Men hva med forebygging?

Reformen har for alvor kommet over oss og jeg er bekymret. Tidenes mest omfattende reform – alt skal bli bedre – etterforskning, beredskap og forebygging.  Jeg frykter at den store taperen i denne reformen blir forebygging, og at det er de små stedene som taper mest.

Forebygging er det viktigste vi driver med. Det er komplekst og skjer på så mange forskjellige måter og ulike arenaer. Utfordringen er at det ikke alltid er så lett å måle resultater og det kan ta lang tid før man ser konsekvensene. Det er ikke målbart på samme måte som etterforskning og beredskap. På sikt vil det uansett være innenfor nettopp etterforskning og beredskap man ser resultatet av et for dårlig forebyggende arbeid.

Flinke generalister

Det er flott at etterforskning nå er i fokus med tilbakemelding og opplæring, men medaljen har en bakside. Jeg jobber i dag i et lensmannsdistrikt der alle er generalister – og vi er faktisk ganske flinke. Det er de samme betjentene som er i beredskap, etterforsker og driver forebyggende virksomhet. Man må gjerne dele disse opp i grupper og spesialisere dem, men man blir ikke flere av den grunn. Oppgavene er der og vi har mye å tape ved å gå bort fra generalisten. Så lenge alle er en del av beredskapen, og alle kan være første enhet på et voldtektsåsted, er det langt viktigere for meg at denne patruljen kan gjøre et godt innledende politiarbeid enn at all verdens eksperter kommer etter et døgn.

Betjentene som i dag har hendene fulle, skal nå ha opplæring på etterforskning. Fast årlig opplæring på 48 timer. Dette kommer i tillegg til IP-trening og øvrige kurs og møter. Selv om antall straffesaker går ned, så stilles det høyere krav til etterforskningen i dag enn tidligere. Det blir mer elektronisk materiale som skal gjennomgås og vi gjør en grundigere jobb. Selv med flere hjelpemidler så klarer jeg ikke å se at vi kommer til å bruke mindre tid på etterforskning i fremtiden. Tvert imot.

Ikke tidsbesparende

Så har vi politiarbeid på stedet (PPS). En idé hentet fra lensmannsetaten, men med mer fokus på teknologi og tilbakemelding. Noen forsøker å få det til å høres ut som man ikke lenger trenger et kontor etter at PPS ble innført. Jeg antar dette dreier seg om uvitenhet. Uansett så er det de samme betjentene som jeg nevner over som også skal gjennomføre mer arbeid ute på stedet, og de skal i tillegg evalueres etterpå.

Kjempebra, men det tar tid og det krever ressurser. PPS er ikke tidsbesparende – det er et kvalitetsløft. I tillegg til PPS, etterforskningsløft og turnusjobbing, har man lagt ned en rekke lensmannskontorer, men lovet publikum mer tilstedeværelse. Dette blir mye tid og ressurser som går med på transport. 

Frem til nå har de fleste steder, store og små, hatt sitt lensmannskontor med sin lokale lensmann. En lensmann med enorm lokalkunnskap og godt kontaktnett. En lensmann som tar tak i små problemer tidlig, som fungerer som det lokale konfliktrådet. Dessverre finnes det ikke tall på dette, men det hadde vært interessant å vite hvor mange grove voldssaker, vold i nære relasjoner, narkotikasaker og lignende våre lensmenn har avverget ved å løse konflikter tidlig, på et lavest mulig nivå. De har trolig gjort en formidabel jobb.

I tillegg har vi flere ganger erfart hvor viktig lensmannens lokalkunnskap og kontaktnett har vært i tidskritiske skarpe oppdrag og i etterforskningen av alvorlige saker. Problemet med lensmannen er at han har vært utrolig dårlig til å føre all informasjonen inn i Indicia og PO. Og slik fungerer politiet – finnes det ikke i systemet så eksiterer ikke problemet. Lensmannen er en institusjon som man har valgt å fjerne helt fra kartet – og ingen er satt til å erstatte den jobben han har gjort.

