Forlater politiet: Bjørnland om Kongsberg, karrieren og sannsynligheten for invasjon

I lokalene til Justis- og beredskapsdepartementet er stemningen forventningsfull. Et samlet pressekorps har trosset slapseføret i Oslo for å møte Norges fjerde politidirektør.

At hun heter Marie Benedicte Bjørnland, jobber som PST-sjef, er 53 år gammel og kommer fra Sandefjord, har alle forstått siden hun noen uker tidligere var den eneste reelle kandidaten på søkerlista.

Justis- og beredskapsminister Tor Mikkel Wara (Frp) ønsker Bjørnland velkommen. Smilende overrekker han en blomsterbukett til den nye politidirektøren. 

Begge er uvitende om at noe av det siste Bjørnland må håndtere før hun går fra PST til Politidirektoratet, er etterforskningen av Waras samboer for trusler og hærverk mot parets bolig.

Kanskje er det et frempek mot de utfordringene som senere skal komme.

For dette blir ikke den eneste dagen med slapseføre for politidirektør Bjørnland.

Krevende tid

Verden var veldig annerledes da norsk politi sist fikk ny toppleder. Både hverdagen og fremtidsutsiktene var bedre og enklere. 

Likevel; i ett av Bjørnlands aller første intervjuer etter at hun ble presentert som ny politidirektør, understreket hun overfor Politiforum at «det venter mye hardt arbeid for meg og for norsk politi».

– Hva tror du blir den største utfordringen? spurte Politiforum.

– Det er vanskelig å si, svarte Bjørnland.

Svaret var kanskje mer presist enn hun så for seg. Når Bjørnland nå er på vei ut av Politidirektoratet og kan gjøre opp status, legger hun ikke skjul på at det har vært seks svært krevende og uforutsigbare år.

– Jeg så ikke for meg at min tid som politidirektør kom til å være slik den har vært. Jeg så ikke pandemien, jeg så ikke krigen i Ukraina eller krigen på Gaza. Eller disse store hendelsene ute i verden som faktisk smitter av på vårt samfunnsoppdrag. Veien har på mange måter blitt til mens den har blitt gått, sier Bjørnland.

– Var du forberedt på at så mye kom til å treffe på en gang?

– Nei. Det tror jeg få har vært.

Intervjuet med Bjørnland ble gjort før jul 2024.

Politiet i krig

Norsk politi hadde knapt rukket å komme seg etter at pandemien slo ned to år tidligere da Russland invaderte Ukraina 24. februar 2022. 

En måned etterpå hadde allerede 9000 ukrainske flyktninger ankommet Norge, og for politiet medførte dette nok en kraftmønstring.

– Vi måtte snu oss rundt og opprette registreringsmuligheter for disse krigsflyktningene og asylsøkerne i ti politidistrikter. I tillegg til at vi måtte opprette et ankomstsenter på nasjonalt nivå, sier Bjørnland.

Russlands invasjon spredte også frykt for at Norge igjen kunne bli rammet av krig. Våren 2022 begynte Politidirektoratet derfor også arbeidet med å revidere instruksen for politiets rolle i væpnet konflikt og under okkupasjon.

I de nye retningslinjene som kom i fjor høst, understrekes det at politiet i en krigssituasjon ikke skal være en stridende part, og så langt det lar seg gjøre skal fortsette sin ordinære virksomhet.

Retningslinjene møtte sterk kritikk i en kronikk på Politiforum.no før jul.

Der karakteriserte politiinspektør Lars Blix Olsen i Finnmark politidistrikt retningslinjene som historieløse og naive, og mente de ikke tok innover seg realitetene i Russlands krigføring.

– Vi kan ikke gi ut retningslinjer som strider mot krigens folkerett eller reglene som gjelder for væpnede konflikter. Men vi kan planlegge for, under de overordnede retningslinjene, ulike scenarioer. Og ha planverk som skal involvere rett personell når den tid kommer. Det jobber vi med, men vi kan ikke snakke så mye om hva det innebærer, sier Bjørnland om kritikken.

