Han har mistet tre kollegaer

STAVANGER: Natt til lørdag 28. desember i fjor, klokken 01.49, våkner Hans Vik opp av at mobiltelefonen hans ringer.

Selv om det er langt på natt tenker ikke politimesteren i Sør-Vest politidistrikt på at noe umiddelbart er galt.

Han har jo sagt at det bare er å ringe, uansett tid på døgnet, dersom jourhavende politimester, politiinspektør Mina Rød, ønsker å diskutere noe i løpet av vakten. Men politimesteren skjønner raskt at det ikke er en sånn type samtale.

– Jeg hørte det på stemmen hennes før hun sa hva det gjaldt at det var alvor. Stemmeleiet sa alt, sier Vik.

Han står opp og går på badet slik at de kan snakke uforstyrret sammen.

– Hun fortalte at det hadde vært skyting, og at det var to som var kritisk skadd og en som var alvorlig skadd, sier han.

Vik tar en liten pause mens øynene hans fylles med tårer. Det er fortsatt vondt å snakke om det som skjedde denne natta, når han møter Politiforum under to måneder etter hendelsen på Klepp.

– Det berører meg, som du ser. Jeg håper det er et uttrykk for at jeg bryr meg om folk, sier Vik.

Den mørke natta

Det som skal bli en av politidistriktets mørkeste netter, begynner med en melding til politiet om en mulig trusselsituasjon. Det varsles også om at våpen er involvert.

Meldingen kommer én time og åtte minutter over midnatt. Flere politipatruljer settes på oppdraget som går ut på å finne den mistenkte, Geir Roald Hodne. Han er passasjer i en bil som kjører rundt.

Da bilen lokaliseres, har klokka rukket å bli 01.35. To politipatruljer, hver bemannet med to politibetjenter, er direkte involvert i å stanse bilen som nå befinner seg på Klepp.

I en av disse patruljebilene sitter 25 år unge Markus Botnen. Om under et minutt skal oppdraget få den verst tenkelige utgangen.

Mens politibetjentene befinner seg rundt eller bak bilen Hodne sitter i, løsner han skudd. Politiet svarer med å skyte tilbake, og videre med å trekke seg bakover til en politibil som står parkert bak bilen Hodne sitter i.

Deretter beveger Hodne seg raskt ut av bilen og mot politibetjentene. Flere titalls skudd løsnes av både politiet og Hodne. De siste skuddene faller på kort avstand i et begrenset område like ved politibilen.

Hodne, Botnen og en annen politibetjent blir truffet.

Fra politiet ble oppmerksom på bilen Hodne sitter i til skuddvekslingen er over, går det bare tre minutter.

I samtalen får Vik også vite at det er en av hans egne, Botnen, som er kritisk skadd, og at den som er alvorlig skadd også er en politibetjent. De tre skadde fraktes til Stavanger Universitetssykehus. Det blir besluttet å kjøre Botnen i politibil. Det er såkalt «load og go».

– Jeg fikk bare en følelse av at dette går ikke bra, sier Vik gråtkvalt.

Personalomsorg først

Etter samtalen med jourhavende politimester, gjør Vik seg klar til å dra til politihuset i Stavanger. Samtidig tenker han på hendelsen, tjenestepersonene som har vært involvert og som kanskje fortsatt står i situasjonen.

– Hva driver de med nå? Er alt helt avklart? Hvordan har de det? Og hvordan går det med dem? Det er mange slike tanker, men først og fremst tenker jeg på hvordan folkene våre har det og hvordan vi best mulig kan ivareta dem fremover, fortsetter han.

Vik sier dette overskygget alt, og husker at han tenkte at nå måtte han bare «skru til alle skruene», som er bildet han bruker.

– Jeg var sikker på at jeg kom til å være på jobb lenge, så jeg stelte meg litt ordentlig. Så tok jeg sekken min, som jeg har stående klar for den slags situasjoner i hånda, gikk i bilen og kjørte til politihuset, forteller han.

På vei dit blir han oppdatert om hva som står i PO av jourhavende politimester. Han vil nødig bruke operasjonslederens dyrebare tid når han kommer inn.

Når Vik kommer frem, går han og operasjonsleder rett inn på politihusets stabsrom. 

Her møter de representanter fra kollegastøtteordningen, innsatsleder, og påtalefaglig og politifaglig etterforskningsleder.

Operasjonsleder gir dem en orientering og oppdatering om situasjonen. Fra nå av er det bare en ting som gjelder for Vik, og det er å ta vare på de ansatte.

