Rapport fra "The dead heart of Africa"

MINURCAT er det franske akronym for Mission des Nations Unies en Republique Centralafricaine et Tchad, er en forholdsvis liten FN misjon på østgrensen til Tsjad mot Sudan og den Sentralafrikanske Republikk. Tchad blir også kalt «The Dead Heart of Africa». I disse dager er misjonens fremtid usikker. Presidenten i Tchad mener MINURCAT er en mislykket misjon og vil ha oss ut. Et norsk styrkebidrag i form av et militært feltsykehus reiste hjem i vår.

Jeg har den imponerende tittel av «Deputy Police Commissioner Operations» og har base i byen Abeche i østre del av Tchad. Byen ligger ikke langt fra grensen til Sudan. Hovedstaden i Tsjad, N›Djamena ligger i vest ved «Lake Chad». Der holder min sjef Police Commissioner Mamadou Mountaga Diallo fra Guinea Conakry base. En stor, monumental, trivelig og skarp herre som jeg ikke har mye med å gjøre siden det er en time med jetfly fra N›Djamena og hit. Det passer meg bra.

Ørkenlandskap

Vårt fremskutte politihovedkvarter er ikke rare greiene etter vår målestokk. Den ligger i et ørkenlandskap hvor alt er brunt og tørt. Veldig tørt. Selv ikke insekter overlever her. Sand, støv og sterk varme preger omgivelsene. Her er lave murhus omgitt av murgjerder som stenger for innsyn og beskytter. Rundt oss lunter utmagrede geiter, sauer, esler, noen hester og mye krøtter på jakt etter mat. Mat er i det hele tatt den altomfattende interesse både for mennesker og dyr. Hva dyra lever av er meg en gåte. Men de tærer vel på fett som akkumuleres i regntiden da beiteforholdene er bedre, men ikke mye bedre. De spiser det de finner, søppelrester, papp, plast og ekskrementer blir resirkulert! Det setter sitt preg på smaken av kjøttet som er like seigt som, og smaker plast. Døde dyr blir liggende uttørket, bare skinn og bein igjen, men siden det ikke er insekter her, forsvinner de ikke.

Jeg leder en styrke som i teorien skulle være på 300 internasjonale mannskaper, men som i dag er under 200. De kommer i det alt vesentlige fra fransktalende vest Afrika. Benin, Burkina Faso, Burundi, Kamerun og Egypt. Her finner vi også tre hardføre finner, Harri, Jarmo og Tero og selvsagt noen franskmenn fra den gamle og fortsatt innflytelsesrike kolonimakten, videre Guinea, Jordan, Libya, Madagaskar, Mali, Niger, Portugal, Rwanda, Senegal. Dessuten var det to solbrente svensker her som lettet dro hjem. Til slutt offiserer fra Togo, Tyrkia og Jemen. Blant alle disse, en enslig nordmann fra Hakadal.

Kanskje henger det sammen med egne fordommer, men jeg er positivt overrasket over kvaliteten på mine medarbeidere. De er flinke, disiplinerte, arbeidsomme, pålitelige, hyggelige og positive. Nå er jo Police Commissioner, selv en Deputy som jeg, en stor kar i dette miljøet, og jeg behandles med adskillig respekt. Avmelding i grunnstilling om morgenen blir man etter hvert igjen vant med. Lenge glemt etter en fjern fortid i feltartilleriet. Det forhold at jeg er hvit er det ingen reaksjon på, hverken positivt eller negativt. Jeg glemmer det stort sett selv. Imidlertid har jeg et problem med å kjenne igjen folk. Det er uvant og det tar tid å legge merke til trekkene i ibenholtansiktene. Soldater, vakter og folk jeg treffer utenom MINURCAT kaller meg «Papa», noe som jeg stusset over hva innebar. Men som etter hva jeg er blitt fortalt, er en respektfull omtale av en eldre herre. Det kan jeg leve med.

Lederstilen i MINURCAT kan være så mangt, fra den autoritære kolonistilen til ren kadaverdisiplin. Jeg har, rimelig nok, brakt med meg min nordiske modell lært i Feltartilleriet og i POT. Den har en flatere struktur enn hva som er vanlig i større land enn vårt, alle oppfordres til å bidra med sitt. Dette er nok velkomment, men uvant. etter en stund fører det til en avslappet holdning og tone, men også større engasjement, interesse og initiativ. Folk liker å få og å ha ansvar. Det fører også til godt humør i min lille stab på 14 mennesker. Det kakles, prates, vitses om morgenen når folk dukker opp kl. 0730. Uten trivsel ingen effektivitet. Vi har da heller ikke de evinnelige intetsigende avisene som ødelegger enhver hygge, samtale og sosialt samvær.