Retningslinjene skal ruste politiet for det hun betegner som en veldig uforutsigbar tid.

– Jeg har jo hørt historier som er fortalt fra ukrainske militære som har snakket om at man skulle vært enda bedre forberedt. Altså etter Krim, men før invasjonen og fullskalakrigen i 2022. Og jeg tror, selv om ikke vi holder det for sannsynlig at vi kommer til å bli invadert, at vi bør forberede oss på det.

Bjørnland understreker at hun ikke har ikke sett en eneste vurdering som tilsier at russisk invasjon er en reell trussel i dag.

– Men jeg har sett vurderinger som snakker om hybride angrep. Og at hvis de treffer noe, så er det under terskelen for bruk av militær makt. Det er politiets ansvarsområde. Det er ikke noen gråsone. Det er en blå sone. Det treffer oss. Det bør vi rustes for. Om det treffer oss? Jeg håper ikke det. 

Global påvirkning

Kanskje har dette allerede truffet. Flyktningkrisen i 2015, da over 5000 migranter plutselig kom syklende over russergrensa i Øst-Finnmark, ble ifølge eksperter orkestrert av Russland for å teste Norge.

Da gassrørledningene Nord Stream 1 og 2 ble sabotert i september 2022 – en aksjon det senere har kommet fram at Ukraina sto bak – fikk temaet en ny aktualitet.

– Plutselig ble det en oppmerksomhet på norsk offshore og onshore, og vår evne til å levere gass til kontinentet. Der hadde politiet et åpenbart ansvar for å sikre. Selv om vi fikk hjelp av Heimevernet med vakthold på installasjonene, ble det et stort etterretningsoppdrag for politiet å følge med på aktiviteter rundt olje- og gassnæringen, særlig på land, sier Bjørnland.

Krigen i Ukraina er ett av mange eksempler på hvordan globale trender og hendelser under Bjørnlands tid som politidirektør har fått en enda mer direkte påvirkning på politiets hverdag.

– Det har gjort at vi får oppdrag i tilknytning til markeringer og demonstrasjoner i et helt annet monn enn tidligere. Du har for og imot krigen på Gaza og det israelske styresettet. Så har du for og imot Eritrea. Du har Fosen-demonstrasjonene, som kanskje særlig traff Oslo-politiet. Det er Stopp oljeletinga og Sian-markeringer, og en parallellitet i dette som treffer politiet. Og det treffer egentlig hele landet, sier hun.

– Det er mer uro i hele samfunnet?

– Det er mer. Og vi må ruste oss for det. All den tid vi er et lite, åpent demokrati hvor ytringsfrihet og forsamlingsfrihet står sterkt, må vi være forberedt på å håndtere markeringer. Der har politiet definitivt en rolle i å passe på at folk får samle seg og ytre seg, får markere og demonstrere, svarer Bjørnland.

– Hvordan har politiet vært rustet for å håndtere dette?

– Politiet har i hvert fall vært fleksible. Et kjernetrekk ved norsk politi sånn som jeg ser det, er en evne til å snu seg rundt. Og en evne til å gå på med kraft på et nytt oppdrag. Det er noe som jeg tenker er spesielt for norsk politi, sammenlignet med andre offentlige virksomheter. Man får beskjed om å gjøre noe, og så gjør man det. Med kraft og fart.

Kriminelle nettverk

Daværende innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) fikk i 2017 kritikk for sin bruk av begrepet «svenske tilstander», spesielt i etterkant av et besøk i Stockholm-bydelen Rinkeby. 

I dag har kritikken stilnet. Svenske, kriminelle nettverk er ifølge Kripos etablert i alle norske politidistrikter, mens Ap/Sp-regjeringen har bevilget mange hundre millioner til politiet for å «knuse gjengene».

Den avtroppende politidirektøren medgir at også utviklingen innenfor gjengproblematikk har vært vanskelig å forutse.

– Vi så ikke den heller, sier Bjørnland.

