminalteknikk for meg. Det er alt annet enn straksetterforskning, uttalte Ragde den gangen. 

Da hun startet som kriminaltekniker i 1992, var bruk av DNA og biologiske spor forbeholdt sedelighetssaker. Kriminalteknikk innenfor for eksempel narkotikasaker, var aldri et tema.

– Jeg har vært en ivrig forkjemper for at kriminalteknikk bør være en del av alle saker, sier Eva. Hun bruker overgrep mot barn som et eksempel.

– Hva er viktig å dokumentere? Seksuell kontakt? Ja, eller kanskje ikke? For å stadfeste barnets troverdighet, kan vi dokumentere at leiligheten er slik den beskrives. Kan det stemme at mor sitter på stua og ikke får med seg det som skjer på soverommet? Hvor tykk er veggen? Blir lydene dempet av møblene? Vi kan gå gjennom hele leiligheten, og skape en troverdig plattform for barnet.

Å skape denne helhetsforståelsen – et så komplett situasjonsbilde som mulig – er det kriminalteknikk handler om, sier Ragde.