Forenklet framstilling

Jeg hører ledere i politiet og politikere snakke om de små kontorene som tomme skall, falsk trygghet og begrensende åpningstider. Dette er en forenklet fremstilling som etter min mening viser at man ikke forstår kontorets betydning. Noe tilstedeværelse er bedre enn ingen – og kontorets effekt går langt ut over det fysiske skallet. Lensmannskontorene garanterer at det lille stedet får sin del av tilstedeværelse og beredskap. Som sørger for at betjenter bosetter seg i de små kommunene og på den måten tilegner seg lokalkunnskap, på fritiden og i jobb. I tillegg sørger de for en bedre og spredt beredskap. Over tid vil de fleste betjentene bosette seg nær arbeidstedet sitt og det blir ingen bosatt i utkantene. Her mister vi mer enn vi aner.

Lensmannskontoret og lensmannen har frem til nå vært de små stedene sitt etterretningsapparat. Delvis kostnadsfritt. Man har fanget opp problemer før de har utviklet seg og løst dem på en god måte. Et formidabelt forebyggende apparat, både ved sin fysiske tilstedeværelse og kunnskapen de ansatte besitter. Dette fjerner man også fra kartet og – igjen – spør jeg, hvem skal erstatte dette?

Politikontakten er erstatningen for lensmannen og lensmannskontoret. Det er i hvert fall det våre ledere og politikere forteller kommunene som mister sin lensmann og sitt kontor. Bedre og mer enhetlig samhandling er bra og politikontakten kan bli en viktig funksjon i fremtiden.

Men når man har en politikontakt på seks kommuner så sier det seg selv at denne funksjonen ikke er en erstatning hverken for kontor eller betjenter. En politikontakt per kommune vil heller ikke være en erstatning. Vi er i ferd å komme i den posisjonen, fra å være en viktig bidragsyter av informasjon inn i kommunene og ulike fora, til å ende opp med å måtte spørre – hva er det dere trenger hjelp til? Vi risikerer å miste all kontakt med befolkningen og publikum, og på den måten miste viktig informasjon. Jeg er redd problemet i fremtiden må bli stort nok - så alle ser det – før vi setter inn tiltak. Da kreves det mer ressurser, og er kanskje for sent.

Tillitsbygging

I fremtiden blir vi så presset på ressurser og tid at det må tas noen harde beslutninger på hva vi skal bruke tiden vår på. Det er sannsynlig at vi må prioritere vekk en rekke mindre alvorlige forhold. Jeg er ingen ekspert på tillit, men vi i politiet er helt avhengig av den. Hva som bygger tillit er sikkert sammensatt, men jeg ser ikke bort fra at mye av den tilliten vi har i dag, har kommet som følge av den dagligdagse kontakten med politiet, «fillesakene» som vi velger å følge opp, de små problemene vi løser for publikum. Om jeg har rett, vil publikums tillit til oss synke fremover. Dette, sammenholdt med at vi fjerner oss bort fra publikum, vil føre til mindre informasjon inn, og da gi oss et enda dårligere utgangspunkt for et godt forebyggende arbeid.

Jeg har flere ganger vært tilhører til våre øverste ledere i politiet, og politikere, der de snakker ned de små lensmannskontorene, nærmest har harselert med dem. Dette har jeg følt urettferdig. «Nå er det slutt med lensmannsbetjenten som spiller fotball på løkka» er det sagt. «Kriminaliteten endrer seg, og det må politiet også gjøre». Det sistnevnte er jeg jo enig i, men det kan virke som at den gamle kriminaliteten har forsvunnet helt. Det har den ikke. Og de som utfører kriminaliteten er jo i aller høyeste grad en del av samfunnet fortsatt – også i de små samfunnene.

De siste årene har Europa blitt utsatt for en rekke terrorangrep utført av «Ensomme ulver». Tidligere terrorangrep har vært nøye planlagte og koordinerte angrep der utøverne var dypt religiøse, og som over tid har blitt radikalisert og utviklet vilje til å utøve vold. Terroristene som vi har sett i de siste års angrep er, blant annet av PST, beskrevet som ungdom med en kriminell bakgrunn, som kommer fra dysfunksjonelle familier, har en volds og rushistorikk – og som til slutt ender opp som terrorister i religionens navn. Det høres ut som det gode gamle forebyggende arbeidet sviktet. Kanskje lensmannsbetjenten som spiller fotball på løkka er viktigere nå enn noen gang?