Ikke bare har han folk som er direkte berørt og som har vært der under hendelsen, men han har også ansatte som har sett hendelsen via drone, og hørt hva som har skjedd via sambandet.

– Førsteprioritet var personalomsorg av involverte og øvrige kollegaer. Det var og er ekstremt viktig å ta vare på folka våre. Så lenge det trengs og med alle verktøy vi har, presiserer han.

Videre var det viktig å få på plass Spesialenheten. Slik at de kunne sette i gang sin etterforskning av politiet, som de gjør rutinemessig når noen har blitt skadd eller drept som følge av politiets tjenestehandling. Like viktig var å få på plass et settepolitidistrikt, som skulle etterforske Hodnes handlinger rettet mot politiet på stedet.

Dyp sorg

Også driftsenhetsledere, HR, HVO og Politiets Fellesforbund orienteres fortløpende.

– Alle rundt meg fikk også et oppdrag: Det var å passe på at jeg var på de rette plassene, og at jeg holdt meg vekk fra der jeg ikke skulle være. Det var viktig for meg at jeg ikke var påtrengende eller var savnet noe sted, sier Vik.

Klokken 02.50 kommer beskjeden de har fryktet. Hverken Botnens eller Hodnes liv stod til å redde. Den tredje personen som var alvorlig skadd, en politibetjent som er skutt i foten, har overlevd. Beskjeden kom mens de var samlet på stabsrommet.

– Det var med dyp sorg vi mottok dødsbudskapene. Det å miste noen av våre egne er det verst tenkelige scenarioet. Samtidig var det den dimensjonen av at vi hadde drept et menneske også, sier han.

– Alt ble satt helt på spissen. Stemningen var veldig trykka. Samtidig ble jeg imponert over hvor flinke folk var til å gjøre jobben sin oppe i det hele. Det var ingen som mistet fatningen. Folk gjorde det de skulle gjøre, fortsetter han.

Utover natten begynte også tjenestepersonene som hadde vært involvert i hendelsen på Klepp, både direkte og indirekte, å komme inn. Vik tok dem imot i kantina.

– Jeg sa at hvis det var involverte som ønsket å snakke med meg, enten samlet eller enkeltvis, så var det mulig, sier han. 

Det var det noen som valgte å gjøre, men Vik ønsker ikke å gå nærmere inn på hvem det var, eller hva de snakket om.

– Jeg fikk noen veldig fine og sterke samtaler med kollegaer. Det var en sterk opplevelse, mildt sagt. Det er jo ikke meg det var verst for. Tankene mine går til Botnens pårørende, de som hadde vært oppi det, politibetjenten som var skada, og de andre som var der, fortsetter han.

Måtte purre

Etter disse samtalene, rundt klokka halv seks på morgenen, måtte de purre på Spesialenheten.

– Jeg fikk inntrykk av at det kunne bli langt på ettermiddagen før de kom, og jeg ba politiinspektør Rød om å følge det opp. Det gjorde hun, og jeg mener de var på plass rundt lunsj, sier Vik.

– Det er noe som er viktig for meg å si og det er et Spesialenheten må komme veldig fort og gjennomføre avhør slik at tjenestepersonene kan bli fulgt opp i fellesskapet, for eksempel gjennom defuse og samtaler så fort som overhodet mulig. Dette har også med det berømte spørsmålet om atskillelse å gjøre, sier Vik.

Det politimesteren sikter til er at politifolk som har vært til stede sammen under skytehendelser, ikke har lov til å snakke sammen før de skal i avhør med Spesialenheten.

«Plikten til å holde involverte tjenestepersoner atskilt ved alvorlige hendelser inntrer umiddelbart selv om Spesialenheten ennå ikke har igangsatt etterforskning. Dette er forankret i tjenesteplikten, og et pålegg om atskillelse skal følges», presiserte Politidirektoratet i nasjonale regler i fjor.

Bakgrunnen for innstrammingen i reglene var at Bergens Tidende avdekket at politifolk i flere saker der politiet hadde brukt skytevåpen, møttes til såkalte defuse-samtaler før de ble avhørt av Spesialenheten. Praksisen med å møtes før avhør var i strid med et rundskriv Riksadvokaten kom med i 2006, og kan bryte med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), ifølge Riksadvokaten.

Denne prosedyren valgte Vik likevel å tolke til yttergrensa denne natta.

– Oppe i møtet i kantina åpnet jeg rommet så langt jeg turte, rettslig sett. Jeg maksa ut handlingsrommet mitt for at de skulle kunne snakke sammen og på den måten ta vare på hverandre og få den personalomsorgen som de trenger i en sånn situasjon, forteller han.

