Politibetjenten som brenner for lovendring

Da Annett Berntsberg Eck valgte å gå til politiet for å levere en anmeldelse, var det for sent. Det hadde gått 35 år siden den da seks år gamle jenta ble utsatt for et grovt, seksuelt overgrep fra en voksen mann.

Anmeldelsen ble levert i desember 2011, nesten ett år etter at Berntsberg Eck hadde betrodd sin historie til venninnen Anne Marie Bruu, politibetjent ved Oslo politidistrikt. På oppfordring fra Bruu, kontaktet de politiet sommeren 2011, og fikk lagt inn hendelsen i deres registre.

I desember 2011 ble Bruu kontaktet av en kollega. En ny kvinne hadde meldt at hun ville anmelde samme mann for overgrep. Kvinnen var en jente Berntsberg Eck kjente fra oppveksten, og sammen leverte de inn anmeldelsene mot mannen - henholdsvis 25 og 35 år etter overgrepene.

En lovendring fra 1998, om at fristen i overgrepssaker først skulle begynne å løpe fra den dagen offeret fylte 18 år, hadde ikke tilbakevirkende kraft. Begge sakene var dermed foreldet.

– Alle jeg prater med om foreldelsesloven sier at dette er veldig urettferdig overfor de jentene og guttene det handler om, sier Bruu til Politiforum.

Siden har hun jobbet med ett mål for øye: Å få fjernet foreldelsesfristen for denne typen saker.

Stoppet i systemet

I februar i år fortalte Berntsberg Eck sin historie over 13 sider i VGs helgemagasin. Historien gjorde sterkt inntrykk, og ni dager etter at den sto på trykk, varslet justisminister Grete Faremo om at et forslag om å fjerne foreldelsesfristen for drap og seksuelle overgrep mot barn skulle sendes ut på høring. I etterkant av VG-reportasjen, presiserte Faremo at arbeidet med lovendringen har pågått i lengre tid.

– Mitt fokus nummer én har vært en lovendring, og det er helt supert og absolutt på tide at den nå kommer. Det er dette vi har jobbet med, for Annetts historie er ikke enestående. I etterkant av reportasjen i VG har jeg fått masse henvendelser fra folk i tilsvarende situasjoner, som ikke er like ressurssterke som Annett og meg, sier politibetjent Bruu.

Reportasjen i VG førte også til en omfattende debatt om foreldelsesfristen i sedelighetssaker, både i offentligheten og i sosiale medier. Det er en debatt Bruu er glad for - likevel skulle hun ønske at hun og venninnen hadde klart å nå fram til justisministeren på en annen måte.

– Vi burde fått dette fram uten bruk av media. Vi sendte tidlig informasjon om saken til ulike departementer og flere politikere, deriblant Faremo. Ved to anledninger var vi i møte med medlemmer av Justiskomiteen på Stortinget, for å belyse og påvirke. I tillegg ønsket jeg, og prøvde å få dette fram tjenestevei til Justisministerens kontor. Jeg synes det er synd at en fotsoldat ikke blir hørt før VG står der med en mikrofon i den ene hånda og et «offer» i den andre.

Etter at anmeldelsen mot overgriperen ble henlagt på grunn av foreldelsesfristen, forsøkte Bruu - samtidig som kontakten med VG ble opprettet - å bruke tjenestevei for å varsle om urettferdigheten i systemet. Men Bruus henvendelse stoppet opp, og nådde aldri justisministeren.

– Til slutt sendte jeg informasjonen direkte til Justisministerens kontor, men jeg har ennå ikke fått svar på spørsmålene mine. Hadde jeg fått en velbegrunnet tilbakemelding derfra, er det ikke sikket vi ville tatt skrittet fullt ut i VG, sier politibetjenten.

Riktignok kom det en tilbakemelding på e-post fra justisministerens kontor i fjor sommer, men det var slettes ikke tilfredsstillende, sier Bruu.

– «Svaret» jeg fikk, var fra en rådgiver som oppramset loven slik den er i dag, og ønsket god sommer. Jeg anså ikke dette som svar på mitt notat til Faremo.

Beslagla PC

Etter at Berntsberg Eck og den andre kvinnen hadde levert inn sine anmeldelser mot mannen som skulle ha forgrepet seg mot dem da de var barn, ble det raskt klart at Oslo politidistrikt ikke kom til å kalle ham inn til avhør. De to kvinnene ble fortalt at videre etterforskingsskritt kun ville bli tatt dersom det kom inn anmeldelser mot mannen for forhold av nyere dato.

Politiet både kunne og burde uansett gjort noe mer med anmeldelsene, mener Bruu.

– Det er politiets oppgave å forebygge, oppklare og stanse overgrep mot barn. Når politiet får informasjon om at dette skal ha hendt, må det skje noe i den andre enden, sier hun.

I stedet klarte VG å få kontakt med mannen, som i et konfronterende intervju svarte at han «kan jo ønske at det ikke var gjort det som har skjedd».

– Den konfrontasjonen som VG gjorde, burde politiet gjort for et år siden. Det ville betydd utrolig mye for jentene å se at politiet foretok seg noe etter inngivelse av anmeldelsen, som er en opprivende seanse.Bare det å se at mistenkte ble avhørt, og vite at han ble konfrontert med det de har brukt så mange år på å bearbeide, ville betydd enormt for dem.