Hun peker imidlertid på at hun og daværende riksadvokat Tor-Aksel Busch allerede i 2019 etablerte Operasjon kriminelle nettverk, som skulle produsere etterretning og etterforske disse nettverkene.

– Situasjonen hadde ikke det alvoret bak seg som den har nå, men jeg vil hevde at vi har hatt en jevn etterretningsproduksjon knyttet til de kriminelle nettverkene. Vi har rimelig god oversikt over hvem de er og hvordan de opererer. Det har gjort at vi er i en annen posisjon enn det man kanskje har vært i andre nordiske land. Vi har vært litegrann i forkant, men det er ikke en hvilepute på noen som helst måte, sier Bjørnland.

– Det har kanskje også vært læring i de erfaringene svensk politi har gjort seg?

– Ja, men de underliggende strategiske driverne er annerledes i Sverige enn i Norge. De har en mye større innvandrerbefolkning, og uten at jeg skal hevde at jeg har dybdekunnskap om det svenske samfunnet, har du faktisk der bydeler som er mer eller mindre «ghettofisert». Når de har tatt imot flyktninger og asylsøkere i Sverige, har de fått lov til å bo der de vil. I Norge har det vært en veldig styrt bosettingspolitikk, som jeg tror har gjort samfunnet i stand til å absorbere de som har kommet og ta dem imot på en ordentlig måte. Det tenker jeg er en klok tilnærming, svarer hun.

Norge og Sverige

Bjørnland tror disse underliggende forskjellene mellom Norge og Sverige vil gjøre det enklere for norsk politi å håndtere utfordringene knyttet til grenseoverskridende, kriminelle nettverk.

– Jeg opplever ikke at vi er på det stedet Sverige har vært eller er. Men det er ingen grunn til å senke guarden. Det vi står i er alvorlig, og det kommer til å kreve en langvarig innsats. Vi må stå hele løpet ut mot de som vi ser som er virkelig farlige, som skader det norske samfunnet. Der har jeg grunnleggende tro på at vi skal få til noe som er bra, understreker hun.

Kripos og Økokrim kommer til å spille en sentral rolle i bekjempelsen av de kriminelle nettverkene, men jobben faller også på alle politidistriktene.

– Tanken er at man skal jobbe på tvers av politidistriktsgrenser mot de enkeltobjektene og nettverkene som opererer på tvers av landegrenser. Da kan du ikke si at disse personene kun opererer i Innlandet eller i Agder. De opererer i hele landet, og da må vi se på det som en utfordring for hele landet. Da er vi ikke tolv politidistrikter. Der er vi ett politi, sier Bjørnland.

– Har politiet nok ressurser til å håndtere denne kriminalitetsutfordringen?

– Jeg tror det kommer til å kreve harde prioriteringer. Vi har fått betraktelig med penger i inneværende år og vi får mer penger neste år. Men det er ikke slik at det er overflod i norsk politi. Hvis man skal få til dette her, som er bekjempelse av samfunnstruende kriminalitet, må man være villig til å prioritere ganske hardt, svarer Bjørnland.

– Dette er en utfordring som har vært kjent i flere år. Burde en kunne forvente at det hadde kommet mer ressurser til dette tidligere?

– Vi har strevd med grunnfinansieringen til norsk politi. Det jeg har opplevd som vanskelig, er at vi håndterer et budsjett fra ett år til et annet. Så er det kanskje kraftigere pris- og lønnsvekst enn det vi får kompensert for, og vi har også strevd med at pensjonskostnadene har vært større enn det man beregnet. Så det har vært vanskelig å styre og treffe på krona, og sånn har det også vært for politisk nivå, svarer politidirektøren.

Krevende skvis

Våren 2023 begynte fagforeninger og ansatte å slå alarm for alvor. Den økonomiske situasjonen i politiet var prekær, og politidistriktene fryktet å måtte kutte nærmere 500 stillinger for å få budsjettet til å gå i balanse.

