FAGARTIKKEL
Norsk politiinnsats mot kjønnsbasert vold i Haiti: Slik gikk det
Fra 2010–2019 drev norske politibetjenter omfattende kompetansebygging av haitisk politi i regi av FN. Hvordan gikk det med tiltakene som ble satt i gang, og hva er sjansen for at de vedvarer?
Politireform er en viktig del av FNs fredsbevarende operasjoner rundt om i verden. Etter jordskjelvet i Haiti i 2010 sendte Norge et spesialisert polititeam (SPT) til Haiti for å trene opp haitisk politi under FN-misjonen for stabilisering av Haiti (MINUSTAH). Fokuset var å hjelpe haitisk politi til å etterforske og forhindre seksualisert og kjønnsbasert vold som hadde økt kraftig i leirene for internt fordrevne etter skjelvet.
Norskledet pionerprosjekt
I løpet av ni år på Haiti drev til sammen 46 norske politibetjenter og deres kanadiske partnere kompetansebygging av haitisk politi via opplæring og materiell støtte. Da teamet ble utplassert var modellen med spesialiserte polititeam en nyvinning i FN-sammenheng, og erfaringene fra det norskledede teamet dannet grunnlag for den videre bruken av SPT-er i FNs politiarbeid.
Den tradisjonelle tilnærmingen til FNs politiarbeid i fredsbevarende operasjoner har vært å bruke individuelle politibetjenter (IPO-er) eller samlede politienheter (FPU-er) fra ulike medlemsland. Førstnevnte har tidligere drevet kompetansebygging av lokalt politi, men forskjellene i politikulturer mellom betjentenes medlemsland og den hyppige rotasjonen av personale har bydd på utfordringer.
Konseptet med spesialiserte polititeam ble presentert som en løsning på disse utfordringene. Et spesialisert polititeam er et tverrfaglig team bestående av to til 15 eksperter innen et bestemt fagfelt av politiarbeid fra ett eller flere (men vanligvis få) land. Ekspertene er utstasjonert under FN-misjoner i 12 måneder. Tanken var at et team fra land med lignende politikulturer, og med et konkret og tydelig definert prosjekt om å fylle kapasitetshull hos lokalt politiet, ville føre til mer fokusert og effektiv kapasitetsbygging. Det skulle også sikre rekruttering av de best egnede politifolkene til FN-misjonene.
Teamet på Haiti hadde egne øremerkede prosjektmidler på mer enn 15,5 millioner norske kroner fra Utenriksdepartementet, noe som er uvanlig i FNmisjoner. Prosjektet ble av FN beskrevet som en suksess og «fremtiden til FNs politiarbeid» i 2012. I dag har bruken av SPT-er spredt seg til FNs fredsbevarende misjoner i Mali (MINUSMA), Den Demokratiske Republikken Kongo (MONUSCO), Sør-Sudan (UNMISS) og Den Sentralafrikanske Republikk (MINUSCA).
Hva gjorde de?
På tross av en del tidlig skepsis til det nye konseptet hos ledelsen av FN-misjonen i Haiti, gjennomførte teamet en rekke aktiviteter. Ifølge teamet selv skyldtes suksessen i stor grad det øremerkede budsjettet, tydelig definerte arbeidsoppgaver og hyppige rapporteringer. Samarbeid med engasjerte lokale partnere med kjennskap til landet og viktige nettverk var også viktig.
Den første prosjektperioden (2010- 2015) ga grunnleggende opplæring til over 1000 haitiske politibetjenter for å hjelpe dem å etterforske seksualisert og kjønnsbasert vold (SGBV). Teamet innførte også et kurs i SGBV i den grunnleggende opplæringen på politiskolen. Et annet mål var å styrke haitisk politis operative kapasitet til å bekjempe SGBV ved å forbedre infrastruktur. Teamet ledet byggingen/oppgraderingen av kontorer dedikert til SGBV-etterforskning ved politistasjoner rundt i landet. Dette inkluderte Haitis første «one-stop»-senter ved et sykehus, der ofre kunne anmelde, få helsehjelp og rettshjelp på samme sted.
