Forskere ut mot sexukultur-forskning: - Dette er dårlig håndverk

Da politidirektør Benedicte Bjørnland gikk ut i media og slo alarm om sex-ukultur i politietaten og «knulletorsdag» på politistudenters leiropphold, var det etter å ha blitt presentert for forskningsfunn fra forskerne Dag Ellingsen og Ulla-Britt Lilleaas. Men forskerne informerte ikke politidirektøren om at «knulletorsdag» var avskaffet for flere år siden.

– Forskerne sa aldri at «knulletorsdag» var avskaffet. I møte med Ellingsen og Lilleaas ble vi fortalt at knulletorsdag måtte betraktes nærmest som et institusjonalisert fenomen i politiet, sier Bjørnland, til Politforum.

Flere i politiet har også reagert på andre ting som kommer frem i forskernes rapport. Blant annet sier Kenneth Rastad, leder av undersøkelsesgruppa i Vest politidistrikt, at flere som var intervjuet av forskerne hadde uttalt til undersøkelsesgruppa at de ikke kjenner seg igjen i flere detaljer og at flere ikke kjenner seg igjen i hvordan de er sitert.

LES OGSÅ: Forskerne fikk politidirektøren til å slå alarm – men tiet om at «knulletorsdag» var avskaffet

Men også forskere reagerer på forskernes metode. Professor May-Len Skilbrei ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo, synes det er vanskelig å få klarhet i hva som er det empiriske grunnlaget for forskernes artikkel. Hun synes også det er uklart hvordan forskernes materialet er analysert.

Hun peker blant annet på at Ellingsen og Lilleaas skriver i forskningsartikkelen at de skal ha fått flere tips etter at de publiserte sine hovedfunn om Utrykningsenheten (UEH), i en kronikk i Politiforum i januar.

«I kjølvannet av dette og andre mediefokuseringer, fikk vi empiri fra mer enn 15 nye og tidligere informanter», forteller forskerne, som også trekker frem at kronikken kulminerte i en intern gransking i Vest politidistrikt.

– Med utgangspunkt i det materialet de har, kunne de absolutt ha identifisert dynamikker som kan tjene til å marginalisere kvinner, men de konkluderer mer generelt og kvantitativt enn dette, og det mener jeg er dårlig håndverk, sier Skilbrei.

– Tynt grunnlag

Skilbrei har i mange år undervist i kvalitative metoder på bachelor, master og doktorgradsnivå, og er i tillegg veileder for master og PhD-studenter. I fjor ga hun også ut boka «Kvalitative metoder. Planlegging, gjennomføring og etisk refleksjon» på Fagbokforlaget. Hun peker på andre problemområder med forskernes artikkel.

– Det andre poenget er at i presentasjonen og tolkning av materialet behandles ulike ting på en måte som er egnet til å skape uklarhet. Informantenes egne erfaringer, i den grad artikkelen i det hele tatt handler om det, og rykter og inntrykk og tolkning av andres handlinger og intensjoner, står side om side. Seksuelle relasjoner mellom samtykkende voksne behandles sammen med overgrep, og begge deler omtales som «seksualisert maktmisbruk». I stedet for at det som sies underlegges en analyse, reises det flere steder spørsmål om konsekvenser av det som sies i stedet, og det forskerne har hørt omtales veldig omtrentlig, forsetter Skilbrei.

Professoren viser til at det også trekkes flere konkrete konklusjoner som ikke underbygges av empirien. Som at de som utøver seksualisert maktmisbruk «ofte er rundt de 40», og hvem slike menn «typisk» velger seg. Hun sier at dette er samlet egnet til å etterlate et inntrykk som den presenterte empirien ikke dokumenterer. Samt at dette peker på et overordnet problem i all forskning, nemlig hva man kan si på bakgrunn av det materialet man har.

– Informantene deres prater i liten grad på bakgrunn av egne erfaringer. De snakker om det de har hørt skje, og de gir vurderinger av hva andre gjør eller hva de tror andre gjør og hvorfor. Når dette ikke underlegges en analyse, men i stedet tjener som utgangspunkt for konklusjoner, blir resultatet at forskerne tillegger folk de ikke har snakket med problematiske intensjoner, fortsetter hun.

Professoren understreker at det er problematisk at de bruker informasjon om hva folk har hørt har skjedd eller det de tenker om andres praksiser nærmest som «bevis» for at det er det som skjer.

– I artikkelen tar forfatterne utgangspunkt i det som blir sagt som bevis, de konkluderer artikkelen med å stadfeste at det er viktig å gjøre noe med disse praksisene og motarbeide kulturen. Det er selvfølgelig gode grunner til å motarbeide problematiske praksiser, men her mener jeg altså at forskerne bruker noe som er ganske ullent, og litt tendensiøst, beskrevet, til å komme med ganske bastante konklusjoner. At det foregår overtramp i politiet, som i alle organisasjoner, er det ingen tvil om, men her postulerer de at det finnes to problematiske kulturer på et tynt grunnlag, sier hun.