Bemanningstallene, målt i antall politiårsverk i distriktene, er fortsatt ikke tilbake på samme nivå som de var da Politiforum skrev om «krisebudsjettet» i mars 2023. 

Høsten 2024 kom det også fram at over 700 politifolk da var midlertidig ansatt.

– Når jeg ser på den skvisen norsk politi har vært i nå i noen år, tenker jeg at det er noen åpenbare utfordringer med å styre en etat som er så mannskapsintensiv. Når vi skal balansere budsjettet har vi ikke et kjempestort investeringsbudsjett som vi kan ta ned på. Det er stort sett lønn. Og det betyr at vi ikke tilsetter når det er vakante stillinger. 

– Det har preget norsk politi, og det tenker jeg har vært vanskelig. Jeg skulle ønske at vi hadde hatt en forutsigbarhet i budsjettene som gjorde det unødvendig å ta bemanningen opp og ned, opp og ned, opp og ned, sier Bjørnland.

At politikerne nå har vedtatt at det skal etableres en langtidsplan for norsk politi, ser hun på som et skritt i riktig retning.

– Men jeg tenker på enkeltskjebnene som har vært inne og hatt et vikariat, og så er de plutselig ute igjen og har ikke jobb i politiet. Jeg synes synd på dem.

– Det har vært en del av dem?

– Ja, det har vært en del av dem. Og det har blant annet vært knyttet opp mot pandemien og veldig mange midlertidige såkalte grensestillinger. Så ble ikke de videreført. Man hadde ikke budsjetter til å holde på folk, og det synes jeg er trist for de som har vært rammet av det.

– Har du som politidirektør vært god nok til å formidle ressursutfordringene til politisk ledelse?

– Det er sikkert noen som vil hevde at jeg ikke har vært det. Så vet ikke de akkurat hva jeg har sagt i alle møter i departementet. Men jeg opplever at norsk politi har vært ganske tydelige. 

– Det jeg har formidlet ut til politimestre og særorgansjefer, og også til fagforeningene, er at vi skal være ærlige og faglig presise i det vi sier. Så er det spørsmål om jeg skulle vært enda mer ute i mediene. Det er ikke sikkert at det hadde gitt noe mer, jeg vet ikke. Men jeg opplever at vi sammen med de tillitsvalgte har hatt et ganske omforent bilde av hva vi står i, svarer Bjørnland.

Samarbeid med PF

Som politidirektør har hun ofte trukket fram viktigheten av partssamarbeidet. Tilliten som er bygd opp mellom arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjonene, mener Bjørnland har vært en god investering i den krevende tiden politiet står og har stått i. 

Selv har hun gode relasjoner med både tidligere leder for Politiets Fellesforbund (PF) Sigve Bolstad, og nåværende leder Unn Alma Skatvold.

– Det betyr ikke at vi er enige i alt. Vi kan være dundrende uenige, men det er ikke noen mistillit der. Det skyldes at vi har brukt mye tid sammen. Det tror jeg er en suksessfaktor, sier Bjørnland.

Den felles situasjonsforståelsen og det omforente faktagrunnlaget dette har skapt, mener hun har vært avgjørende for de gjennomslagene politiet har fått på politisk nivå.

– Hvis man skal få gjennomslag både som fagforening og som leder i norsk politi, har jeg tro på at man må være helt presis med faktum. 

– Hvis man blir omtrentlige eller drar på unødvendig, og det så viser seg at det ikke var grunnlag for den påstanden eller dette standpunktet, blir man ikke tatt seriøst, utdyper politidirektøren.

– Under din tale til PFs landsmøte i fjor, sa du at PF måtte velge kampene sine med omhu. Hva mente du med det?

– Det var i hvert fall ikke noe ønske om å legge noe føring på PF. Men det var et velment råd om at hvis absolutt alle saker blir like viktige, og man legger like mye krutt i hver eneste sak, så brenner man av kruttet. Da tror jeg at man erfarer utmattelse hos motparten, og da greier man ikke å løfte fram det som virkelig er viktig. Velger man sine kamper med omhu, har man større sjanse for gjennomslag i de kampene som virkelig betyr noe, svarer Bjørnland.

