De kriminelle kan lure seg sjøl når de vil dekke til sine digitale spor

Det er avgjørende at rettsstaten greier å gripe inn i konflikter mellom kriminelle gjenger, slik at det ikke utvikler seg farlige hevnspiraler på gata. I et par år har det utspilt seg en rekke alvorlige voldshendelser mellom en ung kriminell gruppe fra Haugenstua og en fra Lørenskog med allierte på Høybråten og Furuset. Det har vært nære på flere ganger, og ingen vet når liv kan gå tapt i konflikten.

Desto viktigere var Oslo Tingretts behandling av det organiserte drapsforsøket med machete på Haugenstua i august 2020, hvor fire unge menn fra Lørenskog-gruppa stod tiltalt.

Det var mye spenning knyttet til dommen, som ble forkynt tidligere denne måneden. De fire hadde nektet blankt å ha noe med drapsforsøket å gjøre, og hadde ikke villet la seg avhøre under etterforskningen. Jeg har fulgt mange rettssaker av denne typen, men sjelden eller aldri sett en så total avstand mellom påtalemyndighet og de tiltalte. Her var det ingen innrømmelser eller imøtekommelser, og retten måtte gjøre et klart valg.

Det gjør de i dommen som er knusende: «Det foreligger ingen formildende momenter ved de tiltalte eller ved den straffbare handlingen … Retten deler aktors oppfatning om at utgangspunktet for straffen bør ligge på fengsel i 7 år og 6 måneder.» (s 29)

En av forsvarerne ga straks beskjed om at dommen vil bli anket, så her kan det skje mye framover. Men uansett er den meget interessant og viktig fordi den behandler mange spørsmål som stadig dukker opp i rettssaker mot ulike gjengmiljøer:

1. Å gå «offline»: Det er blitt barnelærdom for kriminelle å planlegge hvordan de skal unngå at politiet kan finne digitale spor. Men det trenger ikke hjelpe dem at de har lagt igjen telefonen på et annet sted, skrudd den av, satt den i flymodus, slettet all aktivitet på telefonen, mm. For når de tiltalte i en sak som machete-angrepet på Haugenstua tar slike skritt i tidsrommet for gjerningen, kan det forsterke mistanken om en forberedt handling. Som retten skriver på side 28 i dommen: «I vår sak er det skjerpende at drapsforsøket var planlagt. De tiltalte …. var koordinerte i forhold til når de gikk «offline» på sine telefoner for å skjule spor». Og på side 21: «Politiet fant ikke noen chatter på telefonen fra den 30. eller 31.8.20, i motsetning til aktivitet gjenfunnet på telefonen både før og etter de to datoene … Det er påfallende at … aktivt har slettet informasjon fra de to dagene. Særlig også fordi andre tiltalte har gjort tilsvarende på sine telefoner.»
   
   De kriminelle kan altså lure seg sjøl når de vil dekke til sine digitale spor. Istedenfor å øke tvilen som skal komme tiltalte til gode, kan de gjøre det motsatte og forsterke indisiene. I vår sak har retten oppfattet det slik når «alle de fire tiltalte synkroniserte og gjennomførte at elektroniske spor ble holdt på et minimum i tidsnærhet forut for gjerningstidspunktet»(side 14).
2. Å tie hele veien: Det inngår i den kriminelle kodeksen i gjengmiljøene å nekte å samarbeide med politiet og «snitche» som det kalles. Selv de som er ofre, vil ikke gi politiet informasjon om hva de driver med. Derfor skjer det ofte at både siktede og fornærmede ikke forklarer seg, eller trekker forklaringene underveis. Riktig nok har de full rett til å si nei til å la seg avhøre. Men når de siktede ikke vil forklare seg til etterforskerne og legge fram eventuelle alibier og andre ting som viser at de var et annet sted, mister de også muligheten til å bli sjekket ut av saken.
   
   Når de blir tiltalt og det er tid for rettslig behandling har jeg sett de som fortsatt nekter å si noe, mens andre begynner å forklare seg. Det siste skjedde i Haugenstua-saken. Problemet er at når de tiltalte først forklarer seg i retten etter at de har fått se alle sakens dokumenter, svekkes troverdigheten. De vet hvilke bevis aktor sitter med, og kan tilpasse forklaringene sine. I dommen belyses dette på s 20: «Generelt er det også slik at når tiltalte forklarer seg for første gang i retten, så har forklaringen lavere bevisverdi enn om forklaringen var avgitt på et tidspunkt under etterforskningen der den var mulig å etterprøve, og der tiltalte ikke er kjent med hvilke bevis påtalemyndigheten sitter på.
   
