Politiets første «sosiolog» takker for seg

– Valaker! Nå er oppgjørets time kommet!

Det er harme og hevnlyst i stemmen som bryter julefreden hjemme hos lensmann Erik Valaker i Jølster, 24. desember 1968. I stua, i etasjen over lensmannskontoret, sitter han og pakker opp gaver sammen med de tre barna.

De rekker knapt å reagere på hva som har skjedd før mannspersonen utenfor huset følger opp med et rifleskudd. Familien kaster seg ned på gulvet. Der ligger de alle fire; eneforsørger og pappa Erik, sønnen og de to døtrene.

Familien holder pusten og lurer på hva som kommer til å skje videre. Så hører de gjerningsmannens bil kjøre avsted. Lensmannen handler raskt, og sender døtrene i sikkerhet hos naboen.

12 år gamle Geir Normann Valaker, derimot, nekter å la seg evakuere.

– Jeg ville bistå, sier han i dag.

– Det ble et ekstra dilemma for faren min. Jeg ville ned i lensmannskontoret i kjelleren for å se om jeg kunne få fatt i et skytevåpen for å beskytte hjem og familie.

Nysgjerrig av natur

Dersom du er blant dem som har trådt dine studentføtter rundt i gangene på Politihøgskolen (PHS), er sjansen stor for at du har møtt eller i det minste kjenner til Geir Normann Valaker. I 29 år har han vært en del av PHS-systemet, som timelærer, høgskolelektor og avdelingsleder.

Nå er det ubønnhørlig slutt for PHS-veteranen. 65-årige Valaker har blitt pensjonist, og med det forsvinner en markant skikkelse i politiutdanningen ut fra skolens lokaler i Slemdalsveien på Majorstua for siste gang – 44 år etter at lensmannssønnen fra Sogn og Fjordane gikk inn dørene for første gang, den gangen som fersk student.

At han skulle følge sin fars fotspor inn i politi- og lensmannsetaten var imidlertid ingen selvfølge.

– Jeg hadde et ambivalent forhold til at faren min var lensmann. På den ene siden var det interessant, men på den andre siden var det noe jeg absolutt ikke ville bli, nettopp fordi faren min var politi, sier Valaker.

På rekruttskolen i militæret endret det seg. Valaker og de tre romkameratene søkte alle fire opptak på Politiskolen, og i 1977 startet han på aspirantåret sitt ved Bergen politikammer.

– Jeg var fortsatt ikke sikker på om det var politi jeg ville bli, og begynte derfor å studere mens jeg var politiaspirant. Da jeg opplevde kameratskapet i politiet, var jeg imidlertid ikke i tvil om at jeg hadde valgt riktig. Samtidig var jeg nysgjerrig av natur, og fortsatte derfor med å studere mens jeg var i aktiv tjeneste, sier 65-åringen.

I 1984, etter fem år på ordensavdelingen, var Valaker sannsynligvis en av svært få polititjenestemenn i Oslo politidistrikt med en cand.mag.-grad – forløperen til dagens bachelorutdannelse. Fagkombinasjonen i graden han tok ved Norges Idrettshøgskole, var i hvert fall unik: Idrett, historie og sosiologi.

– Sosiologi var en «rød klut» i enkelte politikretser også den gang, medgir Valaker.

Han kompenserte med å være fysisk robust, og ble av politikollegene godtatt som «likeverdig», til tross for valget av fagretning.

– Sosiologi går ut på å studere forholdet mellom mennesker, og hvordan mennesker former samfunnet rundt seg. Som ansatt på PHS har jeg forsvart sosiologifaget, og eksemplifisert hvorfor det er viktig. Sosiologi er ikke det faget studenter flest er mest engasjert i, for å si det slik. Men det er et fag som handler om å forstå ulike deler av samfunnet, noe som er viktig i politiutdanningen. Jeg har hele tiden argumentert for hvordan sosiologi faktisk kan bidra til klokskap og en større spennvidde i måten man går inn i problemstillinger på, sier Valaker.

