Forebyggere er Oslo-politiets svar på kritikken etter at politipostene ble nedlagt

På Manglerud politistasjon får jeg et brennhett pappkrus kaffe av politiførstebetjent Tone Alseth en torsdag ettermiddag.

– Du ser ut som du trenger det, sier hun, mens forebyggerne Hanne Blekkan og Fredrik Eikeseth gjør seg klar til kveldens arbeid, ute i Oslos ulike bydeler.

Selv synes jeg Blekkan og Eikeseth ligner ganske mye på andre politifolk jeg har sett. Men disse har betegnelsen «forebyggere». Rolige møtende blikk, unge, sterke og trygge kropper, avslappet, men likevel klare til action på et øyeblikks varsel.

De skal ut på et nitimers skift. Ikke så mye for å arrestere, skrive anmeldelser og drive biljakt. Nok en gang hører jeg det fra en politiuniformert:

– Vi har verdens beste jobb, sier Blekkan med et smil.

Hvorfor hun sier det, skal vi komme tilbake til.

Helt annen profil

Vaktsettet startet litt før jeg kom. Både Eikeseth og Blekkan har hatt litt kontorarbeid som det heter. Eller som Blekkan sier:

– Vi gjennomførte noen bekymringssamtaler med ungdom der vi også hadde innkalt foreldre.

Samtaler som gir politiet mulighet til å begrunne sin bekymring. Samtaler som kan føre til gjensidige avtaler. Hvor målet er å unngå ulovligheter, ikke straffe.

– Det blir ikke mange straffesaker å loggføre når dere driver med slikt. Dere hadde vel med politibamsen Eddy også da?

– Nei, den har vi brent, sier Blekkan med et stort smil.

Politiets forebyggende arbeid har fått en ganske annen profil enn for noen år tilbake. Nå jobbes det bredere og mer konkret inn på enkeltpersoner. Målet er ikke straffesaker, målet er å forsøke å hjelpe ungdom som er på tur ut på skråplanet på en bedre vei. Det handler om personlig kjennskap til enkeltpersoner, tilgjengelighet, samarbeid med andre instanser og et godt menneskesyn.

– Disse folkene bruker vi på fire bruksområder, sier GDE-leder John Roger Lund.

Han er begeistret for måten forebyggerne jobber på. Han beskriver dem som en fleksibel ressurs som primært jobber ute i felten, slik at det kommer færre saker inn.

– De jobber ikke primært med patruljevirksomhet, og får vanligvis ikke oppdrag fra operasjonssentralen, men etter en egen plan. Skjer det likevel noe, så er de selvsagt en operativ ressurs. I tillegg utgjør de en viktig informasjonsinnhenter med sine kontakter, sier Lund.

Han roser forebyggernes arbeid, men sier de kunne vært bedre på digitale flater og det å systematisere sin kontakt med ungdommen i det interne politisystemet Indicia.

– Vi har jo ikke engang trådløst WiFi her på stasjonen, parerer Eikeseth.

Han synliggjør en langt mer sømløs kontaktflate ut mot ungdommene enn via en stasjonær PC. Svært mye direkte kontakt med ungdom foregår via skjermene på telefonene og de mange ulike appene ungdom bruker. Det er slutt på telefonhenvendelser via sentralbord i kontortiden. Når ungdommene lurer på noe, de får problemer eller bare vil ha kontakt, så er det smarttelefonene som gjelder. Nærmest døgnet rundt.

Med åpne øyne

Lund berømmer forebyggerne for at de har energi til å gå på noen nederlag når inngåtte avtaler brytes av enkelte av ungdommene, at de tåler å bli møtt av frekke kommentarer, og gjenger som ikke alltid er vennligsinnet.

– Vi må tørre å miste ansikt. I denne jobben må vi ha pågangsmot, sier Alseth.

– For oss handler det om å ha tid til å stå i det, og være der for ungdommene over tid. Ingen vi snakke om vanskelige ting med folk de ikke kjenner fra før, sier Eikeseth.

– Jeg fikk henvendelse fra en som hadde brutt sin kontakt. Da han endte opp i fengsel, fikk jeg spørsmål om jeg kunne forsøke en gang til med ham. «Kan du følge meg opp?», var spørsmålet. Klart jeg sa ja. Nå besøker jeg ham i fengselet, og hjelper ham med å strukturere planer for hvordan han skal gripe livet når løslatelsen kommer, sier Blekkan.

Lund forteller om ungdommer som åpne øyne går inn kriminelle miljøer, rett og slett for å få anerkjennelse, beskyttelse og tjene penger.

– Det begynner gjerne med små tjenester eller lovbrudd. Men så skrur det seg til, og de unge begynner å få vanskeligheter med å fylle økende krav, slik som ungdommen som i løpet av kort tid hadde pådratt seg en gjeld på en halv million kroner. Politiet må kunne tilby en vei tilbake for de som ønsker seg et liv utenfor murene. I det ligger at vi må ta oss råd til å ta sjansen på å bli utnyttet, sier Lund og reiser seg.

Det er nok prat. Forebyggerne har oppdraget klart. Vi må ut.

Amper stemning

Det skinner fornyelse av politiet i det patruljen ruller ut. Blekkan og Eikeseth har byttet ut den formløse, 24 år gamle skinnjakkemodellen med moderne uniformsplagg, gode boots og ganske ny maje.

– Og endelig har vi fått luer som er praktiske til operativt bruk ute, sier Eikeseth fornøyd, og hilser tydelig med armen innenfor frontruta til noen ungdommer vi passerer.