Mange stormer

Som toppleder er det alltid en storm å stå i. Det vet Bjørnland alt om. Som politidirektør har hun vært ansvarlig for å håndtere en rekke krevende saker hvor politiet – og hun selv – har blitt gjenstand for sterk kritikk.

Bjørnland måtte svare opp i etterkant av Eirik Jensen-saken, moské-angrepet i 2019, Kongsberg-drapene i 2021 og terrorangrepet 25. juli 2022 – blant annet. 

Noe av det mest krevende var kanskje bråket rundt tidligere Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF).

– Det ble nærmest en perfekt storm som ikke jeg forutså i det hele tatt, medgir Bjørnland.

Parallelt med opprullingen av praksisen i NNPF var det en rusreform på trappene, i tillegg til en diskusjon om politiets tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker.

– Dette ble på en måte blandet sammen med NNPF og den rollen de hadde hatt i norsk politi. Det ble en grøt som det var vanskelig å være presis i, eller i hvert fall formidle ut på en presis måte uten å bli tatt for å gå veldig i en skyttergrav eller forsvare en uheldig praksis. Jeg synes det var en vanskelig sak å håndtere, sier hun.

Bjørnland tror politiet sto seg på at det ble nedsatt et eksternt utvalg som så på rolleforståelse og hvordan norsk politi hadde opptrådt sammen med en privat interesseorganisasjon.

– Vi åpnet opp, sa «kom og titt på oss», og så tok vi det som kom av funn og lærte av det. Selv om det er vondt, og det krever mye. Selv om jeg fikk spørsmål da funnene kom om dette ikke er så kritisk at jeg bør takke for meg og si farvel til denne jobben. Det er jo sånt som har gått inn på meg. Så tenker jeg jo at vi i det lange løp står oss på å gå inn i vanskelig materie på denne måten.

Bjørnland sier noe av det hun er mest fornøyd med er å ha tatt initiativ til flere eksterne gjennomganger av politiet.

– Noen av funnene har jo vært bra, men noe har også vært ganske negativt og kritisk. Men jeg er ikke i tvil om at dette bygger mer tillit enn å skalke lukene og ikke være villige til å se på politiets praksis. At vi er i stand til å lære, justere kursen og iverksette nye tiltak eller kompenserende tiltak der vi har funnet ut at dette er for dårlig.

– Hva vil du si har vært mest krevende å håndtere og stå i?

– Det er vel egentlig kanskje summen. Ikke enkeltsakene, men summen av dem. Så er det jo mye av det du som toppleder skal vurdere, som er dilemmafylt. Jeg synes for eksempel Kongsberg-saken er veldig dilemmafylt, svarer Bjørnland.

Kongsberg-saken

Sjelden har en overvåkningsvideo skapt så mye oppmerksomhet som opptaket fra en bensinstasjon i Kongsberg natt til 30. oktober 2022. 

Videoen, som ble publisert i en rekke medier våren 2023, viser en polititjenestemann som legger en annen person i bakken, og slår ham gjentatte ganger med knyttet neve i basketaket som deretter oppstår.

Hendelsen, som etter hvert ble kjent som Kongsberg-saken, førte umiddelbart til en større offentlig debatt om politiets maktbruk. 

Saken ble gjenstand for et massivt medieoppbud i tre rettsinstanser, senest i Høyesterett i november i fjor. 

Rett før jul ble polititjenestemannen frifunnet i Høyesterett. 

– Jeg synes denne saken viser noen av dilemmaene du kan stå i som øverste leder, sier Bjørnland.

I intervjuet med Politiforum, som ble gjort før Høyesterett konkluderte, peker hun på at makten politiet er gitt, som samfunnets sivile maktorgan med voldsmonopol, er gitt med en betydelig tillitsdimensjon som ikke kan misbrukes.

