Staten - den store pusheren

Det finnes i dag flere tusen narkotikamisbrukere som alle har hver sin spesielle historie og skjebne. Alle disse personene har også familie og venner som berøres av misbruket. Flere titalls tusen mennesker rammes, en betydelig andel av disse klamrer seg fortsatt til håpet om at misbruket en dag skal opphøre. Helseministeren har åpenbart mistet håpet.

Vi har lenge hatt syntetiske opioider som Metadon og Buprenorfin i rehabiliteringsøyemed. Selv om intensjonen har vært rehabilitering, opplever mange det mer som ensidig medisinering enn rehabilitering. Legemiddelindustrien har snart all makt i rusomsorgen, og politikerne kaller det verdighet. Verdighet er faktisk ikke noe man får tildelt på et apotek eller et legekontor. Verdighet kommer innenfra, den vokser gjennom at man blir stilt krav til, og at man stadig settes i stand til å mestre nye oppgaver i livet. Det er verdighet. Når Hanssen nå vil dele ut heroin til de misbrukerne som ikke passer inn i LAR-tilbudene i stedet, er det bare nedverdigende.

Menneskekroppen utvikler en betydelig toleranse for heroin. Dosene må økes for å oppnå tilsvarende virkning, økt misbruk gir så vidt jeg vet også større skader. Etter helseministerens verdighetsbegrep må det stadig deles ut mer heroin til hver enkelt. Hva skal han gjøre når de har fått nok? Innføre enda tydeligere aktiv dødshjelp? Blir det neste et forslag om retten til en verdig død? Enkelt, billig og effektivt. Hvor blir det av solidaritetstanken Hanssen? Tiltaket vil dytte allerede vanskeligstilte mennesker lenger ned i avgrunnen, og hva gjør dette med motivasjonen til dem som sliter en hard kamp for å bli rusfri? Når valget står mellom å stå i en endeløs kø for en dårlig tilpasset behandling, eller å få gratis heroin?

Vi trenger heller et skikkelig løft innen medikamentfrie behandlingstilbud.

Misbrukernes motivasjon for et rusfritt liv har påfallende nok blitt mer og mer fraværende etter hvert som de hvite frakkene har gjort sitt inntog i rusomsorgen. Ikke rart at gruppen som av liberaliseringspolitikerne defineres som «immune» innenfor dagens behandlingsopplegg øker.

Norsk narkotikapolitiforening etterlyser en langt sterkere satsing på støttetiltakene og den psykososiale delen av rehabiliteringen. Hjelp heller misbrukerne bort fra sine destruktive miljøer og over i trygge sosiale nettverk, og legg betydelig vekt på personlighetsutvikling for misbrukeren. Det er vanskelig å holde på jobb og fungere i sosiale sammenhenger når hele oppvekstens sosialiseringsprosess er dopet bort.

Videre bør sosialtjenestelovens mulighet for tvangsbehandling anvendes. Ordningen er ikke mer inngripende enn den er for tvangsbehandling av psykisk syke personer. Tunge heroinister er ikke i en situasjon der de er i stand til å vurdere sitt eget beste. Helseministeren burde forstå at narkotikamisbruk er langt mer enn den fysiske og psykiske avhengigheten stoffet gir. For mange har det blitt selve innholdet i livet.

Gratis heroin hevdes å representere en såkalt «human narkotikapolitikk». Når ble det å skyve misbrukere videre ned i den bunnløse avgrunnen en human narkotikapolitikk? En human narkotikapolitikk er å hjelpe misbrukerne opp igjen, satse på individuelt tilpasset rehabilitering og skape oppvekstvilkår for fremtidens generasjoner som gjør at narkotikamisbruk forebygges.

Man kan som helseministeren, på grunn av åpenbar mangel på kunnskap, engasjement og troen på mennesker, bare gi opp og si at alt er håpløst. Deretter kan vi åpne for alle forslag vi ikke tidligere har forsøkt, lukke øynene, lene oss tilbake og ikke bry oss om hverandre lenger. Eller så kan vi brette opp ermene og ta tak i det som egentlig er problemet.

Stå på Hanssen, det nytter å bry seg - fortsatt!