Uortodoks etterforskning

Selv husker han godt en gang han fikk brukt sosiologibakgrunnen sin i jobben. Dette var på 1980-tallet, og det var store utfordringer i den avdelingen i Trygdeetaten som etterforsket utlendingssaker. Viktige dokumenter ble borte. Et mistenkelig branntilløp hadde oppstått, muligens påsatt. Det var ukentlige lekkasjer til media.

– Enheten lå med brukket rygg, og noen tenkte jeg kanskje kunne bidra til å se på saken på en annen måte, sier Valaker.

Istedenfor å igangsette ordinære avhør, bestemte han seg for å først lage et sosiogram – et diagram som illustrerer et sosialt nettverk av mennesker – over organisasjonen.

– Jeg tok med en skrivemaskin under armen, dro bort på Havnelageret i Oslo og samlet alle ansatte for å fortelle hvordan jeg skulle jobbe med saken. Jeg var ute etter sladder og informasjon en gjerne ikke får gjennom ordinære avhør. Jeg ville tegne et kart over alle gruppene i organisasjonen for å se hvem som kunne være mistenkelige. Dette sosiogrammet hadde jeg klart før jeg startet med ordinære avhør.

Resultatet var at Valakers kontaktperson i organisasjonen ble mistenkt.

– Han var også den som sto bak det hele. Slik fikk organisasjonen mulighet til å starte på nytt, sier han.

Valaker er ikke enig i at polititjenestemenn ikke jobbet kunnskapsbasert for 30-40 år siden; et syn som gjerne blir forfektet i omtale av gamle tiders politiarbeid.

– Det kan selvfølgelig være riktig på mange måter, men samtidig blir man fort historieløs. Jeg ble for eksempel involvert i noe som ble kalt «Prosjekt Sentrum», hvor jeg skulle komme opp med måter å målstyre ressurser bedre på. Hensikten var at vi ikke skulle patruljere på måfå, sier Valaker.

Han gikk inn i vaktjournalen – den gang på papir – og kategoriserte alle oppdragene en viss tid tilbake.

– Vi endte opp med et stort fargekart, hvor det gikk fram hva som skjedde når og hvor i Sentrum politistasjon sitt distrikt Dette brukte vi for å jobbe målrettet. Det er et eksempel på at vi også den gangen hadde kunnskapsbasert politiarbeid, til tross for at vi ikke hadde den datakraften som er disponibel i dag, sier Valaker.

Slagsmål på legevakta

På midten av 1980-tallet var frykten for at Norge skulle bli invadert av Sovjetunionen, høyst reell. Som et motsvar mot trusselen fra øst, ble det bestemt å opprette en politistyrke som skulle være den umiddelbare responsen mot en sovjetisk invasjon.

Slik ble politiets utrykningsenhet (UEH) etablert, og da det første UEH-kurset ble igangsatt i juni 1986, var Valaker en av de rundt 120 deltakerne. Det var det få som fikk vite om.

– Det var et stort hemmelighold det første halvåret. Vi fikk ikke lov til å fortelle de hjemme hva vi deltok på en gang, mens det neste opptaket hadde åpen utlysning, smiler Valaker.

Han var en av de yngste på det første kurset, og som troppssjef i UEH på Sentrum politistasjon i Oslo, gikk han i bresjen for å få flere kvinner inn i styrken.

– Det var ikke like populært hos alle at vi skulle ha med kvinnelig politi i UEH, men i min tropp var det mange dyktige, kvinnelige kolleger. Det er ingen tvil om at kvinnenes inntok har gitt politiet en ny dimensjon, særlig når det kommer til konflikthåndtering. Terskelen for fysisk inngripen var mye lavere tidligere. Kvinnelige kolleger bidro til at konflikter istedenfor ble løst ved hjelp av kommunikasjon, sier Valaker.

Selv med et større fokus på å løse konflikter ved hjelp av lempeligere midler, peker 65-åringen likevel på viktigheten av at politifolk også holder seg i god, fysisk form.

– Tidlig i karrieren min skrev jeg en rapport til politiledelsen om at jeg mente de burde innføre minstekrav for fysiske ferdigheter for de som hadde operativ tjeneste. Det gjorde jeg av hensyn til egensikkerhet, men også sikkerheten til kolleger, publikum og den som må utsettes for maktbruk. Det fantes personer jeg mente ikke burde ha operativ tjeneste, på bakgrunn av at de var i en fysisk dårlig forfatning, sier Valaker.