– Så handler det på den ene siden om å være åpen om feil og mangler som er begått, samtidig som du på den andre siden har et enkeltindivid som skal tas vare på, sier politidirektøren.

Hun har selv blitt møtt med kritikk for en uttalelse hun ga til NRK to dager at videoen ble publisert.

– Sånn som denne videoen fremstår er den jo egnet til å skade tilliten til politiet. Den er jo skakende i sitt innhold, sa Bjørnland til NRK i april 2023.

Ordet «skakende» har siden blitt hengende ved hennes omtale av hendelsen. 

På spørsmål om hun ville ordlagt seg annerledes i dag hvis hun hadde visst det hun nå vet, svarer hun dette:

– Jeg vet ikke. Jeg kunne sagt rystende eller jeg kunne sagt vondt. Jeg ville nok i hvert fall gitt uttrykk for at det var en hard film. Men det jeg kommenterte var filmen isolert sett. I NRK-intervjuet sa jeg også at jeg ikke tar stilling til skyld, at denne saken skal behandles i rettsapparatet og at jeg legger til grunn at den vil få en forsvarlig behandling der. Så har man vært opptatt av ett ord.

Hun legger til:

– Men jeg skjønner at politifolk, kanskje særlig de som jobber på Kongsberg, synes at det var hard kost. 

Har forståelse

Før Høyesteretts behandling av saken, stilte den tiltalte polititjenestemannen opp i et intervju med NRK, hvor han uttrykte fortvilelse og var klar på at han ikke kunne gjort noe annerledes i situasjonen han sto i.

– Jeg sitter med en følelse av at det er lite forståelse hos ledelsen for hva vi står i når vi er ute og jobber, sa tjenestemannen til NRK.

Til Politiforum sier Bjørnland at hun kan skjønne at han følte han ikke fikk noen støtte fra ledelsen.

– Han nevnte ikke noe navn, men jeg kan legge til grunn at det kanskje gjelder meg også. Og det skjønner jeg. Det viktigste for meg er at han har en god HMS rundt seg der han er, der nærmeste leder er tett på, at han opplever god omsorg, fortsetter politidirektøren.

Hun tror det ville hatt potensiale i seg til å skade tilliten til etaten dersom hun tidlig istedenfor skulle tatt handlingen i forsvar.

– Så er det jo sånn at en del av våre ansatte står i kjempekrevende hverdager. Jeg tror heldigvis ikke at det man opplevde på Kongsberg er noe som skjer jevnlig hver eneste dag. Men jeg tror nok at de som jobber der ute i operativ tjeneste kan føle at de på toppen ikke skjønner hvor tøft det er, og hvor hardt det er, sier Bjørnland.

– Gjør du det?

– Jeg tror jeg har et blikk på det. Men så har jeg noen andre hensyn å ivareta også. Blant annet å være ganske kompromissløs på at vi kan gjøre feil. Og gjør vi feil, må vi tåle både etterforskninger og å bli ettergått.

– En vitaminpille

Som politiets toppleder sitter Bjørnland organisatorisk så langt unna grunnplanet i politiet som det er mulig å komme. 

For å forsøke å få tettere kontakt med fotfolket i etaten, har hun hver sommer brukt tid på å reise rundt for å møte ansatte hun vanligvis ikke møter.

– Da har jeg satt meg bak i en patruljebil og kjørt på kryss og tvers i alle politidistrikter. Det er vitaminpiller for meg. Det gjør godt å komme ut og godt å prate med folk, sier Bjørnland.

De sakene og problemstillingene som ender opp på politidirektørens bord, beskriver hun som et «destillat av mye som er vondt og vanskelig». 

Å da komme ut og også få høre om det som fungerer bra, gjør godt for motivasjonen til en toppleder.

– Men for all del, da jeg var i Øst politidistrikt i sommer, var det også mange historier om harde hverdager og opplevelser av å ikke strekke til. Det var egentlig gjennomgående. 

– Samtidig uttrykker folk at de er veldig glade i jobben sin, og jeg tror faktisk ikke at det var noe de sa fordi det var jeg som satt der. 

