Hallgren: Avviser profesjonskamp

– I saker hvor det kan være aktuelt å foreta politifaglig utredning, er det den politifaglige utrederen som i samarbeid med juridisk utreder, ofte også med leder, vurderer behovet for utredning (etterforskning), setter opp forslag til utredningsplan og som gjennomfører denne. I større saker vil saksforholdet også bli presentert for kommisjonen som kan gi føringer for gjennomføringen av den politifaglige utredningen, sier Hallgren til Politiforum.

Det var tre politifaglige og en juridisk utreder da kommisjonen ble opprettet. Hallgren peker på at sakstilfanget gjorde det nødvendig å ansette flere juridiske utredere.

– Kommisjonen har et mangfold av saker, og det er ikke behov for politifaglig utredning i alle sakene. Mange saker blir forkastet uten noen egentlig utredning. I andre saker kan det for eksempel være reist spørsmål om domfeltes psykiske helsetilstand på handlingstiden eller om en dommers habilitet, og da vil det sjelden være behov for politifaglig utredning. Det lages imidlertid utkast til avgjørelse i alle saker, og disse utkastene inneholder vurderinger som krever juridisk kompetanse.

Hallgren legger til at kommisjonen ved to anledninger har ansatt politifaglig utreder i lengre engasjementsstillinger for å styrke det politifaglige arbeidet i enkelte saker.

– Som leder skulle jeg selvfølgelig ønske at vi hadde flere utredere, også politifaglige. Dette er imidlertid et spørsmål om økonomiske rammebetingelser, og det må hele tiden gjøres en vurdering av hvilken kompetanse som skal prioriteres i forhold til oppgavene som skal løses, sier hun.

Kommisjonen er nå i prosess med å ansette en ny politifaglig utreder, og budsjettforslaget for 2023 tilsier at de trolig kan ansette to nye politifaglige utredere, slik at det blir tre totalt.

– Vanlig praksis

Hallgren peker på at det er vanlig praksis i forvaltningen at det er et sekretariat som forbereder saker for beslutningsorganet – i dette tilfellet Gjenopptakelseskommisjonen – og som normalt legger fram forslag til avgjørelse.

– I alle tilfeller er det kommisjonen som har det endelige ansvaret, og den kan beslutte at saken skal utredes videre dersom kommisjonen ser behov for det. Det er ikke unormalt at kommisjonen gir slike anvisninger til sekretariatet, og at avgjørelsen utsettes til et senere møte, sier kommisjonslederen.

Hun er ikke enig med Arvid Sjødins påstand om at det i praksis er utrederen som «bestemmer». At samme utreder behandler gjentatte begjæringer i samme sak, slik tilfellet er i Baneheia-saken, er heller ikke uvanlig, sier Hallgren.

– At en utreder har behandlet samme sak i kommisjonen tidligere, gjør ikke at vedkommende er inhabil. Dessuten vil det ofte være slik at kommisjonen ved den senere behandlingen, kan bestå av andre medlemmer, helt eller delvis, enn da den første avgjørelsen ble truffet. Jeg ser likevel klare fordeler ved at man skifter utreder når det kommer en ny begjæring i samme sak, og har allerede iverksatt interne tiltak for å sikre dette i fremtiden, sier Hallgren

I etterkontrollen av kommisjonen fra 2012 ble det pekt på at utredernes innflytelse på kommisjonens beslutninger er sterk, blant annet med henvisning til at utrederne da valgte ut hvilke dokumenter som blir overlevert kommisjonen.

– Etter min mening er det ikke grunnlag for å hevde at denne praksisen innebar at kommisjonens utredere hadde en slik innflytelse at det påvirket utfallet av kommisjonens avgjørelser, sier Hallgren.

Hun viser til at kommisjonsmedlemmene når som helst kunne få andre saksdokumenter tilsendt, og at kommisjonsmedlemmene var fornøyde med praksisen. I dag får kommisjonen tilgang til alle dokumentene via Altinn.