Som operativ polititjenestemann har han selv erfart dette på kroppen flere ganger. Spesielt husker han en hendelse på legevakta i Oslo, da en pasient slo seg vrang og måtte ledsages ut. Valaker var enslig politi på legevakta denne dagen.

– På vei ut gikk vi gjennom det store venteværelset. Da sa han til meg at før han forlot legevakta, skulle han pynte på det «jævla polititrynet» mitt. Vi var fysisk likeverdige, og havnet i et basketak på gulvet, erindrer Valaker.

I kampens hete ble stoler veltet og et maleri slått ned fra veggen. Med en ring av tilskuere rundt dem, rullet de to rundt på gulvet. Valakers kondisjon – han var aktiv maratonløper på denne tiden – ble utslagsgivende, og han fikk etter hvert overtaket. Slåsskjempen ble etter hvert nokså spak, men da tre kamerater av ham kom inn på legevakta, fryktet Valaker det verste.

– De dro ham med seg ut i en bil og kjørte av gårde. Jeg var relativt utmattet da. Det var «meg eller ham», dette. Jeg hadde ikke backup. Det kan skje selv i Oslo.

Som enslig polititjenestemann på legevakta tenkte kanskje Valaker akkurat da på erfaringen fra oppveksten med en lensmann som far. Pappa Erik Valaker var den eneste ansatte på lensmannskontoret i Jølster i 1968, den gangen mannen med rifla troppet opp på selveste julaften.

– Det var slik virkeligheten var den gangen. Hendelsen på julaften viser hvor krevende det kan være å være lensmann eller politi på et mindre sted, og man faktisk ikke har bistand tilgjengelig, sier Valaker i dag.

På julekvelden i 1968 kom mannen tilbake til lensmannskontoret og framsatte flere trusler, før han igjen forlot stedet og saken løste seg uten ytterligere dramatikk.

– Dette hadde med psykiatri å gjøre, sier Valaker.

Hendelsen var ikke verre enn at faren Erik fortsatte som lensmann i Jølster, fram til han ble pensjonist 1. desember 1982, etter 26 år i jobben.

Statsminister i stolheis

Om det var Valakers fysiske form som lå til grunn da han i 1994 fikk i oppdrag å være livvaktsleder under OL på Lillehammer, vites ikke. Opplevelsen glemmer han imidlertid aldri.

– Jeg var den eneste livvaktslederen som ikke hadde livvakttjeneste som daglig virke, og det var jo en utfordring. Andre mente naturlig nok det var tvilsomt at jeg skulle få en slik rolle, sier Valaker.

På Lillehammer hadde han ansvaret for flere celebriteter – deriblant den nederlandske prinsen, en japansk prins og kunstløper Tonya Harding. Sterkest inntrykk gjorde imidlertid daværende statsminister Valdis Birkavs fra Latvia.

– Vi hadde jo et etikettekurs om hvordan vi skulle te oss, men det ble satt på alvorlig prøve av statsministeren, sier Valaker.

Deler av historien er gjenfortalt i boken «Sikkerhet med et smil», om politiets innsats under OL. Der står det blant annet beskrevet hvordan statsministeren ikke var tilfreds med å sitte på VIP-tribunen i målområdet under OL-utforen, og ber om å bli kjørt lengre opp i traseen. Da 11 løpere har passert, kommer Birkavs plutselig på at han har en avtale i målområdet, og forlater plassen sin ved siden av prinsesse Anne.

«Underveis til VIP-bilen får han øye på stolheisen, og kaster seg på denne før eskorten rekker å protestere. En andpusten Valaker får så vidt slengt seg på samme treseter, mellom statsministeren og Latvias ambassadør i Sverige», står det i boka.

– Han var ekstremt idrettsinteressert og full av innfall, smiler Valaker, og fortsetter:

– Men han var veldig fornøyd med hvordan vi la til rette for oppholdet hans. Jeg fikk en stående invitasjon til å besøke ham i hjemlandet, men kom meg aldri dit.