– Jeg fikk en genuin opplevelse av godt kollegafellesskap, av humor på jobben, mye galgenhumor selvsagt, men en omsorg for hverandre og et brennende engasjement for jobben. Da får du litt piff som øverste leder, sier Bjørnland.

– Men jeg skulle jo gjerne vært mye mer ute og egentlig hørt og sett og erfart mer enn det jeg har fått anledning til, fortsetter hun.

Noe av det som har gjort sterkest inntrykk er møtene med patruljene som har vært involvert i de mest dramatiske hendelsene – som Bislett-skytingen, Kongsberg-drapene og patruljen som ble angrepet med hjullaster i Lavangen.

– Du får jo historien rett inn og skjønner hvor ufattelig krevende det er. Hvordan dette egentlig har vært. For dette er det mest dramatiske norsk politi står i, når man er nødt til å ta liv. Det er ikke noe man gjør som privatperson, men på vegne av tjenesten. Likevel treffer det deg som privatperson. 

– Jeg tenker derfor det er veldig viktig at man får høre disse historiene, om de søvnløse nettene og alt det dette fører med seg etterpå, sier Bjørnland.

Selv er hun ikke i tvil om at norsk politi bør være bevæpnet.

– Det er selvfølgelig pro og kontra fortsatt, men vi har landet på at det er riktig å foreslå en alminnelig bevæpning. Så får det være opp til politikerne.

– Tror du at politiet kommer til å bli bevæpna i neste stortingsperiode?

– Jeg vet ikke. Jeg har gitt min anbefaling. Det er at norsk politi bør være bevæpnet, av åpenbare grunner, sånn som jeg ser det. Jeg sier ikke at det er dilemmafritt å lande på det, men jeg har landet på det.

Startet i 1993

Selv var Bjørnland 28 år da hun begynte i politiet i 1993. Hennes første jobb i etaten var som politifullmektig i daværende Tønsberg politidistrikt. Jobben fikk hun et drøyt år etter at hun hadde fullført juridisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo – i samme kull som blant annet Marit Arnstad og John Christan Elden.

– Etter ett år i yrkeslivet var jeg veldig klar for å begynne i politiet. Det handlet om en ting: Jeg hadde så lyst på prosedyre, å gå mye i retten og bli god på det. Det var grunnen til at jeg startet. Så ble jeg jo veldig glad i etaten etter hvert også, sier Bjørnland.

Så glad ble hun i etaten at det var der hun forble, og der hun gjorde karriere. 

Det tok Bjørnland 12 år å bli politimester i Vestfold, nye sju år å bli PST-sjef, og i 2018 ble ingen overrasket over å se navnet hennes øverst på søkerlista til stillingen som politidirektør.

– Er du et karrieremenneske? Eller er dette litt tilfeldig?

– Jeg hadde aldri planlagt for at jeg skulle bli verken PST-sjef eller politidirektør. Men det er jo sånn at noen må ta en stafettpinne og noen må løpe en etappe.

– Du fikk muligheten og tenkte at «den tar jeg»?

– Ja. Det handler også like mye om at noen skal gjøre den jobben nå. Og det er jo ikke sånn at det står en masse folk klare og rekker opp hånda og sier «dette har jeg lyst til». Det må sees i en slik kontekst også, svarer politidirektøren.

– Det er mye som har truffet deg i din tid som politidirektør. Har du noen gang våknet opp og tenkt at «nå begynner det å bli for mye»?

– Jeg synes det har vært balansert mot mye som har vært positivt også, da. Og det å få kjeft fra egen etat innimellom, det må du bare regne med om du skal være toppleder for norsk politi. Jeg har i hvert fall tro på at man bør ha en viss grad av tydelighet og stå for noe.

En sak Bjørnland har vært spesielt tydelig i, er håndteringen av seksuell trakassering og uønsket seksuell oppmerksomhet i politiet.

