– Nei, det tror jeg sjefen i huset vil legge ned veto mot, smiler Skaret da han får spørsmål om han nå er klar for å gå løs på flere bokprosjekter.

Det er kanskje ikke så rart. Helt siden 2019 har politipensjonisten jobbet med boka om politiets transportmidler, som Norsk Politihistorisk Selskap (NPHS) utga før sommeren. Arbeidet ble både forsinket og forvansket av pandemien, men etter en kraftanstrengelse er politipensjonisten endelig i mål med boka.

Dette er også hans tredje politihistoriske verk. Det hele startet med utgivelsen av boken om politiets sambandshistorie i 2009, før oppfølgeren om politiets tjenestevåpen kom åtte år senere.

– Selv om det er artig å jobbe med bøkene, er det mye arbeid og en del etterforskning. Hver bok har tatt rundt tre-fire år. Jeg vegret meg litt for å gå løs på den siste boka, men etter litt lokk og lur fra NPHS satte jeg i gang, sier Skaret.

Dekker hele landet

Den over 600 sider store boka som nå er klar, tar for seg politiets transportmidler fra de første lensmennenes tid og fram til i dag. Det inkluderer alt fra gamle tiders trebåter, hest og kjerre, og fram til nåtidens helikoptre og moderne patruljebiler.

Under arbeidet har Skaret saumfart både museer, arkiver og kilder i og utenfor politiet i jakten på bilder og informasjon om de forskjellige transportmidlene. Det har vist seg å være en krevende jobb.

– Det finnes en del bøker og artikler i tidsskrifter, men veldig få omhandler transportmidlene. Det står som oftest om saken, men ingen skriver om hvordan politiet kom seg dit, sier han.

Dette har vært et gjennomgående fokus i alle de tre bøkene han har skrevet.

– I historieskriving står det veldig lite om hvordan politiet kommuniserer og kommer seg fra A til B, eller hvordan vi har vært bevæpnet. Den delen av historien, altså hvilke hjelpemidler politiet har, synes jeg det har vært viktig å formidle gjennom bøkene.

Skaret har trukket veksler på kilder fra alle kanter av Norge, og det har også vært en motivasjon for ham å forsøke å beskrive transportmidler fra hele landet.

– Derfor har boka historier fra alle deler av landet. Det har vært viktig å få inn stoff fra små steder. Jeg har for eksempel jobbet mye opp mot Polarinstituttet med stoff fra Svalbard. Samtidig har det i bøkene også vært viktig å se politiet i sammenheng med samfunnet rundt dem. Som at vi forteller om hvordan samfunnet er organisert, og om etableringen av veinettet, sier han.

Lensmannen er viktig

I historien om politiets transportmidler har lensmannen en viktig rolle.

– Det finnes en del lokale kilder som forteller om hvordan de kom seg fram mellom øyene på kysten. I boka skriver jeg for eksempel om hvordan lensmannen en dag kunne bruke åtte timer på å ro. Dette er noe som ikke er formidlet tidligere. I senere tid er lensmannen også blant de første som får bil, forteller Skaret.

Fra til 1937 var politiet kommunalt, og det var derfor opp til den enkelte kommune å ressurssette sitt politi – herunder å kjøpe inn biler til tjenesten.

– Det var politiet i Bergen som fikk den første politibilen, i 1917. Oslo fikk sin første politibil i 1920, mens Trondheim måtte vente til 1930. Kan hende var Bergen en rik kommune på den tida, sier Skaret.

Unntaket på 1920-tallet var det såkalte «rusdrikkpolitiet» – opprettet for å håndtere oppgaver knyttet til forbudstiden – som fikk bevilget statlige midler til anskaffelse av biler og motorsykler.

– De var organisert direkte under en inspektør i Justisdepartementet, med egne kjøretøyer og statlig ansettelse, forteller Skaret.

Forskjellige økonomiske rammevilkår ga seg også andre utslag.

– Jeg har funnet en del biltyper og løsninger som er valgt for å spare penger, blant annet i Oslo. Det er mange rariteter, som for eksempel åpne biler og andre løsninger som er valgt fordi de er billige, sier han.

I arbeidet med boka kom han også over noe annet han synes var spesielt fra tiden da politiet først fikk sine egne biler.

– Samfunnet fikk en veilov allerede i 1912. Politiet hadde ansvaret for å håndheve loven, men de fikk ikke biler selv før mange år senere, sier politipensjonisten.

Bok om uniformer

Den snart 78 år gamle Skaret har selv en nesten 40 år lang karriere bak seg i politiet, og det er denne bakgrunnen – kombinert med en brennende historieinteresse – som gjør at han nå har tre historiske bøker på samvittigheten.

– Jeg har skrevet en del rapporter og avhør gjennom livet, og er både skrivefør og vant til å jobbe systematisk, sier han.

Skaret understreker at det er NPHS, hvor han selv har vært formann i 10 år, som beslutter bokutgivelsene.

– Det er et tungt løft hver gang vi skal gi ut bok. Kassa er nesten bunnskrapt etter hver utgivelse. Vi hadde aldri fått til dette uten den støtten vi får fra Politidirektoratet og organisasjonen. Det er en form for spleiselag, sier Skaret.

– Hva blir temaet for neste bok?

– NPHS har planer om å gjøre en oppdatering av Even Hagas bok om politiets uniformhistorie, som er et veldig godt stykke arbeid. Den kom ut i 1978, så det har skjedd en del i politiet siden da. Men dette har ikke jeg engasjert meg så mye i, smiler han.