Dialog som løsning på familievold
«Mistenkte har slått sin samboer, som må kjøres på legevakta. Barna ligger på loftet og sover. Situasjonen har roet seg og politietforlater stedet.» Strofer som disse blir daglig plottet inn i politiets loggsystem.
Forventingene til hva politiet skal bidra med i familievoldssaker, har vært store både fra familiemedlemmer og andre offentlige instanse.
Siden jeg ble uteksaminerte fra politiskolen for 17 år siden, har jeg jevnlig håndtert saker hvor vold i nære relasjoner er tema, blant annet som familievoldskoordinator i Sør-Trøndelag politidistrikt. Gapet mellom forventningene til politiet i disse sakene, og hva politiet vil og kan bidra med, har vært til å ta og føle på.
Jeg har kjent på ansvaret og spekulert på hvordan vi best kan hjelpe disse familiene. Jeg har vært i samtale med ofre, gjerningspersoner og barn, og tenkt enda litt til. Rutiner rundt risikovurdering, voldsalarm og offentlig påtale er gjennomgått, og jeg har prøvd å gjøre politiet litt flinkere. Så når patruljen endelig har skjønt, etter årevis med oppfølging (masing), at de skal skrive anmeldelse uavhengig av hva fornærmede ønsker, forsvinner fornærmede. Hun ønsker ikke å forklare seg, og det var ingen andre vitner enn henne, bortsett fra barna da, og de er jo heller ikke pliktig til å forklare seg. Skal man likevel forsøke å dra barna inn i dommeravhør, slik at de kan bidra til at far blir straffet, eller skal de få slippe? Maktesløs og desillusjonert stempler politijuristen til slutt saken med «henlagt».
Hun ønsker seg fred
Så ser jeg det plutselig. I sak etter sak forteller fornærmede om sitt store ønske. Hun ønsker ikke straff. Hun ønsker seg fred. Kanskje kan en rettssak eller en bot medføre at freden kommer sigende over hjemmet, tenker jeg. Men så får jeg høre om andre utilsiktede virkninger av straffen. Om en bot som rammer hele familien. Om en fengselsstraff som gjør familieøkonomien vanskeligere. Om barn som opplever at årets ferie må legges på is. Om far som kommer ut av fengslet, mer bitter enn noen gang. Og det er kona og barnas skyld.
Restorative justice
En høstdag i 2007 hører jeg for første gang om Restorative Justice (RJ). Leder fra konfliktrådet i Sør-Trøndelag, Iren Sørfjordmo, mener at dette begrepet kan være av betydning for familier som opplever vold.
Og for å gjøre en lang historie kort; jeg søkte permisjon fra politiet og ble leder for prosjektet Familievold, forsoning og forebygging i Konfliktrådet. Prosjektet er en del av regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner.
RJ går i korte trekk ut på at de som er berørt av en kriminell handling selv bidrar til å finne en løsning på problemet. I Norge blir dette praktisert gjennom konfliktrådene.
Bruken av RJ i saker som omhandler vold i nære relasjoner er omstridt da det ofte er en makt- ubalanse mellom partene som kan gjøre en dialog vanskelig. Likevel tror jeg at dersom fornærmede ønsker dette og ikke føler seg presset, så vil en slik dialog kunne ha mye for seg. Det forutsettes videre at mistenkte erkjenner hovedtrekkene i voldsbeskrivelsen. Dialogen munner som regel ut i felles avtale mellom partene om hvordan relasjonen mellom partene skal være i tiden framover. Det kan hende fornærmede ikke ønsker kontakt eller at hun ønsker å avslutte forholdet i trygge rammer.
Sakene
Prosjektet har arbeidet med til sammen 84 saker, siden forprosjektet startet høsten 2007. Av disse er 14 gjerningspersoner kvinner.16 ulike nasjonaliteter er representert, men flest saker dreier seg om etniske nordmenn. Sakene er vidt forskjellige. Vi har hatt engangstilfeller og gjentagende voldshendelser, saker hvor en ørefik og psykisk mishandling har foregått og vold med skadefølge.
Det nytter
En familiefar fra et krigsherjet land ble pågrepet av politiet etter bråk i hjemmet. Barna var livredde og eldstemann kontaktet politiet. Patruljen anså dette for å være så alvorlig at de skrev en anmeldelse og varslet barnevernet. Når de søkte i politiets vaktjournal så de at det ikke var første gangen at politiet hadde blitt kontaktet. Mor og eldste sønn sa seg villige til å la seg avhøre, men gav klar beskjed om at det var uaktuelt å stille i retten.
Politiet syntes det var for ille at saken skulle henlegges, og sendte derfor saken over til konfliktrådet som alternativ til straff. I samtale fortalte mor om trusler om vold og om alkoholmisbruket til far. Hun ønsket ikke straff, men at hun og barna skulle få fred. I formøtet med far fortalte han om sine problemer med å tilpasse seg den norske kulturen. Han slet med krigsminner, var arbeidsledig og helsa skrantet. Han angret og var forferdelig lei seg. Så møttes far, mor og meglerne. Mor fikk fortelle far om hvordan hun opplevde de voldelige episodene og om hvor redde både hun og barna var. At ungene var glade i han, men samtidig redd han ville komme til dem beruset og vanskelig. Møtet resulterte i en avtale der far skulle oppsøke lege for å få behandling for sitt alkoholproblem, og ikke oppsøke familien når han drakk. Neste møte, fire måneder etterpå, viste at avtalen ble fulgt. Far hadde fått medisinsk hjelp og fullført en viktig eksamen som kunne gi han jobb. Han sa at han hadde det godt. Mor sa at hun ikke hadde trodd det var mulig å få så god hjelp fra politiet.
Å være med på denne prosessen, har gitt meg stor tro på dialogen. Saken lå an til å bli henlagt da påtalemyndigheten ikke hadde vitner som var villige til å stille i retten. Prosjektet fanget opp en familie som ellers ville ha «fått seile sin egen sjø». Politiet kunne gjennom sine sanksjoner legge til rette for hjelp og oppfølging.
NTNU Samfunnsforskning AS er nå i ferd med å evaluere prosjektet. Tilbakemeldinger fra ofrene gir oss en pekepinn på at dette kan være et viktig bidrag i en vanskelig prosess. Uttalelser som: «Jeg følte jeg ble trodd» og «Nå tør jeg bryte ut» eller «Det var godt at også andre fikk se hvordan han er», har gitt oss tro på at vi går i riktig retning. Hva er det så med familievold? Jeg grubler fortsatt, men har en følelse av å være på riktig vei.
