Blir politiet etterdiltere i eget felt?

Sakker politiet etter i eget yrkesfelt? I denne artikkelen ønsker jeg å peke på noen utfordringer i etaten, med fokus på verdien i kunnskapsdannelse. Jeg vil også foreslå et nytt kulepunkt i Medarbeiderplattformen.

Økt vitenskapelig kompetanse øker påvirkning og makt i utvikling av det polisiære feltet. Tilgang til definerende maktfelter forutsetter tenke- og talemåter av en annen type enn dagligspråk og enkeltstående fortellinger. Det er økt påtrykk fra andre yrkes- og kompetansegrupper (for eksempel vektere og universitetsutdannede) som ønsker å overta mange av politiets oppgaver. Vil politiet klare å verne om det som er «sitt», mange oppgaver er jo allerede tapt?

Som følge av økt «ytre» press innfører Danmark nå en kortere politiutdanning (Jyllandsposten, 24. oktober 2015). Er det veien å gå i et stadig mer komplisert samfunn, med ditto kriminalitetsbilde? Hos oss er temaet nå «mer arbeid på stedet». Krever det mer eller mindre kompetanse? I hvilken grad evner politifolk å påvirke utviklingen i eget yrke? Blir de slitne av å kjempe mot vindmøller? Hvilke forslag kan man se for seg for å bedre tilgang til maktfeltene?

Min egen faglige bakgrunn er filosofi, og jeg har vært vitenskapelig ansatt ved Politihøgskolen (PHS) i seks år. Det siste året har jeg vært medlem av skolens styre, i tillegg medlem av Forsknings- og utviklingsutvalget i noen år. Vervene har gitt meg et godt ut- og innsyn til politiets kompetansebygging. Jeg er særlig opptatt av området vitenskapsteori og forskningsmetode, hvor jeg også har skrevet en av våre lærebøker.

Svekket økonomi, styrket kompetanse

I de senere årene har PHS fått en gradvis svekket økonomi. Den reelle nedgangen i år er omtrent 0,5 prosent (Kilde: Økonomiavdelingen, PHS). Følgelig færre midler til å investere, og prioriteringene blir hardere, og fokus blir på politiets «kjerneoppgaver». Slik jeg ser det, gir situasjonen fare for at de «teoretiske» fagene kan bli stemoderlig behandlet (vitenskapsteori, sosiologi, etikk, med mer). Hva gjør så det?

Både Gjørv-rapporten og Politianalysen fremhever betydningen i erfaringslæring og kompetanseutvikling. Hvilke kompetanser er det de «teoretiske» fagene gir? Jo – dannelse; evne til å utvikle skjønn for de til enhver tid nødvendige tilpasninger. Tradisjon er ikke tilstrekkelig, man må endre for å bevare. La meg konkretisere.

Visualisering av påvirkningsområder

Med begrepet om det «polisiære maktfeltet», sikter jeg til helheten av diverse yrkesgruppers relative påvirkningsgrad, og omfanget av den påvirkningsgraden. Politiet samarbeider med mange yrkes- og profesjonsgrupper; vektere, brann, ambulanse, sosialarbeidere, jurister, psykologer, leger, økonomer, byråkrater og politikere. Se modellen under (Kilde: Bordieu, 1979). Jeg har grovt sammenstilt aktører i det polisiære feltet i henhold til til utdanning, lønn og «makt».

Midtfeltet danner omriss av det polisiære feltet. Selv om den operative politien og toppbyråkraten i justisdepartementet deltar i det samme feltet, så er tenke-, arbeids- og sosial identifikasjonsmåte ofte nokså ulik. Politifolk på «gulvet» liker biff og øl, mens de i «tårnet» foretrekker fisk og vin, kan vi si. Noen leser bare VG, andre leser kun Morgenbladet. Og alle blir de feilernært og svaksynte.

