Samvirke mellom nødetater: «Mange hadde problemer med å forklare hva samvirke er»

Perfekt oppdragsløsning er ønskelig, men ofte en utopi. Uønskede hendelser er uforutsigbare av natur. Dette må vi akseptere. Evalueringen etter terrorangrepet 22. Juli 2011 har med tiden blitt et klassisk eksempel som benyttes for å forklare situasjonen hvor samvirke mellom nødetatene ikke var godt nok. Men hvordan forstår de som utøver samvirke i praksis dette begrepet? Og hva sier dokumentene vi forholder oss til om temaet?

Forståelsen av samvirkebegrepet

Det skulle vise seg etter å ha gjennomført ti intervjuer av politibetjenter, brannkonstabler og ambulansearbeidere at mange hadde problemer med å forklare hva samvirke er. Dette førte til flere vage enn presise beskrivelser og fortolkninger. Et av unntakene var en underbrannmester med 16 års erfaring som uttalte:

"Samvirke, da tenker jeg på at alle tre nødetatene samarbeider og samhandler ute på skadested".

Åtte av ti informanter la som underbrannmesteren til grunn at samvirke foregår i selve krisehåndteringsfasen. De resterende forstod begrepet mer helhetlig og oppfattet det som en samlebetegnelse for summen av alle aktiviteter som foregår mellom nødetatene. Både før, under og etter oppdrag. Flesteparten av informantene refererte til ”flyten” mellom beredskapsaktørene på skadested da de skulle forklare hva samvirke er. Under oppdrag hvor samvirke fungerte ”gikk ting på skinner” uten at man i mange tilfeller var i stand til å forklare hvorfor. Enkelte ganger merket man det ikke før situasjonen var over.

Fordi oppdragene som nødetatene responderer på varierer med tanke på alvorlighetsgrad og omfang, er det vanskelig å si noe om hvilke faktorer som må være tilstede for at samvirke skal fungere i hver enkelt situasjon. Relevante spørsmål i den forbindelse er for eksempel om samvirke under en brann det samme som samvirke under et redningsoppdrag. Flere informanter mener at samvirke påvirkes av en rekke situasjonsbestemte faktorer som varierer fra oppdrag til oppdrag. Hvem er på jobb? Hvilke ressurser er tilgjengelig? Hva er oppdraget, og hvordan utvikler det seg? På den måten virker det å være en rekke tilfeldigheter som spiller en viktig rolle for om samvirke fungerer.

Det er mange forhold som er viktig å ta i betraktning dersom man skal oppnå flyten i oppdragsløsningen. Å ha kunnskap om de andre etatene var noe flere informanter vektla. Hva slags kapasiteter, kompetanse og utstyr har de andre etatene? Og hvordan kan vi nyttiggjøre oss av dette for å løse oppdrag best mulig? Å ha erfaring og god helhetsforståelse for oppdragsløsningen er en ubetinget fordel ifølge informantene. Dette tar tid og krever mengdetrening.

Til tross for sprikende forklaringer rundt selve samvirkefenomenet var informantene forholdvis samkjørte når det gjaldt hensikten med samvirke. Det er å løse oppdraget på best mulig måte for alle involverte parter. Effektivisering og optimalisering av egne og andres arbeidsoppgaver kan føre med seg et verdifullt utbytte. På den måten kan nødetatene være i stand til å redde flere liv, raskere og sikkert.

Ulik kompetanse og dårlige forutsetning for å lære av hverandre

Når mannskaper fra tre ulike organisasjoner, med ulik kultur, kompetanse, arbeidsmetoder og målsettinger møtes i usikre omgivelser gjør dette oppdragsløsningen utfordrende. Et optimalt samvirke er vanskelig og det kreves at det legges ned betydelig tid, energi og ressurser for å oppnå det man ønsker.

Til tross for at det er øvelser som foretrekkes i størst grad når informantene skal lære om samvirke er realiteten at det er for lite fokus på kompetanseheving på samvirke. Ulik praksis blålysetatene i mellom angående hvem som får delta på kompetanseheving ser ut til å være et problem. Kunnskapsnivået varierer mye mellom deltagerne og man har ulik forståelse og forutsetninger. Et eksempel på dette er at en ambulansearbeider med 2.5 års erfaring hadde deltatt på kurset ”samvirke på skadested” i regi av Sivilforsvaret samtidig som en brannkonstabel med 11 års erfaring ikke hadde fått denne muligheten.

Foruten om en kopp kaffe nå og da møtes etatene hovedsakelig ute på reelle oppdrag. Disse løses ofte raskt og etatene drar hvert til sitt, eller må videre på nye oppdrag. Det er liten tid og mulighet til å evaluere og reflektere sammen i etterkant av oppdragene. Slike prosesser har vist seg å være helt sentrale for at læring skal finne sted og ser ut til å være en svakhet. Ulik turnus, organisering, høy arbeidsbelastning og varierende interesse fungerer i tillegg til andre faktorer som barrierer for erfaringsoverføring etatene i mellom. Læringen begrenser seg til enkeltindivider og videreføres ikke til større deler av organisasjonene, som for eksempel til andre vaktlag eller etaten som helhet. Det finnes ikke et system for erfaringsoverføring mellom nødetatene.

Tiden etter 22. Juli 2011 og innføringen av samvirkeprinsippet

Til tross for regjeringens mål om å videreutvikle samvirke mellom nødetatene, blant annet ved å innføre samvirkeprinsippet er det ingen av informantene i undersøkelsen som har lagt merke til store forandringer rundt hvordan man forholder seg til, og jobber med samvirke. Verken generelt i tiden, eller etter 22. Juli 2011.

Ni av ti informanter mener at samvirke alltid har vært i fokus i forbindelse med oppdragsløsning og at det på ingen måte er noen noe aspekter ved det. Nødnett blir trukket frem som den største forandringen. Andre utviklingstrekk relaterer seg til et generelt tettere samarbeid. Et eksempel på dette er at ambulansepersonellet har fått vernevester som skal beskytte dem mot skarpe gjenstander når de er sammen med politiet på risikofylte oppdrag.

Hva skal man forholde seg til?

Viktigheten av samvirke i forbindelse med forebygging, beredskap og krisehåndtering i dagens samfunn gis betydelig oppmerksomhet fra politikerne. Etter å ha studert en rekke stortingsmeldinger, offentlige utredninger og evalueringer på fagfeltet viser det seg at ingen definerer hva samvirke er, hva det går ut på, eller hva det skal bidra med. Verken på et generelt grunnlag eller spesifikt opp i mot nødetatenes rolle når det gjelder å håndtere uønskede hendelser i en akuttfase.

I teorien hevdes det å være viktig at samvirke har en uttalt formål og ambisjon slik at alle har en felles oppfattelse av hva man skal jobbe mot. Det ser ikke ut til at slike grunnleggende forhold er på plass for det samvirke som nødetatene skal bedrive.

Teksten er skrevet på bakgrunn av masteroppgave i samfunnssikkerhet og beredskap ved Universitetet i Tromsø.