   Etter å ha blitt kjent med alle sakens dokumenter, har de tiltalte forklart seg i retten. Deres forklaringer passer tilsynelatende rimelig godt overens med objektivt konstaterbare fakta i saken og med hverandres forklaringer. De har alle hatt god tid til å samordne sine forklaringer før de avga forklaring i retten.»
   
   Slik belyser dommen på en god og opplysende måte at strategien om å tie hele veien til rettssalen, kan vise seg å være et dårlig råd og et tveegget sverd, hvis slike ord kan brukes i en machete-sak.
3. Å begå vold sammen: Det er vanlig i kriminelle gjengmiljøer at flere går sammen om å utføre voldshandlinger. Hvis saken havner i retten gir det mulighet for å skape tvil om hvem av dem som utførte handlingen – og dermed kan tvilen komme de tiltalte til gode. Vi har sett flere rettssaker hvor dette har ført til frikjennelser som står seg dårlig i forhold til den alminnelige rettsfølelse. I 2020 frikjente flertallet i Nedre Romerike Tingrett fire menn for skyting inn i en leilighet på Fjellhamar hvor en mor og en sønn ble truffet, fordi det var uklarheter rundt hvem som skøyt. (VG 26/9 2020)
   
   I vår sak tar retten ut ifra omstendighetene et klart standpunkt til dette: «Det er ikke nødvendig for retten å individualisere hva hver enkelt gjerningsmann gjorde av fysisk eller psykisk medvirkning mens de straffbare handlingene pågikk, idet alle fire på forhånd var innforstått med hvilket oppdrag de var ute i sammen, og ingen trakk seg underveis eller gjorde noe for å forhindre voldsutøvelsen. De svarer «én for alle, alle for én,» for de skader fornærmede ble påført av de tiltalte i felleskap. Retten finner det videre utvilsomt at alle de fire tiltalte holdt det som mer sannsynlig at fornærmede ville dø som følge av machetehuggene enn at han ikke ville dø, selv om de tiltaltes vurderinger kan ha vært noe sløret.» (s 15)
   
   Det blir viktig og interessant å se om tingretten får medhold i dette også ved en eventuell ankebehandling. Da vil dommen kunne få betydning utover denne konkrete saken.
4. Å skryte av vold i gangster rap: Vi har lenge hatt en debatt om hvorvidt voldsdyrkende gangster rap påvirker utsatte miljøer til å bli mer voldelige. Under rettssaken om Haugenstua-angrepet var gangster rap et sentralt tema. Det ble lagt fram at en av machetene som ble brukt under angrepet og funnet i en busk i nærheten, hadde en av de tiltaltes DNA på seg.
   
   Da forklarte han at den ble kjøpt inn til øving før innspilling av en gangster rap video, og at han ikke visste hvor macheten ble av etter det. Aktor presenterte også rap-tekster skrevet av tiltalte hvor det er mange konkrete ting som minner om Haugenstua-angrepet. Forsvarer og tiltalte svarte med å legge fram eksempler på at lignende ord ble brukt i mange gangster rap tekster i andre land, og sa at tiltalte hadde fått høre de konkrete opplysningene om angrepet fra andre.
   
   Men retten tar i dommen et klart standpunkt imot denne forklaringen og begrunner det slik: «Sett i sammenheng med det øvrige bevisbildet så utelukker retten denne tilpassede forklaringen og viser til at det er funnet rap tekster på telefonen hans …. Etter rettens oppfatning svekker det ikke bevisverdien av tekstene at … bruker ord han har lånt fra andre rap tekster, og at han har brukt ordene før. Det svekker heller ikke bevisverdien av tekstene at det er relativt vanlig innenfor genren «gangster rap» å beskrive voldelige hendelser der kniver benyttes. Det er sammensetningen av ordene i tekstene skrevet like etter hendelsen som gir tekstene bevisverdi når sammensetningen av ordene denne gangen faktisk beskriver hendelsen … Etter rettens oppfatning skryter … av at han og … er med på den straffbare handlingen.» (s 18-20)
   
   Så vidt jeg vet er det første gang voldsdyrkende gangster rap-tekster har spilt en så viktig rolle i en norsk rettssal. I andre land som i Sverige, England og USA har dette lenge vært et stort tema, bl a i saken om drapet på gangster rapperen Einar og en rekke andre saker. Musikk skal absolutt få være musikk, og bare det. Men det er når det i noen av disse gangster rap-miljøene blir viktig å være det som kalles «ekte», altså delta i kriminelle gjengmiljøer og handlinger selv, at vi har et problem. Da brukes tekstene til å skryte av virkelige voldshandlinger og bygge opp fryktkapital og trusler.

LES OGSÅ: Takk for innsatsen, sa dommeren til politimannen - Nå må vi andre også gjøre vårt