Som politi, har Bruu forståelse for at det også er et spørsmål om ressurser og kapasitet for sedelighetssaker som ligger såpass mange år tilbake i tid.

– Men hvilken forskjell vil en oppheving av foreldelsestiden gjøre i disse sakene? Sikring av tekniske bevis vil uansett i de fleste tilfeller være umulig å gjøre få dager, uker eller måneder etter overgrepet. Å bruke foreldelsesloven som grunnlag for å ikke iverksette etterforskning i noen form, som jo et avhør av mistenkte er, viser at endringen er nødvendig, mener hun.

Avvisningen fra politiet, gjorde i stedet at Bruu og Berntsberg Eck bestemte seg for å gjøre sine egne undersøkelser. På kort tid satt de med informasjon om totalt sju kvinner som for i et spredt tidsrom hadde blitt utsatt for overgrep av mannen. Informasjonen ble fortløpende overlevert politiet.

– Det har selvfølgelig vært mye jobb,men ikke mer enn at Annett og jeg har klart dette på fritiden. Men på ett eller annet tidspunkt må politiet ta over, understreker politibetjenten.

Undersøkelsene deres avslørte også at mannen i løpet av de siste ti årene skal ha vært aktiv på en chatteside for barn og unge på Internett. Dette førte til at politiet opprettet en anmeldelse mot mannen for seksuelt krenkende og uanstendig adferd via datasystemer, og tok beslag i mannens datautstyr.

– Etterforskningen av den saken har kun blitt iverksatt på bakgrunn av våre funn og vårt press på politiet. Var det ikke for oss, er det min påstand at politiet i dag ikke hadde vært i besittelse av datamaskinene hans og en sak av nyere dato, sier Bruu.

Hun er ikke optimistisk med tanke på når de vil bli gjennomgått. Til VG sier politiets etterforskningsleder at det først vil skje når andre omfattende og alvorlige sedelighetssaker er unnagjort. Dette kan ta opptil to år.

– Når du har voldtatt en jente på seks år, er det erfaringsmessig ikke den eneste gangen du forgriper deg mot et barn eller en voksen. Når det i tillegg er klare indikasjoner på at han er aktiv på nettet fire tiår etter den anmeldte voldtekten, bør politiet reagere. Da er det ikke riktig at PC-en hans står i flere år og venter på undersøkelse, mens han kan fortsette sine ugjerninger, advarer Bruu.

– Bedre opplæring

I tillegg til at saken nå ligger an til å bane vei for en lovendring, mener politibetjenten også at den bør føre til ettertanke og læring for politiet. Ikke minst for å skape en bevissthet rundt hvordan overgrepsutsatte møtes av politiansatte på ulike plan.

– Hva er riktig å si eller ikke si til en person, barn som voksen, som har vært utsatt for dette? Måten Annett tidvishar blitt møtt på, er ikke verdig for oss i etaten. Tar vi med oss litt ydmykhet og møter folk med en god forklaring, kommer vi langt, tror Bruu, som understreker at hun ikke har noe ønske om å henge ut kolleger.

Hun tror mye av forklaringen ligger i mangel på ressurser og opplæring, ikke i vond vilje.

– I første rekke er det viktig at politifolk får opplæring i hvordan de skal møte overgrepsutsatte,både akuttfasen rett etter et overgrep, under mottak av anmeldelse og i videre saksgang. Også der saken blir henlagt, understreker Bruu, og fortsetter:

– Enkelte ting kan man bare ikke presentere for en overgrepsutsatt, som å argumentere for foreldelsesloven fordi gjerningsmannen skal ha mulighet å legge forholdet bak seg. Det er et lite heldig argument å bruke til en fornærmet. I saken til Annett ble aldri gjerningsmannen konfrontert av politiet. Hvordan skal han legge bak seg et forhold han ikke engang vet at han er anmeldt for? Jeg har dessverre fått høre om flere skrekkeksempler på møtet mellom politi og overgrepsutsatte etter artikkelen i VG.

Bruu viser til tidligere politidirektør Ingelin Killengreen som i 2007 snakket varmt om å gi politifolk i førstelinjen opplæring i å møte voldsutsatte og overgrepsutsatte.

– Jeg har til nå ikke fått denne type opplæring. Om vi ikke vet hvordan vi møter de utsatte,kan vi påføre dem sekundærtraumer, og skadene kan bli uopprettelige, noe som igjen kan gi store kostnader for samfunnet.

Bruu ser for seg at det kan være lurt om overgrepsutsatte selv, som Berntsberg Eck, blir tilknyttet politiet som ressurspersoner.

– De kan for eksempel holde foredrag om hvordan de har opplevd møtet med politiet, og si noe om prosessen, og hvorfor det faktisk kan ta 35 år å anmelde. Dette handler jo til syvende og sist om menneskelige hensyn, om ivaretakelse av personer som er utsatt for grove kriminelle handlinger.

Selv er Bruu sliten etter å ha presset på og jobbet med saken så lenge. Fra kollegene i Oslo politidistrikt har hun fått mange støtteerklæringer om at det er bra at noen tar belastningen med å stå fram og si ifra. Dette sammen med støtte fra familie og venner betyr mye, og gir henne energi i videre engasjement.

– Det er viktig at alle aspekter kommer for en dag, og viktig å nå fram med informasjon. Loven er ikke endret enda, så hovedmålet er ikke helt nådd. Derfor må vi fortsette å holde liv i debatten.