Fransk politi: Nærpoliti eller republikkens voktere?

I februar-utgaven av Politiforum ble politiførstebetjent Per Henrik Bykvist ved Levanger lensmannskontor intervjuet om viktigheten av nærpolitiet. Han forklarte hvordan nærheten til publikum i politidistriktet, og den tilliten han har oppnådd gjennom 27 år i tjenesten, hjalp ham å utføre oppdraget.

I det samme vestlige Europa, men likevel i en annen virkelighet, møter politiet helt andre utfordringer. Siden finanskrisen i 2008 har politistyrkene på hele kontinentet vært satt på prøve, og i europeiske storbyer som London, Paris og Athen råder det usikkerhet om fremtiden.

I media ser man at opptøyene har blitt hyppigere og mer voldsomme, og møtene mellom demonstrerende og politiet er oftere preget av høyt temperament og sammenstøt. Slik Norge har unngått de største økonomiske konsekvensene av finanskrisen i Europa, har landet også gått klar av denne uroen.

Samme land, ulikt politi

Loïc Jezequel er politimester i Alençon, og ansvarlig for offentlig sikkerhet i fylkeskommunen Orne i Normandie, et par timer vest for Paris. Han var tidligere stasjonert ved Frankrikes ambassade i København, og fungerte i en årrekke som de skandinaviske landenes kontaktperson i det franske politiet. Han har et godt inntrykk av politiet i de nordiske landene.

– De nordiske landene ligger et stykke foran når det kommer til bruk av Internett og ny teknologi, sier Jezequel til Politiforum.

Han har lagt merke til skandinaviske politiets inntog på Internett, med Facebook- og Twitter-politiet, men ser ikke for seg at det franske politiet vil følge etter med det første.

– Til det er de fortsatt for konservative.

Jezequel forteller i detalj om hvordan politiet er organisert, og hvordan de ulike styrkene og avdelingene på hver sin måte bidrar til å løse politioppdraget. Den mest i øyenfallende forskjellen fra Norge er inndelingen av politiets styrker i byene og på landsbygda i to forskjellige enheter: Byenes Police Nationale, og landsbygdas Gendarmerie, hvor sistnevnte har en militær struktur med offiserer og generaler istedenfor politimestere.

Hver av disse organisasjonene disponerer også hvert sitt opprørspoliti i form av mobile innsatsstyrker som benyttes ved demonstrasjoner, spesielle sikkerhetstiltak rundt politikere, og massemønstringer hvor det kreves spesiell kompetanse.

Innsatsstyrkene er uavhengige av det lokale politiet og tilkalles alltid fra andre politidistrikter, slik at de aldri opererer innenfor sitt eget nabolag. Det finnes en myte om at CRS-betjentene er ansiktsløse bøller som kan hentes inn for å slå ned på opptøyer uten skånsel, og at innsatsen deres fordeles over store avstander slik at de ikke skal stå i fare for å møte naboer og kjente under oppdragene.

– Det er mulig dette opprinnelig var hensikten ved organiseringen, men dette er ikke lenger tilfelle. De brukes fortsatt i situasjoner hvor myndighetene har behov for å hevde seg, blant annet ved å overstrømme et urolig område og vise at man har kontroll, men det er mindre viktig at man opererer utenfor eget nærmiljø, forteller han.

– Ikke uttrykk for mistillit

I 2005 eksploderte det i forstedene nord for Paris. Etter at en mislykket pågripelse av to mindreårige på flukt gjennom en transformatorstasjon endte i dødsfall, spredde spontane opptøyer seg fra Paris, til forsteder og byer i hele Frankrike. Det ble erklært unntakstilstand og i løpet av tre uker med opptøyer ble skoler og offentlige bygg vandalisert og over 10.000 biler satt i brann. Det var de største opptøyene i Frankrike siden studentopprøret i 1968.

Jezequel mener likevel at opptøyene i 2005 ikke var uttrykk for en generell misnøye eller mistillit i befolkningen i Frankrike.

– De som deltok i opptøyene er unntakene, en marginal gruppe av befolkningen som ikke har de samme mulighetene og utsiktene som i samfunnet for øvrig, sier politimesteren.

Han ser ikke opptøyene som et tegn på en generell svekkelse av befolkningens trygghet eller tillit til staten og politiet, og opplever heller ingen spesiell nedgang i tilliten etter finanskrisen i Frankrike.

Fra 1998 ble det innført reformer for å styrke nærpolitiet i Frankrike, med opprettelsen av flere lokale politistasjoner og en omdefinering av politirollen med lokal tilstedeværelse og flere forebyggende aktiviteter. Men programmet var kostbart, og det det var vanskelig å måle positive resultater. Jezequel peker på svakhetene ved målstyring som en av grunnene til at nærpoliti-politikken etter hvert ble lagt om.

I 2003 ble nærpolitiet nedprioritert av daværende innenriksminister Nicolas Sarkozy, som i en tale for en forsamling betjenter, uttalte at «politiet er ikke her for å organisere idrettsturneringer, men for å stoppe kriminelle. Dere skal ikke være sosialarbeidere».

Siden har budsjettene blitt strammere, og flere lokale politistasjoner har blitt nedlagt.

Styresmaktens representant

Hvordan er politirollen i Norge og Frankrike ulike? I et sterkt sentralisert Frankrike oppleves politiet i større grad som representanter for styresmaktene. Politiet er administrativt underordnet Prefekturet (tilsvarende rådmannen), som representerer staten i fylkene.

Politimesteren opplever den største forskjellen mellom Frankrike og de skandinaviske landene i den utstrakte bruken av private sikkerhetsselskaper i Norden.

– Når man går i gatene i København er det ikke oftest politiet man møter, men vektere, sier Jezequel.

– Sikring av offentlige bygg er også fortsatt politiets oppgave i Frankrike, og det finnes få private aktører, slik man kan se i Danmark, Sverige og Norge.

Men dette kan være i ferd med å endres. Finanskrisen har begynt å sette sine spor i statsbudsjettet, og man kan forvente kutt i politiets budsjetter og muligens deres rolle i sikring av offentlig bygg. Det finnes allerede en gryende bransje for private sikkerhetsselskaper i Frankrike, slik vi lenge har hatt i Norden, og denne kan komme til å vokse stort i de kommende årene.

Når Jezequel ser fremover, forventer han flere omstruktureringer av politiet. Det som i dag består av flere ulike, til dels parallelle og overlappende politistyrker må samordnes – både av økonomiske årsaker og for å effektivisere operasjonssentralene.

Noen av utfordringene kan bli den mulige sammenslåingen av de to politistyrkene, og integreringen av opprørspolitiet i mer ordinære oppgaver i nærområdene der hvor de holder til.

– Det er dyrt å ha mobile innsatsgrupper stående parat over hele landet, kun for spesialiserte oppgaver, sier han.

Men det er store og av og til banale hindringer som ligger i veien.

– Det er mye motvilje mot ideen om sammenslåing i organisasjonene. Kulturene er så forskjellige. Det kan handle om noe så enkelt som status og tittel. Hele karrieren har man kanskje jobbet for å bli general, og så kan det hende denne tittelen kan forsvinne før man når dit.