- Må være presis

– Vi utenforstående fikk vite om «knulletorsdag» da POD-sjef Benedicte Bjørnland sendte ut pressemelding. Hun hadde da hatt et møte med Ellingsen og Lilleaas. Under dette møte ble Bjørnland aldri fortalt at «knulletorsdag» var avskaffet. Hva tenker du om det rent forskningsetisk?

– Artikkelen, og oppmerksomheten om funnene tidligere i år, er orientert mot det mest sensasjonelle, og tydeliggjør ikke alltid hva som er beretninger om holdninger og handlinger som ikke lenger er utbredt, og hva som er pågående problemer det er viktig å ta tak i nå. Forskning skal være tydelig på hva det kan si noe om og hva det ikke kan si noe om, og for at forskning skal kunne bidra til å skape et bedre samfunn, må den være presis i beskrivelsen av hva som problemet, sier Skilbrei.

- Selv om deler av funnene er gamle, og basert på hva man har hørt, kan man si at målet helliger middelet?

– Det er klart at forskning kan tjene som en inngang til at alvorlige problemer blir avdekket. Og i dette tilfellet mener jeg forskningen identifiserer dynamikker som kan virke marginaliserende for kvinner, men også for menn, og det er det viktig å få fram. Men samtidig er det slik at den enkelte forsker forvalter forskningens tillit i befolkningen, og det er et stort ansvar. For eksempel stadfestes det i § 16 i de Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi at «Forskeren skal ikke tillegge informanter og aktører irrasjonelle eller lite aktverdige motiver uten å kunne gi overbevisende dokumentasjon og begrunnelse», og i denne artikkelen er ikke dokumentasjonen eller analysen særlig overbevisende, avslutter Skilbrei.

- Uheldig

I sin forskningsartikkel viser forskerne Ellingsen og Lilleaas blant annet til tidligere forskning utført av Rolf Granér, som er pensjonert forskningsansvarlig ved politiutdanningen ved Linnéuniversitetet i Växjö, i Sverige. Granér har blant annet sittet i redaksjonen til det vitenskapelige tidsskriftet Nordisk politiforskning, nå « Nordic Journal of Studies in Policing», som utgis av Politihøgskolen.

Han har lest forskningsartikkelen til Ellingsen og Lilleaas, og mener den har flere mangler som bør rettes opp.

- Først og fremst bør de understreke i teksten, det samme som de skriver i sammendraget, nemlig at dette handler om to maskulinitetskulturer som potensielt kan være ekskluderende for kvinner. Ellers risikerer leseren å tro at forfatterne beskriver fenomener som kjennetegner enheten som de har studert. Dette har ikke forskerne grunnlag for, ut fra studien, sier Granér.

Han peker også på at det er uheldig at forskerne viser til hendelser som er gamle, uten å opplyse om årstall for når disse har funnet sted, og at han mener forskerne burde vært tydeligere på hvordan de har valgt ut de mannlige respondentene i studien.

- De viser til 10 kvinnelige respondenter, og at det ikke fantes flere som kunne inngå i studien. I denne forbindelse er redegjørelsen for utvalget ok. Men etterpå viser de til intervjuer med 4-5 mannlige respondenter, og her stiller jeg spørsmålstegn ved den uklare angivelsen av antallet. Det gis ikke noen forklaring på hvordan utvalget av disse mennene ble gjort. Er det bekvemmelighetsutvalg eller noe annet?, sier Granér.

- Ville ikke publisert

- Hvis du skulle vurdert forskningsartikkelen deres for publisering, ville du publisert den slik den står nå?

- Nei, det ville jeg ikke. Jeg ville blant annet påpekt at de ikke har tidfestet når hendelsene som omtales har funnet sted. Jeg hadde ikke sagt nei til artikkelen, men jeg hadde sagt at flere ting bør tydeliggjøres. Da hadde jeg gått inn i detaljer som risikoen for sammenblanding mellom #metoo og mannsjåvinistisk maktbruk, og hvordan de har gjort utvalget av de mannlige respondentene, sier Granér.

Han forklarer at han synes forskerne Ellingsen og Lilleaas burde vært tydeligere på å skille mellom når de omtaler #metoo og når de omtaler mannsjåvinistisk maktbruk.

- Det går litt inn i hverandre, sier han.

- Er det klanderverdig at forskerne viser til gamle hendelser i forskningsartikkelen, uten å opplyse om årstallet for hendelsene?

- Ja, det er uheldig at de ikke har tidfestet det. Når man kommer med gamle eksempler må man resonnere rundt dette i artikkelen. Men man kan bruke gamle eksempler til å diskutere hvordan dette kan påvirke kulturen i dag, sier Granér.

- Det er jo alltid et problem i forskningsartikler at man ikke kan skrive for langt, og at man har et gitt antall tegn å forholde seg til, men det bør ikke være vanskelig å tydeliggjøre disse tingene som pekes på her, legger han til.

Dag Ellingsen og Ulla-Britt Lilleaas har blitt forelagt kritikken fra May-Len Skilbrei og Rolf Granér. De ønsker ikke å kommentere saken. Men de har sendt en kommentar til kritikken som har fremkommet, som kan leses her.