– Er det én ting jeg ikke angrer på, så er det at jeg har stått opp for de som har fortalt sin historie. Det var jo blant annet kvinnelige ansatte som fortalte forskere om det de kalte for «knulletorsdag». Det innebar seksuelle relasjoner i asymmetriske forhold mellom fast ansatte, godt voksne instruktører og studenter i leir, sier hun.

Ikke alle syntes det var riktig av henne å bruke uttrykket «knulletorsdag» når hun snakket om saken i mediene. 

Bjørnland er uenig i det.

– Hvis jeg skulle prøvd å sminke dette til å være noe annet, hvem er det jeg da tar parti for? Her skulle ikke jeg mistenkes for å prøve å feie noe under teppet, understreker politidirektøren.

Bjørnland fikk også kritikk fra blant annet PF om at hun kastet en hel etat under bussen. Selve forskningen på temaet møtte også motstand, blant annet gjennom oppslag i Politiforum.

– I kjølvannet av forskningsrapporten kom det en arbeidsmiljøundersøkelse som viste at litt over 900 enkeltindivider i norsk politi hadde vært utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet eller trakassering fra en kollega. Den viste at vi til de grader har noe å jobbe med. Da ble det stille fra kritikerne, sier Bjørnland.

Hun opplever at måten dette temaet har blitt løftet fram og håndtert, har vært godt for norsk politi.

– De aller fleste i vår etat oppfører seg veldig ordentlig og er gode kolleger. De rundene vi har hatt, gjør vi for de som har opplevd noe uakseptabelt. Resultatene går i riktig retning, og det tenker jeg betyr en del for arbeidshverdagen til enkelte av våre ansatte.

Forlater politiet for godt

Snart er det nye utfordringer som venter Bjørnland, etter beslutningen om at nok var nok: Hun kom ikke til å søke et andre åremål som politidirektør. Det var også planen da hun tok jobben i 2018.

– Da var jeg helt bestemt på at det skulle bli ett åremål. Så opplevde jeg etter hvert å være på en ganske bra plass, og endte opp med å tvile meg fram til at jeg tenkte det ikke var riktig å søke et nytt åremål, sier Bjørnland.

Det handler om refleksjonene hun har gjort seg om hva det vil innebære å ta seks nye år.

– Da må du ha trøkk, energi og et nytt blikk. Du må være villig til å se på grep du har fattet tidligere, som kunne være riktige da, men som når det har gått fem-seks år, ikke er riktige. 

– Å gjøre om på ting du selv kanskje har initiert, er tråere enn for en som kommer inn i jobben med blanke ark. Og jeg tror det er sunt for en virksomhet som politiet å få et nytt blikk inn, en person som ikke har noe å forsvare, utdyper hun.

– Nå er det slutt, og du begynner i en ny jobb som direktør for Valgdirektoratet. Er dette også ditt endelige farvel med politietaten?

– Ja, det tror jeg nok. Og det er veldig vemodig, for jeg er veldig glad i denne etaten. Jeg har vært veldig stolt av å jobbe i politiet i alle år, og tenker at det er en veldig meningsfylt jobb.

– Hva sitter sterkest igjen etter 32 år i politiet? Hva kommer du til å savne mest?

– Det er kanskje mer en opplevelse av et kollegialt fellesskap jeg vil trekke fram som det fineste. Det har vært masse heftige enkeltsaker, men det er ikke det jeg tar med meg ut. Det er mer det at det er en veldig fin etat, med masse bra folk. Og jeg gir meg også når jeg er på en god plass, svarer politidirektøren.

Siden hun tiltrådte som PST-sjef i 2012, har det blitt nesten 16.000 medieoppslag på «Benedicte Bjørnland». 

Når hun nå forlater politiet, går hun også ut av rampelyset.

– Å være toppleder i politiet blir jo en livsstil. Du er på hele tiden, for det er jo veldig mye politistoff i mediene. Å kunne ta ut distanse til det, at det ikke er mitt ansvar lenger…det blir kanskje både et savn og litt lettelse.