Ungdommene smiler, og hilser tilbake til politibilen.

Kveldens første oppdrag er besøk på Kuben videregående skole i Groruddalen. Skolen låner ut lokalene til en musikkfestival med ulike rap-band. Inne er det rundt 600 ungdommer i alderen 16-18. Når vi ankommer skolen, er det flere ansamlinger av pent kledde ungdommer utenfor skolen. De får ikke får komme inn. De har ikke billett, og ingen billetter selges. Blekkan og Eikeseth parkerer bilen, og går umiddelbart bort til ungdommene.

– Han ene der kunne jeg gjenkjenne bare på ganglaget, sier Eikeseth og smiler.

Unggutten stikker seg bort. Men han vet at han er gjenkjent.

– Fint det, kommenterer Eikeseth.

Stemningen hos de som ikke slipper inn er lett anspent. Noen av ungdommene forsøker å trekke opp stemningen med ampre beskyldninger mot dørvaktene.

– De slipper meg ikke inn igjen, sier han med høy stemme, og viser som «bevis» et papirarmbånd festdeltagerne innenfor har.

– Jeg gikk ut, og da var det en som reiv det i stykker. Nå slipper jeg ikke inn igjen, sier han delvis aggressivt.

Men de voksne dørvaktene har vært med på dette før. For å unngå misforståelser, er alle informert om at ingen slipper inn igjen hvis de går ut. Dessuten:

– Her er det en inne som har revet av seg adgangstegnet, og fått det ut til en annen, for å få ham inn, sier Blekkan.

Hun går rett inn i kjernen av gjengen med ungdommer, og forklarer at ingen slipper inn. Slik er reglene.

– Så hvorfor står dere her da? sier hun myndig.

– Dørvakta var ikke høflig, sier en.

Godt politivær

Det går noen minutter, og gruppen løser seg opp. Det er duskregn og kaldt aprilvær. Godt politivær, vil erfarne politifolk si. Jeg står og snakker med Eikeseth, når vi ser Blekkan raskt oppsøke neste gruppe av ungdommer. Hun blir litt borte for oss, men Eikeseth følger våkent og bryter samtalen.

– Må bare følge med henne, sier han.

Vel vitende om at de ikke er alle som kun er verbale. Kontroll på hvor makker er, er viktig. Også for forebyggerne.

Oslo-politiet har mobilisert denne kvelden, og operasjonssentralen har dirigert 8-9 patruljer til skolen i anledning arrangementet. Den var en del tildragelser der året før. Patruljemannskapet har tatt oppstilling utenfor bilene ved skolen. De er klare til å gripe inn, og de forsøker å ha visuell kontroll og oversikt.

Flere følger etter hvert eksempelet til Blekkan og Eikeseth, og oppsøker ungdommene for en uformell prat. Det skaper kontakt, og det hele blir mer jovialt. Etter kort tid er den ampre stemningen utenfor skolen borte.

– Vi går inn, ikke mer å gjøre her ute, sier Blekkan.

Og inn forsvinner hun forbi dørvaktene med Eikeseth og meg på slep. Bandet på scenen gjør hva det kan for å slå ut det siste jeg har av hørsel. Ungdommene lytter til musikken, stemningen er god. Forebyggerne blir gjenkjent av flere. Det er noen klapp på skulderen og litt småprat. Se og bli sett. Være tilgjengelig. 

Dans trumfet kriminalitet

– De to der, sier Hassan K. Naser (19), og peker på Blekkan og Eikeseth.

– Hadde det ikke vært for de to der, så hadde jeg vært på et mye verre sted, sier han.

I 13-14-års alderen var han nær ved å havne på den gale siden av loven.

– Jeg så gode kamerater bli tatt med av politiet. Jeg kan innrømme at jeg nok gjorde noe småkriminalitet som sykkeltyveri og slikt, sier Naser.

Han sier ungdom ikke bestandig skjønner på at valgene de gjør, har betydning for fremtiden. Han gir ros til Blekkan og Eikeseth fordi at de bestandig svarte, og for at de hjalp ham med å gjøre bedre valg. I dag jobber han som miljøarbeider, og bruker sin erfaring til å få andre ungdommer bort fra kriminell aktivitet.

– Jeg har brukt dansen som aktivitet. Nå kan jeg vise andre, og jeg kan hjelpe til med å lage positive aktiviteter og har det bra, sier Naser med et stort smil.

– Er det noen latinere her? roper vokalisten i rap-bandet jeg aldri fikk navnet på.

Og får svar fra ungdommene.

– Si etter meg: «anadale»!

Ungdommene svarer.

– En gang til, ljomer det ut av høyttalerne som jeg tror står på fullt.

Og snart synger vokalisten, med et ivrig publikum med i refrenget.  

Forebyggerne har sett nok, og de har blitt sett nok. Vi går ut igjen. Der blir Blekkan raskt omringet av noen 17-årige jenter.

– Hvordan var det å begynne på Politihøgskolen? får Blekkan spørsmål om.

Jentene vil vite hva som skal til for å bli politi. Blekkan svarer. Igjen masse smil og latter.

– Vi har jo verdens beste jobb, sier Blekkan igjen.

Jeg skjønner henne. Forebyggerjobben oppleves som nyttig, de utgjør en forskjell i unge mennesker liv. Kan man egentlig ha et bedre jobbinnhold?

Det er tidlig kveld. Oppdraget på Kuben er over. Ikke èn anmeldelse er skrevet. Ingen ble pågrepet.  Det er ingenting som synes på statistikken. Forebyggerne liker det slik.