Vik presiserer at han sa de ikke måtte snakke sammen om det de skulle forklare seg om til Spesialenheten.

– Vi må stole på folk. Det er bare så viktig. Jeg skjønner menneskerettighetene og det rettslige kravet til staten Norge om at en må ha et organ som etterforsker politiet når sånt skjer, begynner han.

Vik presiserer at han forstår det godt.

– Men en må likevel ha såpass mye tillit til politifolk. Jeg tenker vi får stole på dem såpass mye at de snakker sant når de forklarer seg i avhør.

Vik understreker at de har vært i en alvorlig hendelse sammen og løst et alvorlig oppdrag for samfunnet. Og at de har behov for å snakke sammen og bearbeide hva de har sett og opplevd. 

Han lager et eksempel der to tjenestepersoner er alene om et oppdrag og de nærmeste kollegaene er 120 kilometer unna.

– Da er kanskje ikke oppdraget avsluttet før om to timer. Skal de da dele seg og unnlate å snakke sammen? Det er helt meningsløst å lage sånne teoretiske begrensinger. Det er viktig for meg at vi får noen gode prosedyrer på dette, og det skal jeg jobbe for å få på plass, slik at det blir så smidig som mulig, sier han.

Minnene som aldri forsvinner

Det er mange grunner til at dette engasjerer Vik. Kanskje den viktigste grunnen er at han selv har vært tett på når en kollega blir skutt og drept på jobb, og vet hvor dype spor det setter å være vitne til alvorlige hendelser.

– Jeg har jo vært gjennom dette før, sier han.

Vik ser opp og peker på et bilde som henger på veggen på kontoret hans.

– Det er han til venstre der. Han som er i sivilt, sier Vik, også nå tydelig preget.

Personen Vik peker på er politibetjent Arne Andreas Mæland. Mæland ble skutt og drept på en trapp utenfor en bolig i Kvernevik i 1990.

Vik, som den gang var 26 år, satt i den første patruljebilen som ankom stedet etter drapet. Han hadde bare jobbet operativt i noen måneder.

– Det var mars og det var nattevakt. Jeg og en annen kollega var ute og kjørte patrulje da vi hørte melding over sambandet om husbråk, som det het den gang. Så fikk vi plutselig melding om at det var skutt, sier han.

Fra Forus og inn til Stavanger kjørte de så fort de kan. De stoppet i en rundkjøring, hvor de ble møtt av en kollega. 

Han hadde med to revolvere av typen Smith & Wesson, samt to vernevester. En til hver.

– Jeg husker vi sto i rundkjøringa og tok på oss utstyret og revolverne. Så kjørte vi videre utover til plassen i Kvernevik, sier han.

Vik ble satt av i et kryss for å vente på luftambulansen.

– Vi kom rett før dem, og jeg skulle geleide dem frem til åstedet, sier han.

Vik hadde skjønt på meldingen over sambandet at det var alvor, farlig og fatalt. Han var likevel ikke forberedt på hva som skulle møte ham, og inntrykkene han skulle bære med seg i alle år siden.

– Det gjorde sterkt inntrykk på meg å se Mæland ligge der død, og at han lå død i politiuniform. Det var voldsomt, sier Vik.

Han legger til at det han opplevde ikke kan sammenlignes med hendelsen på Klepp.

– Jeg var ikke i selve skuddvekslingen og var hele tiden utenfor fare, men følelsene i situasjonen var jo absolutt gjenkjennelige med det som skjedde på Klepp. Inntrykket av å miste noen, det sitter godt, fortsetter han.

– Fikk du hjelp den gangen til å bearbeide inntrykkene?

– Ja, og det var nok det som viste meg hvorfor det er så viktig å gjøre. Divisjonslederen vår den gang var veldig flink. Vi brukte veldig mye tid sammen og snakket om hendelsen utover våren og sommeren, også sammen med ektefeller. Vi opplevde at vår divisjon ble fulgt tettere opp, og jeg tror vi fikk bedre resultater av det, sier han.

Vik kjente også politiførstebetjent og innsatsleder Arne Sigve Klungland godt. Klungland ble skutt og drept mens han satt bak rattet i tjenestebilen under Nokas-ranet i Stavanger i 2004.

– Den våren hadde vi holdt flere kurs sammen. Han var da instruktør på det politifaglige og jeg politijurist. Jeg var med han for å holde kurs for operative uteledere. Det var en sorg å miste Klungland. Men jeg var ikke rundt hendelsen på samme måten som da Mæland ble drept, sier han.