Egen opplevelse vs vitenskap

Sett fra kontorer i 12. etasje, blir «asfalt» til en ressursfaktor for fremkommelighet. Svette og frykt, blir til allokerte, menneskelige ressurser i en tabell. Selv om politifolk på gata og dressene i 12. snakker om de samme tingene, så snakker de om dem helt forskjellig. «Kompetanse» er ikke kun et sett av praktiske ferdigheter. Det handler også om språk, graden av abstrakt resonnering og evne til retorisk fremstilling, slik at tanker aksepteres og overtas av andre enn medlemmer i egen gruppe.

Høyt og lavt skjønner hverandre ikke godt nok. I følge Johannesen i Politikultur, så henger det stadig tunge reformer over horisonten, som de med støvlene på bare har å innfinne seg etter. Men, oppad ser det ut til å være en usynlig kommunikasjonsbarriere. Utsagn nedenfra forstummes i heissjakten. Utfordringen synes å være at det er de andre som må lære seg deres språk. Hva blir følgene?

Lytting og læring, oppover og nedover

For at de øvre regionene kan klare å oppfatte noe som relevant, må det presenteres i form av statistikk, empiriske analyser, og så videre. Det innebærer at vanlige politifolk bør beherske et bredt spekter av tenke- og talemåter som lar seg innpasse i de høyere regionenes kultur. Jeg fremhever ordet «kultur» for å få frem den retoriske funksjonen i kompetansebegrepet. Den sterke hånd må ikles en elegant hanske.

Og, dersom «toppen» er opptatt av erfaringslæring, så må vilje til kunnskap anses som en kjerneverdi i politiet. Ja, det er de «vanlige» politifolkene som må ta det tyngste læringsløftet, men «messingen» må lytte mer og bedre. I PHS sin strategiske plan, er nettopp det å utvikle et kombinerende kunnskapssyn første prinsipp. Jeg foreslår derfor en femte verdi i Medarbeiderplattformen: «Jeg er kunnskapssøkende».

Nye aktører i feltet

Dersom ikke politiet lykkes i forstå seg selv internt, hvordan skal de forstå det som er eksternt? Politiyrket er nå det 6. mest respekterte (Aftenposten 4. november 2015). Det er en kapital mange ønsker å ta. Se til sikkerhetsbransjen – tenk «responstid»; det er ca. 9800 vektere på jobb daglig, og flere blir det. I 2011 reddet de 256 liv, anholdt 28.000 personer i henhold til Straffeprosessloven § 176, og bortviste 98.000 uønskede personer. Når kommer kunnskapsbaserte krav om jurisdiksjon for ordenstjenester, og hvordan svarer politiet ditto?

Avhørsfeltet – jeg skriver selv på en ny doktoravhandling om sammenhengen i V, A og E i KREATIV – slik det synes nå, er det jo 27 år gamle psykologer med PhD, som aldri har hatt sine ører i et avhørsrom, som leverer premisser for avhørsmetode. Klarer politiet å drive god nok metodekritikk av påstått kunnskap, slik at alle laboratorie-eksperimentene kan omgjøres til «beste praksis»? Evner politiet å forvalte sin «enerett» til avhør?

Avslutning: «Rævdiltere»?

Mitt poeng er at politiets profesjonelle autonomi står og faller med evnen til adekvat kunnskapsproduksjon i en tid med stadig større endringer i samfunn og kriminalitetsbilde. PHS er ennå et potent verktøy i så henseende. Men, om det fremover ikke stimuleres til gode nok betingelser for læring på grunnplanet, så vil det gi negative konsekvenser i toppen av systemet, hvor krav om akademisk formalkompetanse stadig øker.

Det er avgjørende viktig for autonomien til det «nye» politiet, at vitenskapelig kunnskapsproduksjon inngår som kjerneoppgave, og at kunnskapssøken innlemmes i etatens kjerneverdier. Om ei, frykter jeg at politiet ender som det bergenserne kaller for «rævdiltere».