Mantraet om viktigheten av å holde seg i god fysisk form, har fulgt Valaker gjennom hele karrieren. 65-åringen mener fortsatt sterkt at det burde bli lagt større vekt på å legge forholdene til rette for at polititjenestemenn og -kvinner – særlig de som jobber operativt – kan prioritere å holde kroppen i form.

– Jeg skjønner at det er vanskelig å legge veldig mye trening inn i arbeidstiden. Å holde seg i god, fysisk form krever uansett langt mer enn bare et par timers trening på jobb. Jeg mener derfor at politiet burde sett nærmere på en form for incentiv for å trene mer på fritiden, sier Valaker.

Samtidig er han rask med å understreke at det ikke er noe motsetningsforhold mellom det å være sterk i kroppen og å være sterk i hodet.

– Om du er i god fysisk form, betyr ikke at du har lite mellom ørene. Hvis du tar opp temaet, vil nok noen mene at det viktigste ikke er fysisk styrke, men andre kvaliteter. Det kan være riktig, men jeg mener det er totaliteten som er viktig. Ja takk, begge deler!

Tilfeldig timelærer

Blant politistudentene blir det ofte hevdet at studiene nedprioriterer fokuset på fysisk form til fordel for akademiske fag – kanskje spesielt knyttet til PHS-opptaket, hvor de fysiske opptakskravene har blitt justert flere ganger det siste tiåret.

– Jeg mener det er feil, samlet sett, at de fysiske kravene er redusert. På et par områder har de blitt redusert, ja, men på andre områder er de styrket. Totaliteten mener jeg er god, sier Valaker.

Han bør vite hva han snakker om, etter å ha vært avdelingsleder ved forskjellige avdelinger på PHS siden 1997. Selv om polititjenestemannen Valaker hadde sett for seg at han en dag kanskje ville jobbe på PHS, var det imidlertid tilfeldighetene som gjorde at han endte opp der i 1992.

– Det hadde seg slik at PHS hadde behov for timelærere. De tok en telefon til Sentrum politistasjon, for å snakke med en av lederne der. Jeg gikk tilfeldigvis forbi på vei inn på piketten før jeg skulle ut på patrulje, da jeg hørte en kjent stemme. «Da tar kona mi en klasse, og du Geir, kan du ta den siste?», humrer Valaker.

Han ble timelærer akkurat i overgangen mellom etatsskole og høgskole. I starten tok han noen timer innimellom jobben på Sentrum politistasjon. Senere ble han lærer på fast basis, og i etter at han tok hovedfag i historie i 1993 ble han høgskolelektor.

– Jeg var den første med politibakgrunn som kvalifiserte meg som høgskolelærer uten å basere det på juridikum. Totalt hadde jeg over seks års studier. Det resulterte i ett ekstra lønnstrinn, smiler Valaker.

Etter to år som høgskolelektor, returnerte han til Oslo politidistrikt i 1996. Der kunne kanskje også Valakers karriere på PHS ha stoppet opp, hadde det ikke vært for enda et tilfeldig møte. På t-banen traff han tilfeldigvis på Kittil Flåterud, en sentral skikkelse i oppbyggingen av PHS.

Flåterud fortalte om planene om å opprette en PHS-avdeling i Bodø, og oppfordret Valaker til å søke stillingen som avdelingsleder. Valaker var umiddelbart negativ til forslaget.

– Men så tenkte jeg over det et par dager, og kom til at dette var en unik mulighet. Denne sjansen måtte jeg ta, sier han.

Under tvil fikk han tillatelse fra samboeren til å søke, med forutsetning at han tilbragte to, maks tre år i Bodø, og kom hjem hyppig. Han søkte, og fikk jobben.

– Jeg ble der i fem år, smiler Valaker.

Tidenes beste student

I april 1997 satte Valaker seg på flyet fra Oslo til Bodø. PHS avdeling Bodø skulle være operativ fra høsten 1997, og det var mye som skulle på plass. Valaker bar med seg en liste på tre A4-sider med oversikt over alt som skulle på plass, og krysset av etter hvert som ting gikk i orden.

Beslutningen om å opprette en PHS-avdeling i Bodø, var imidlertid ikke ukontroversiell. I hovedkvarteret i Oslo var det mange som fryktet at fagmiljøet ville bli splittet som følge av å etablere en ny avdeling i Bodø.