Hard og tøff oppgave

Oppdraget vårt er å utvelge, utdanne, mentorere, monitorere og gi råd til DIS, et akronym for Detachement Intergre de Securite, en statlig politistyrke som rekrutterer folk med minst to års tjeneste fra Gendarmeriet og Police National. Deres hovedoppgave er å sørge for sikkerhet og polititjenester i flyktningleirene og i landsbyer med internt fordrevne flyktninger samt å eskortere humanitære konvoier som ikke sjelden er utsatt for væpnede overfall. Det er en hard og tøff oppgave, mye varme, mye støv og slett ikke ufarlig. I går fikk fire DIS offiserer skuddskader da de kjørte inn i et bakhold av banditter som hadde forsøkt å foreta et væpnet overfall på to biler. Det er disse politifolkene vi monitorerer. Bandittene, «les malfrats», skyter fort og ofte. DIS har hatt mange falne i denne kampen. FN sørger for alt til DIS, opplæring, lønn, utstyr, uniformer, biler, containere, vann, drivstoff, aggregater, papir, blyanter, reparasjoner, sikringsvoller, lyskastere, senger, madrasser. Alt. Uten internasjonal bistand vil DIS forsvinne som dugg for solen.

Med dette som bakteppe holder DIS en, etter stedlige forhold, akseptabel standard. De er bedre betalt enn sine våpenbrødre, de har et interessant arbeid, bedre utstyr og ikke minst nyter de av prestisjen som følger med å arbeide sammen med de internasjonale i MINURCAT. Langt der fremme lokker vel muligheten en gang selv å kunne bli sendt i FN tjeneste.

DIS er forholdsvis høyt respektert i flyktningleirene og blant de humanitære siden de er operasjonelle og modige, de tar ikke imot bestikkelser, forlanger ikke betaling for tjenester. Og de hverken stjeler, slår eller voldtar. Dette fordi det hele tiden er en internasjonal politioffiser fra MINURCAT som følger med og passer på. Jeg er redd for at om denne tilstedeværelsen ble borte ville også respekten og disiplinen følge samme vei.

Området vi dekker er stort, og praktisk talt all forflytning foregår med fly eller helikopter. Veiene, de få som forsvarer det navnet, er av svært dårlig standard og gir kjøretøyene en kraftig utfordring. For så vidt også menneskene i bilene. I regntiden som kommer i begynnelsen av juni er det helt ufremkommelig på hjul.

Bunnløs fattigdom

Kriminalitetsbildet er preget av bunnløs fattigdom. Tyveri av husgeråd, husdyr, «vold i nære relasjoner», bedrageri, flukt fra familien, unndragelse av underhold, voldtekt, tvangsekteskap, salg av pikebarn, kjønnslemlestelse, «carjacking», væpnete overfall. Alt dette er det DIS som skal etterforske og rydde opp i med et rettssystem som mange steder ligger nede og hvor økonomisk kompensasjon er reaksjonsmiddelet for det meste.

Man kan ikke unnlate å reflektere over hva slags mennesker, les politikere, som tillater at forholdene blir slik og som aksepterer at forhutlede mennesker må leve under slike uverdige forhold. Det er en skam. Det er mer, det er en forbrytelse. Men, «who cares about about Africa?»

Leirene, i alt 12 større og mindre leire er spredt langs grensen mot Sudan, i tillegg kommer internt fordrevne Tsjadiske borgere. I alt regner man med at det er omlag en halv million mennesker som lever i leirene og som trenger internasjonal bistand, det tilsvarer omtrent befolkningen i Oslo da jeg vokste opp. Noen leire er veldrevne med forholdsvis gode sanitærforhold, skoler, helsestasjoner og litt småhandel. Andre er helt rudimentære og elendige. Unger er det overalt og masse av. Hvorfor? En delforklaring er at ett individ tildeles matrasjon uansett alder. Det betyr mer mat til en familie med mange barn.

