Avhør med avvikende spørsmålsgjengivelse

I et avhør stiller avhørsleder spørsmål for å få utdypet informasjonen den avhørte har kommet med i sin forklaring. Spørsmål er nyttige ved at avhørsleder kan få oppklaring i eventuelle uklarheter, man kan få utdypet visse aspekter ved forklaringen og man kan stille oppfølgingsspørsmål.

Men spørsmål kan også være en mulig kilde til påvirkning gjennom måten spørsmålet er formulert på. Derfor lærer politistudentene at slike spørsmål bør gjengis i avhørsrapporten.

I pensumboken «Politirapport» av Bjerknes og Williksen (2012:63), som brukes i faget Rapport- og etterforskningslære ved Politihøgskolen (PHS), påpeker forfatterne at det ikke finnes noen klare retningslinjer for når spørsmål og svar skal gjengis i rapportene. De skriver at dersom spørsmålet som er stilt kan ha påvirket svaret bør det vurderes om både spørsmål og svar bør fremkomme i rapporten. Men hvordan gjøres egentlig dette i praksis?

Studentrapporter

For å få svar på det har jeg studert åtte avhørsrapporter skrevet av tredjeårsstudenter ved PHS i min masteroppgave (Eriksen 2013). Avhørsrapportene er skrevet med utgangspunkt i en simulert avhørsøvelse studentene har gjennomført som en del av deres utdanningsløp.

I øvelsen har politistudentene som går inn i rollen som vitne, sett en video av et iscenesatt ran av en bensinstasjon. Studentene som har opptrådt som avhørsledere har levert inn avhørsrapportene som obligatorisk arbeidskrav i emnet etterforskning. Begge studentene er kjent med at avhøret er en treningssituasjon.

For å finne ut hvilke spørsmål som er gjengitt og hvordan dette har blitt gjort har jeg sammenlignet spørsmålene som er nedskrevet i rapportene med spørsmålene som er stilt i avhøret.

Store variasjoner

Når spørsmål er gjengitt i avhørsrapportene er dette markert språklig. Eksempel på slike spørsmålsmarkører er variasjoner av formuleringer som «Vitnet ble bedt om […]» og «På spørsmål […]». Disse markørene er med på å vise at opplysningene som følger etter dem er fremkommet ved at avhørsleder har stilt spørsmål til den avhørte.

Slike spørsmålsmarkører viser ikke alene hvilket spørsmål som ble stilt i avhøret og de bør derfor etterfølges av en gjengivelse av spørsmålet. Dette er en gjengivelse som er i tråd med det studentene lærer på studiet.

Dette ser vi gjøres i eksempel 1: «På spørsmål om han kunne huske hvilket språk de snakket seg i mellom svarte han at de snakket engelsk hele tiden». Her ser vi først en spørsmålsmarkør, og deretter en formulering av spørsmålet avhørsleder har stilt til vitnet. Slik kan vi lese ut av rapporten både hva avhørsleder har spurt om og hva vitnet har svart.

I mange tilfeller mangler spørsmålsformuleringer i de rapportene jeg har undersøkt. Dette kan man se i eksempel 2: «På spørsmål forklarte vitnet at det må ha vært en del penger i posen, på grunn av tyngden på posen da den ble løftet over disken». Her får vi ikke vite hva avhørsleder har spurt om. Det henvises bare til at det er stilt et spørsmål og hvilket svar vitnet angivelig skal ha gitt. Dermed kan man ikke vurdere om svaret som er gjengitt kan ha blitt påvirket av spørsmålet avhørslederen stilte.

Disse to eksemplene jeg har presentert over, viser at nedskrivingen av spørsmål er varierende i avhørsrapportene. Hvordan gjengivelsen gjøres kan både variere innad i de enkelte rapportene og på tvers av dem. Det varierer altså både hvordan spørsmålsmarkører og spørsmålsformuleringene gjengis i rapportene, men det varierer også hva de gjengir.

Riktig gjengivelse?

Studien jeg har gjort viser at det finnes eksempler på spørsmålsformuleringer som ligner på det avhørsleder har spurt om. I tillegg finnes det flere tilfeller hvor det ikke er et samsvar mellom spørsmålet stilt i avhøret og det som er gjengitt i avhørsrapportene.

Ser vi nærmere på eksempel 1, «På spørsmål om han kunne huske hvilket språk de snakket seg i mellom svarte han at de snakket engelsk hele tiden», kan vi se at spørsmålsformuleringen ikke er helt likt det spørsmålet avhørsleder stilte. Avhørslederen stilte følgende spørsmål i avhøret: «Du snakket om språket deres. Snakket de jevnt på engelsk hele tiden?».

Her ser vi at det er avhørslederen som spør om de snakket engelsk i avhøret, men i rapporten er dette framstilt som om det er vitnet som kommer med denne informasjonen. Dermed kan det virke som om avhørsleder kan ha bidratt til å påvirke vitnets svar. Vitnet har derimot i sin innledende forklaring allerede fortalt at gjerningspersonene snakket engelsk. Avhørslederen gjentar derfor allerede kjent informasjon når han stiller spørsmålet og har slik sannsynligvis ikke påvirket informasjonen i akkurat dette tilfellet.

Ser vi derimot nærmere på eksempel 2, «På spørsmål forklarte vitnet at det må ha vært en del penger i posen, på grunn av tyngden på posen da den ble løftet over disken», fører mangelen på spørsmålsmarkering til at vi ikke ser at spørsmålet som ble stilt i avhøret faktisk kan ha bidratt til å påvirke vitnets svar.

I avhøret stiller avhørsleder følgende spørsmål: «Vi skal prøve å beskrive den posen da i det du ser foran at den løftes over disken. og hvis vi tenker oss at det her er en vanlig pose da, så den tung ut?». Vitnet har ikke tidligere gitt noe informasjon som tilsier at posen skulle se «tung ut». I og med at det er avhørslederen som legger til denne informasjonen kan det ha bidratt til å påvirke svaret som vitnet gir.

Det er ikke sikkert vitnet ville kommet med denne informasjonen selv, noe vi ser ut av svaret vitnet gir: «Ja, litt tyngde var det på den». Dermed kan det se ut som om spørsmålet har bidratt til å legge til rette for at vitnet svarer akkurat dette.

Usikkerhet

Den store variasjonen i spørsmålsgjengivelsene kan tyde på at politistudentene er usikre på hvilke spørsmål de skal gjengi og hvordan dette skal gjøres. Det fører til en inkonsekvent og avvikende gjengivelse, hvor det varierer om det tas med en spørsmålsformulering og hvilke typer spørsmål disse henviser til.

I utredningen «Avhørsmetodikk i politiet» (Riksadvokaten 2013) påpekes det også at mange etterforskere føler seg usikre både på form og innhold, noe som tyder på at dette ikke bare er vanskelig for politistudentene.

I utredningen kommer det fram at det er et ønske om evaluering av avhørsrapporter med påfølgende tilbakemeldinger (Riksadvokaten 2013:60). Dette kan gjøres ved at det legges til rette ved at man gir tilbakemelding på hverandres avhørsrapporter. Det kan gi rom for å diskutere hva som er gjort på en god måte og hva som kan forbedres i rapportene.

Å tematisere og diskutere hvordan avhørsrapporter skrives vil bidra til å utvikle og forbedre skriveferdighetene til både politistudenter og etterforskere. Det å sammenligne avhør og avhørsrapport, slik jeg har gjort i denne studien, kan være nyttig for politistudentene for å øve opp deres evne til å skrive gode rapporter og gi tilbakemeldinger til kollegaers rapporter.