– Jeg er en konkurransemann, og å vite at man ikke ønsket å etablere en avdeling i Bodø, motiverte meg. Jeg bidro mye på kveldstid og ellers for å hjelpe studentene i starten. Blant annet gjennomførte jeg to ukentlige treningsøkter med dem. Vi hadde også mange lærere som veiledet langt mer enn man kunne forvente, forteller han.

For studentene skulle innsatsen fra lærere og ledelse vise seg å betale seg.

– Da det andre kullet på PHS i Bodø gikk ut, hadde vi både historiens beste og fjerde beste student blant avgangsstudentene. Det skyldes nok også litt tilfeldigheter, men jeg tror også det har noe med å gjøre med hvor hardt vi og studentene sto på, sier Valaker.

Overraskelsen var stor da ingen av studentene som søkte seg til politiet i Bergen ble kalt inn til jobbintervjuer.

– Jeg tok en telefon, og forklaringen var at de trodde vi ikke hadde samme utdanning som i Oslo, fordi resultatene var så gode. Jeg måtte meddele dem at jo, vi hadde samme innhold, fag og eksamener, hvilket gjorde at det ble sendt et team fra Bergen til Bodø for å gjennomføre jobbintervjuer. Både den beste og fjerde beste studenten fikk jobb i Bergen, sier Valaker.

I løpet av de fem årene han tilbragte i Bodø hadde han én arbeidsdag i Oslo annenhver uke, og fikk dermed jevnlig besøkt familien på Østlandet. At Valaker nordpå ble hekta på fiske i Saltstraumen, ble en ekstra bonus for dem.

– Hver gang jeg dro sørover hadde jeg med meg 15-20 kilo beinfri filet, nok til å forsyne både familie, egne lærere og administrasjonen med fisk. Jeg mener jeg i løpet av de årene dro opp cirka fire tonn fisk fra Saltstraumen, smiler Valaker.

Krevende koronaår

Gleden over å få være med på å veilede og utvikle framtidige polititjenestemenn og -kvinner, er forlengelsen av et engasjement Valaker har hatt siden han hadde bierverv som lærer i Oslo-skolen på 1980-tallet. Noen tjenestepersoner husker han bedre enn andre. En gang på 1990-tallet var Valaker veileder for to av de mest sentrale politietterforskerne i moderne tid: Ivar Fahsing og Asbjørn Rachlew.

– Jeg skal ikke ha noen ære for det de har fått til, men det har vært morsomt å se at to som i utgangspunktet var veldig actionorienterte har utviklet seg som de har gjort. De var veldig aktive og kreative også den gangen, erindrer Valaker.

Det å kunne hjelpe andre, er noe han har forsøkt å holde fast på i sin lederkarriere – en karriere som endte med nær 25 år som avdelingsleder på PHS, de siste 13 av dem på bacheloravdelingen.

– Jeg mener det mest grunnleggende for å kunne drive med utvikling, er å ha samhold og arbeidsglede i bunn. Samtidig har du som leder mange driftsutfordringer, som for eksempel rapporteringer, som du ikke slipper unna. Det har vært en utfordring for meg. Noe jeg har savnet som leder er det å kunne være en fagperson som i større grad kan gå inn i problemstillinger og jobbe faglig, forklarer Valaker.

Et annet savn har vært den tette kontakten med studentene han hadde som lærer og avdelingsleder i Bodø.

– Det er flere studenter og større avstand i Oslo, men jeg har likevel alltid hatt en åpen dør for studentene. Særlig studenter som har trådt feil, har jeg hatt på kontoret mitt og prøvd å hjelpe inn på riktig kurs. Tettest på studentene var jeg nok faktisk forrige studieår, med koronautfordringene, sier han.

PHS-avdelingen i Oslo ble hardest rammet av pandemien, og var i praksis nærmest nedstengt et helt studieår og vel så det. Valaker betegner det som et «ekstremt krevende år».