Den andre prosjektperioden (2015- 2019) fokuserte på videre spesialisering ved å styrke den sentrale spesialiserte enheten på SGBV i det haitiske politiet (ULCS). ULCS skulle lede og samkjøre haitisk politis respons til seksualisert og kjønnsbasert vold og følge opp aktiviteter etter at det norskledede teamet dro hjem. ULCS fikk et nytt lokale med plass til 13 SGBV-etterforskere som hadde fått grundig opplæring i blant annet intervjuteknikk av SGBV-ofre, samt datamaskiner med saksregistreringsprogrammer og annet viktig utstyr. Teamet hadde også fokus på samarbeid mellom ulike rettsaktører, og bidro til en rekke workshops der dommere, politi og samfunnsledere kunne komme sammen for å åpent diskutere SGBV-problematikk, som fortsatt er tabu for mange på Haiti.
LES OGSÅ: FN hedret norsk politikvinne i Mali
Funket tiltakene?
Hvis vi skifter fokus fra de umiddelbare resultatene til de mer overordnede målene om en mer profesjonell, effektiv og harmonisert tilnærming til SGBV-kriminalitet på Haiti, i hvilken grad lyktes polititeamet? Og hva er sjansen for at tiltakene vedvarer nå som teamet har forlatt Haiti?
La oss starte med det positive. Opplæringen av haitisk politi ser ut til å ha virket. Haitiske kvinneorganisasjoner som jobber med SGBV-ofre rapporterer at de ansatte ved SGBV-kontorene er mer kompetente enn «vanlige» politifolk i saker som gjelder seksualisert og kjønnsbasert vold. Dette gjelder særlig interaksjonen med ofre, som blir tatt imot med respekt og omtanke.
ULCS-enheten er fortsatt oppe og går (de norske politifolkene var bekymret for at enheten ville bli lagt ned så fort de dro) og blir gitt gode skussmål av samarbeidspartnere, som beskriver de ansatte som profesjonelle og empatiske i møte med ofre. Kurset på politiskolen har hittil sørget for at nesten 7000 nye kadetter har fått opplæring i SGVB-tematikk. Workshopene ser ut til å ha bidratt til en viss holdningsendring til SGBV basert på deltakernes utsagn. I perioden «one-stop»-senteret var i bruk økte antall rapporterte SGBV-saker i regionen der senteret lå, noe som tyder på at samlokaliseringen av retts- og helsehjelp kan ha senket terskelen for å melde fra.
Så til det mindre oppløftende. Initiativene lider av manglende midler og oppfølging. Da FN-misjonen nedskalerte forsvant også sårt trengte midler. Kun ni av 13 SGBV-kontorer er fortsatt i bruk, og alle mangler materiell. «One-stop»- senteret er nedlagt. ULCS-enheten mangler midler til å etterforske saker og til å følge opp andre SGBVinitiativer. Enheten fungerer dermed ikke som tiltenkt.
Saksregistreringsprogrammene blir lite brukt, og etter at FN dro samles det ikke lenger inn statistikk fra kontorene rundt i landet. Kvinneorganisasjoner klager på at etterforskningen sjelden leder noen vei. Haiti har de siste par årene gått gjennom en av sine verste sosiopolitiske kriser. Uroligheter, demonstrasjoner, kidnappinger og bandekrig har blitt en del av hverdagen, og drapet på president Jovenel Moïse har gjort vondt verre. I denne konteksten har utdanningen av nye politibetjenter stoppet opp.
Man risikerer at rammeverket satt opp av det norskledede polititeamet forvitrer hvis ikke noe gjøres snart. Fremtidige SPT-er bør ta videre finansiering og oppfølging med i beregningen når prosjekter planlegges. Dette kan blant annet gjøres via tettere samarbeid med andre FN-byråer som fortsatt er på bakken når teamet drar.
LES OGSÅ: Åsted Mali