Reagerer forskjellig

Også fordi Vik selv har erfart at hendelsen på Klepp gjenoppliver følelser fra andre oppdrag, både var og er han opptatt av hvordan de ansatte har det.

– Folk har ulike måter å reagere på, og veldig ulik bagasje og livserfaring. Det er en del unge folk som heldigvis er spart for ganske mye, men som plutselig blir del av noe som er ganske sterkt. Mens andre har mye erfaring, med mye krevende i livet og har en annen evne og mulighet til å håndtere det som skjer, sier han.

Vik legger også til at vi er ulike som personer.

– Noen ser ut til å tåle mye, men tåler lite. Mens andre ser ut til å tåle lite, men tåler mye. Du har alle varianter. Og folk får déjà vu til de profilerte sakene som har vært i media, sier han.

Vik er også opptatt av en annen ting.

– Det er antakelig også ganske mange som har déjà vu til ting som ingen andre vet om, fra situasjoner de tenker «obs det var nære på», og som nå kommer tilbake igjen. Det har vært et veldig viktig poeng for meg nå, som jeg også sier til alle ledere som skal følge opp de ansatte, at de må være oppmerksomme på folk. For det kan være noen som kommer med noen ganske atypiske reaksjoner. Og det må vi være veldig våkne for, fortsetter han.

Det er erfaringen han har med seg fra da Mæland ble drept.

– Hendelsen i 1990 gjorde at det gikk veldig lenge før jeg orket å gå i begravelser. Det satte sånne spor. Det har sånn sett vært noe bagasje i det der, som jeg har hatt med meg. Men byrden har nå blitt til erfaring. Jeg er usikker på om jeg hadde klart å se det at folk har så ulike behov, hadde jeg ikke hatt den erfaringen fra 1990 med meg, forteller Vik.

Kanskje nettopp derfor høster Vik også mye skryt for måten han har håndtert saken på av sine ansatte. 

Politimesteren tok heller ingen av de involverte tjenestepersonene ut av tjeneste etter skuddvekslingen på Klepp.

– Hvorfor skulle jeg det? De hadde gjort jobben sin. Jeg hadde ingen mistanke om noe annet, sier Vik.

Han legger til at saken etterforskes, og at på et tidspunkt kommer en evaluering. 

– Jeg tenker likevel at vi har løst oppdraget på en veldig god måte. Det er veldig trist at det er to som ble drept, og en som ble skadet, men jeg tenker at de involverte polititjenestepersonene gjorde en veldig god jobb, sier Vik.

Statsministeren på tråden

Det er ikke bare de operative mannskapene politimesteren roser. Han trekker også frem Linda Merete Lie Leifsen på kommunikasjon.

– Hun hadde en veldig god idé. Det var å sende ut et CIM-varsel til alle ansatte i politidistriktet om hva som hadde skjedd. Slik at når de våknet lørdags morgenen og tok opp telefonen, så skulle de få informasjonen fra oss om hva som hadde skjedd, framfor å få det på VG. Det var veldig sterkt, sier Vik.

I meldingen som gikk ut til distriktets over 1200 ansatte het det: 

Han deltok også på distriktspåtroppingen da dagvakten gikk på vakt lørdags morgen. Også det etter forslag fra en ansatt, KSO-koordinator, Morten Vestbø. Her sa han noen ord til alle om hva som hadde skjedd.

– Jeg tror den viktigste jobben som politimester etter en slik hendelse er å være til stede for de ansatte, mener Vik. 

Deretter dro han og visepolitimester Gøril Våland til Bryne for å møte Botnens kollegaer, før de avsluttet med en samling for involverte på politihuset i Stavanger i kveldinga. 

De neste dagene var Vik mest på jobb. Var han først hjemme, så enten sov han eller tenkte på hendelsen.

Gjennom sorgen klarer Vik også å finne to lyspunkter.

– Det ene er at det ikke gikk flere liv tapt den natten. Det var veldig nære på. Hodne er siktet for to drapsforsøk. Det sier jo alt. Det andre er all den omsorgen som vi har sett og opplevd, sier han.

Fra hele landet kom det inn trøstende ord. Støtteerklæringene kom fra alt fra statsministeren og nedover. 

Det var på nyttårsaften at Jonas Gahr Støre ringte.