– Både studenter og ansatte var veldig preget dette året. Jeg hadde en del kontakt med enkeltstudenter med spesielle behov. Det var viktig å ha jevnlig dialog med studentene, og høsten 2020 innførte vi ukentlige kullmøter med tredjeårsstudentene. Oppmøtet var stort, og jeg opplever at vi fikk nærhet gjennom disse ukentlige møtene, selv om alle helt sikkert ikke var fornøyde. Men vi gjorde alt som sto i vår makt, mener Valaker.

Han er glad for at alle avgangsstudentene i Oslo fikk mulighet til å gjennomføre studiene på normert tid.

– Jeg mener også bestemt at de studentene som opplevde koronaåret er like godt kvalifiserte til tjeneste i politi- og lensmannsetaten som andre kull, ikke minst fordi de selv måtte mestre en svært krevende studiehverdag, sier 65-åringen.

Selv tror han at kanskje han ville gått av med pensjon ett år tidligere hadde det ikke vært for pandemien.

– Jeg kunne ikke forlate skuta i en slik situasjon. Det ville vært nærmest uetisk i mine øyne. Koronaåret var strevsomt, krevende og følelsesladet, med mange arbeidstimer, men jeg er veldig glad for at jeg hadde den posisjonen jeg hadde dette spesielle året.

Tett på nedbemanningen

De siste årene har PHS-opptaket blitt kuttet flere ganger. Som avdelingsleder for bacheloravdelingen har Valaker stått midt oppi det som utad har opplevdes som en konflikt både mellom skolens ansatte og politisk ledelse, men også mellom de enkelte PHS-avdelingene etter hvert som nedleggingsspøkelset har kommet nærmere.

– Jeg forstår at man kjemper for egne arbeidsplasser, understreker Valaker.

Han var selv sentral i nedbemanningsprosessen på PHS, som kom som en følge av beslutningene om å redusere opptaket til politiutdanningen.

– Jeg dro selv til Kongsvinger og meddelte budskapet om at den seksjonen vil bli nedlagt. Det var veldig krevende å møte så mange flinke og flotte kolleger og gi dem det budskapet, men personlig synes jeg det er bedre å delta i slike krevende prosesser enn å sitte på sidelinja. Man skal yte både på solskinnsdager og under mer krevende forhold.

Valaker sier det setter PHS på en virkelig prøve når antallet studenter har endret seg så mye og så raskt som det har gjort de siste årene.

– Fra mitt ståsted håper jeg derfor at man får mindre variasjon i antallet årlige studenter som tas inn. Jeg håper man kan lande på et fast antall i årene framover, sier 65-åringen.

Akkurat det får ikke Valaker være med på. Politikarrieren er snart slutt for politiets første «sosiolog», et fag han fortsatt brenner for viktigheten av.

– Det er i høyeste grad relevant også i dag, i møte med mennesker med forskjellige bakgrunner. Som politi møter du noen som er svært ressurssterke og andre som trenger mye hjelp for å få et ordnet liv. Sosiologifaget er til god nytte i møtet med alle, enten det er Kong Salomo eller Jørgen Hattemaker, sier Valaker.

En brannfakkel har han imidlertid lyst til å kaste på sin vei ut av politiet.

– Alle skal behandles likt, men kanskje bør politiet i tilfeller gi Jørgen Hattemaker mer støtte enn de strengt tatt skal gis. Jeg tenker da på mennesker som ikke får den hjelpen de har krav på fra samfunnet. Politiet har et særlig ansvar opp mot de som sliter, og kanskje kan den enkelte polititjenestemann gjøre mer enn det vi formelt er forpliktet til å gjøre. Det er utfordrende å skriftliggjøre dette, men det kan ligge i ryggmargen som et ønske om å hjelpe mennesker med særlige behov, sier 65-åringen.

Hva Valaker skal finne på videre, vet han ikke enda. Først venter samvær med familien, tid på hytta og rolige dager med fiske og snekring – og kanskje også tid til å reflektere over tiden på PHS.

– Det har vært så meningsfullt, og jeg har trivdes ufattelig godt. Under avslutningen min var det noen som spurte om jeg følte vemod. Jeg sa at det var et annet ord jeg heller ville velge: Takknemlighet. Takknemlighet for alt jeg har fått anledning til å være med på.

LES OGSÅ: Sju politidistrikter søkte toppleder: Nå har to av dem fått fornyet tillit