Riktig og viktig av Borgarting lagmannsrett

I en kronikk i Dagbladet 22.februar (og senere i Politiforum) kommer Øystein Knudsen, politibetjent og jurist, med sin egen tolkning av hvordan en fersk dom i Borgarting lagmannsrett vil slå ut.

Han tegner et dystert bilde av politifolk som kan bli nærmest handlingslammet om de filmes på jobb, fordi de frykter å bli hengt ut i sosiale medier.

Dommen slår fast at publikum kan publisere videoopptak av politiet i arbeid. Dommen er klar og tydelig på hvorfor, det vil nemlig «bidra til å sikre at politiet utøver sine oppgaver i samsvar med lover og regler, samt sikre at politiet blir holdt ansvarlig dersom de ikke gjør det».

Videre heter det at:

«Åpenhet om politiets utøvelse av makt bidrar til å opprettholde og styrke offentlig tillit til politiets arbeid og å sikre at politiet ikke misbruker sine rettigheter og privilegier.»

Men Knudsen er ikke imponert og mener rettens begrunnelser er «delvis vikarierende og delvis uriktige».

Jeg håper Riksadvokaten trakk anken fordi dommen var velbegrunnet, i tråd med loven og i samsvar med samfunnets ønske om mer åpenhet.

På Riksadvokatens hjemmeside står det dette om mål og verdier:

«Strafferettssystemet, inkludert vår egen oppgaveløsning, skal til enhver tid tåle et kritisk lys.»

Dommen representerer heller ikke noe nytt, men er en påminnelse for folk flest, pressen og ikke minst politiet, om at ytringsfriheten fortsatt gjelder, også når det gjelder levende bilder.

Knudsen frykter at videoer kan kryssklippes for å gi et feilaktig bilde av situasjoner, kontekst utelates, og fremstiller politiet på en måte som leder til hets og svekket tillit til politiet. Det er selvsagt mulig å fremstille politiet uriktig.

Men en kan ikke forby seg bort fra alt man ikke liker, eller hindre alt som potensielt kan bli brukt ulovlig. Det blir som å inndra alle biler for å forhindre bilulykker.

Om det skulle bli ulovlig å publisere videoer av politifolk i tjeneste, hva blir det neste? Forby folk å skrive tekster fordi noen kan komme til å skrive usant om politiet.

En øker ikke tilliten ved å prøve å begrense borgernes rett til å ytre seg. Enten det gjelder tekst eller bilder. Forhåndssensur er som kjent noe vi forbinder med en helt annen type regimer.

Det er jo ikke uvanlig at politiet selv ber publikum om å bidra med bilder og video. Nettopp fordi det kan være til hjelp for å belyse saker og brukes som bevis. Media gjør det samme, og bruker det til å informere om hva som skjer rundt omkring i landet. Sosiale medier er også en viktig kilde til hvordan folk følger nyhetsbildet i dag. Bilder er et godt verktøy for å holde seg orientert.

Det inkluderer situasjoner der politiet er involvert, når politiet gjør noe kontroversielt, eller endog noe ulovlig.

Da kan det ikke plutselig være sånn at bilder der politiet er involvert skal sensureres, eller at folk skal være redd de gjør noe ulovlig når de publiserer.

Blir noe feil så får heller politiet svare med korrekt informasjon. Egne bilder og nøkterne fakta. Publikums ansvar er å være kildekritisk, og politiets å være en god og etterrettelig kilde.

Dessverre er det ikke bare i politiet man er redd for negativ omtale. Stavanger Aftenblad har nettopp skrevet om en kunstner og en biblioteksjef som har fått problem med lokale myndigheter etter å ha ytret seg i media. Det er ekstra bekymringsfullt når myndighetspersoner vil begrense meningsutveksling.

Etter 22. juli ga statsministeren oppskriften på å ta tryggheten tilbake: «Mer åpenhet, mer demokrati.»

Det er ikke bare et slagord som gjaldt i møte med terror for ti år siden, det er den samme oppskriften som gjelder i hverdagen:

«Med det sterkeste av alle verdens våpen, det frie ord og demokrati, staker vi ut kursen for Norge etter 22. juli 2011.»

Det er åpenbart fortsatt en jobb å gjøre.