”Do Gooders”

I hver leir er det knyttet en DIS politipost som i tillegg til stasjonaer tjeneste patruljerer leirene til fots og i bil. Alltid fulgt av UNPOL. Politipostene er igjen del av et Commissariat som står for den administrative og logistiske forvaltningen. Politielementet er selvsagt et supplement til en herrens hærskare av NGOs (Non Govenmental Organisations) «Do gooders» som i Tchad teller omkring 70 organisasjoner. Bistandsindustrien. Som man altså kan harselere over, men som bokstavlig talt er livsnødvendige for hundretusener av mennesker.

På mange måter er UNPOL elementet i MINURCAT å ligne med NGOene siden vi er ubevæpnet og ikke har en utøvende myndighet. Passer det ikke DIS å følge våre råd av ymse grunner, noen dunkle og dulgte, har vi ingen sanksjonsmyndighet.

På det private plan har jeg funnet meg vel tilrette og trives bra. Til tider veldig bra. Jeg erkjenner at jeg er eslet for denne type operativt aktivitet, med vide fullmakter og omfattende myndighet. For meg er det bedre å sitte i en container i Abeche og styre, eller å fly med russiske MI-8 helikoptre som ser slitne ut, som rister, skaker og bråker men som flyr til politipostene og prøve å bedre forholdene, skaffe biler og diesel, sandsekker og aggregater, megle mellom UNPOL og DIS og forklare byråkratiske rutiner, enn å sitte i lite kontor i 8. etasje i POD og passe på Youngstorget.

Kort sagt jeg trives med å være min egen herre og bryne meg på utfordringer og mangfoldet i MINURCAT. Artig, underholdene og erfaringsgivende er det og å treffe, iaktta og samvirke med folk fra andre land med alle deres ymse, forskjellige, rare ambisjoner, motiver og idiosynkrasier. Den iakttakelsen er sikkert gjensidig. En god del «Mission junkies», møkkete, uflidde og tatoverte med gull lenker og ringer på fingre og i ører, og alskens veterantegn, caps og fakter. Bredbente, lett brautende, men tilfreds med å oppholde seg i bakre forsyningslinjer med tilgang til PX’en og kaldt øl. De nevnte «do gooders» med misjonssmil, luftige skjørt, skaut og drømmen om en god verden i ansiktet. Jeg har sympati for dem alle.

Enkle kår

Boligmessig så har jeg det ganske bra. Som patriser med VIP status har jeg eget rom i en «fixed wall» bygning med klimaanlegg og, luksus over all luksus, jeg har eget toalett og dusj. Det er ikke alltid vann men det gjør ikke noe, jeg slipper som plebeierne å stå opp og kle på meg om natten og gå på fellestoalett om skulle behovet melde seg. Selv om vi, som Einar Førde sa, «er alle sosialdemokrater» sa setter jeg pris på denne lille forskjellsbehandlingen.

Jeg trener regelmessig, helst hver dag, og treningen består i å gå rundt flystripen her i firetiden på ettermiddagen når varmen er mindre intens. En og en halv time tar turen. Det gjør godt for kropp og sjel. Jeg har en selvpålagt «no can» policy, det betyr ingen alkohol. Derimot har russerne ingen slik policy, men de er jo herdet og vante, og flyr like godt.

Jeg har ingen radio, ingen TV og som nevnt ingen aviser, men jeg har tatt med meg bøker som jeg har mye glede av. Er man ikke venner med seg selv kan en slik stasjonering bli vanskelig, på den annen side blir man godt kjent med seg selv og sine lyse og mørkere sider. Det er et ensomt liv med lite eller ingen adspredelser. I noen grad settes man tilbake til en tidsepoke rundt 1900 tallet. Vel, bortsett fra mobiltelefon og internett. Nyhetene på internett hjemmefra illustrerer skarpt hvor forskjellige verdener vi lever i. Ikke alltid til gunst for Arbeiderpartistaten og velferdssamfunnet.

Tilbake til POD kommer jeg nok ikke, jeg har ikke de beste minner fra tidligere tilbakekomster. Likevel har jeg mye å takke politietaten for. En etat som gir den som vil muligheten for et variert og givende yrkesliv. Man kan bare velge. Sykkel eller motorsykkel, båt, hundetjeneste, rytter, trafikk, Delta, alle typer etterforskning, spaner, økonomi eller personalforvaltning, KRIPOS, POD, PST, Økokrim, forebyggende, by eller land og altså internasjonal tjeneste. Hvilket annet yrke gir de samme mulighetene? Jeg føler meg privilegert som har hatt et meget interessant, utfordrene, rikt og givende liv i politiet. Og det har vært moro.