– Dette gjøres tilgjengelig for kommisjonsmedlemmene, som følgelig har samme tilgang til straffesaksdokumentene som kommisjonens utredere. Kommisjonsmedlemmene får også tilgang til kommisjonens eget saksbehandlingssystem, og kan se all inngående og utgående korrespondanse i saken, sier Hallgren.

– Bred erfaring

Kritikere peker på at liten utskiftning av politifaglige utredere i kommisjonen, kan gå på bekostning av den politifaglige kompetansen. Hallgren er ikke enig.

– De to politifaglige utrederne som har arbeidet i sekretariatet fra 2004 har hatt bred erfaring fra politiet og andre relevante instanser, og de har dessuten gjennomgått ulike etterforskningskurs i regi av Politihøgskolen, Kripos, med mer i den tiden de har vært ansatt i kommisjonen. Jeg har derfor tillit til at de har hatt den politifaglige kompetansen som har vært nødvendig for kommisjonens utførelse av sitt arbeid. I den grad kommisjonen har behov for særskilt politifaglig kompetanse vil kommisjonen, i likhet med politiet, anmode om bistand til dette fra for eksempel Kripos, sier hun.

Hvorvidt det er hensiktsmessig å innføre åremål også for sekretariatet, mener Hallgren må være opp til lovgiver å bestemme.

– Fordelen med åremålsstillinger er at det sikrer en viss grad av fornyelse av kompetansen. Ulempen er at det kan bli stilt spørsmål ved kommisjonens uavhengighet, dersom utrederne rekrutteres fra for eksempel politiet for en åremålsperiode, for deretter å gå tilbake til politiet ved endt åremål. Jeg antar at dette er et spørsmål som vil bli vurdert ved den varslede gjennomgangen av kommisjonen, sier Hallgren.

– Kan ta tid

Når det gjelder kritikken mot hvordan kommisjonen oppfyller sin utredningsplikt, peker Hallgren på at det i kommentarutgaven til straffeloven understrekes at denne plikten «skal ikke oppfattes helt bokstavelig».

«Meningen er at kommisjonen skal opplyse saken så godt som mulig ut fra hva som er praktisk mulig og økonomisk forsvarlig tatt i betraktning sakens alvor og dens betydning for siktede. Avveiningen kan føre til at et nytt bevis likevel ikke innhentes, selv om det kan bidra til å opplyse saken ytterligere», skrives det videre.

– Kommisjonen gjennomfører sin utredningsplikt i henhold til loven, sier Hallgren.

Når det gjelder Baneheia-saken, understreker hun at det ble gjennomført en rekke utredningsskritt.

– Det er redegjort kort for disse i kommisjonens avgjørelse 18. februar 2021 på side 12-13. Det er riktig at det kun ble foretatt ett avhør, sier kommisjonslederen.

Hun vil ikke kommentere forhold rundt behandlingen av Orderud-saken, ettersom den er til behandling i kommisjonen.

På generelt grunnlag peker hun på at oppfyllelse av kommisjonens kontradiksjonsplikt, kan gjøre at det tar tid før en sak er klar for avgjørelse, og at det kan ligge etterforskningstaktiske årsaker til grunn for at kommisjonen ikke ønsker å gjøre partene fortløpende kjent med utredningsmaterialet.

Nye anførsler og rapporter fra den domfelte eller hans forsvarer som leveres inn mens begjæringen er under behandling, må oversendes partene for uttalelse. Kontradiksjonsplikten kan føre til at saksbehandlingstiden kan ta lang tid, understreker hun.

– Likevel er det dessverre slik at noen saker blir liggende for lenge i kommisjonen fordi stort sakstilfang gjør at det opparbeides restanser, og det må gjøres en prioritering av hvilke saker som skal behandles først. Dette er imidlertid en situasjon som kan variere over tid, og kan selvfølgelig bli avhjulpet ved tilsetting av flere utredere, sier Hallgren.