– Jeg var her på politihuset, og bare slappet litt av. Jeg skulle til å reise hjem da telefonen ringte. Jeg skal ikke gjengi samtalen vår, men han avslutta med å si at jeg måtte hilse til folkene våre og takke for innsatsen. Jeg opplevde samtalen som veldig omsorgsfull og støttende, sier Vik.

Dagen Botnen ble begravd holdt også hele politi-Norge ett minutts stillhet.

– Det har vært veldig fint å oppleve. Vi har fått massevis av fine meldinger og støtte fra de andre politidistriktene. Dette minuttet med stillhet var også veldig sterkt, sier han.

Hvordan markeringene var rundt omkring i landet har Politiforum tidligere omtalt.

Vik beskriver begravelsen som fin.

– Familien har jo blitt kastet inn i situasjonen, som ingen er forberedt på. Hvis du sendte gutten din til Afghanistan, kan du tenke deg at det er visse muligheter for at han kan bli drept i krig med Taliban. Men det å gå på nattevakt på Jæren i romjula…da skal du normalt komme hjem, sier Vik.

Han synes familien har håndtert saken forbilledlig.

– De har mistet gutten og samboeren sin. Så har vi mistet en ansatt, og samfunnet har mistet en av de som skulle passe på oss. Jeg er sjefen til de kollegene som mistet Markus, samtidig som jeg er sjefen til de som løste oppdraget. I tillegg har jeg det øverste ansvaret for hele operasjonen, der vi også skyter en person. Det er noe sammensatt og komplekst i det. Alt settes på spissen, sier politimesteren.

Vik legger til at han er glad det er så mye flinke folk i hele politidistriktet, som gjør en fantastisk jobb.

– Jeg opplever at folk bryr seg. De følger ikke bare prosedyrene. Sorgen har skapt et samhold, og det samholdet, når det mobiliseres, blir veldig sterkt. Det er veldig likt sånn det var i 1990 og i 2004. Tankene, følelsene og opplevelsene fra den gang er ganske like, selv om alt annet er annerledes, sier han.

Var forberedt 

Helt siden Vik ble politimester i 2011, har han forberedt seg mentalt på at noe slikt kunne skje.

– Jeg er litt den typen som når jeg ser nyheter om ting som skjer andre plasser i verden, så tenker jeg «hva hadde vi gjort hvis dette skjedde hos oss?», sier han.

Vik understreker at det ikke er fordi han føler seg særlig redd, nervøs eller paranoid, men at han er opptatt av å være mentalt forberedt.

– Jeg tror vi kan ha prosedyrer og planer for mye, men ikke for følelsene og frykten som kan oppstå i slike situasjoner. Jeg har alltid visst at det som skjedde på Klepp kunne skje. Da det skjedde, så håpet jeg at jeg hadde skapt meg et mentalt fortrinn ved å ha tenkt gjennom dette, fortsetter han.

– Du er leder for folk som kan bli drept på jobb. Hvordan forbereder man seg på noe sånt?

– Jeg har forberedt meg på det med å tenke over at den muligheten er der, og ikke at det sannsynligvis ikke skjer. Det kan hende du får den telefonen, og jeg har tenkt gjennom hva jeg vil gjøre da. Og ikke minst tenkt gjennom hvordan jeg selv vil reagere, sier han.

Vik legger til at det ikke er noen fasit.

– Jeg tror at dette må folk gjøre på den måten som er tilpasset deres egen erfaring, personlighet og seg selv. Det er jo en sånn situasjon der det kreves personlige egenskaper mer enn formelle kvalifikasjoner, svarer Vik.

– Du har 834 politiårsverk i distriktet ditt. Hva vil du si til de nå som du tenker at det kunne vært meg?

– Ja. Det kunne jo det. Samtidig tenker jeg at hvis du ser på hvordan oppdragene våre løses, både de spissa og de andre, opp mot hvor lite klagesaker vi har, og hvor få saker vi har i Spesialenheten, synes jeg det er uttrykk for at de er flinke, godt trent, godt utdanna og dedikerte, sier han.

Vik legger til at han likevel ikke kan gi noen garantier.

– Jeg tenker de kan være trygge, fordi de har en av verdens beste politiutdannelser og får den treningen de skal ha. Men det er ikke risikofritt. Jeg har endret standpunkt når det gjelder bevæpning, og det gjorde jeg før dette skjedde, fortsetter Vik.

Han vil si det samme til de som nå går tredjeåret på Politihøgskolen, som snart skal ut i tjeneste og kanskje frykter at dette kan skje.

– Det kan også skje dem, men det kan òg skje at du blir skadet eller drept i en trafikkulykke. Livet er risikofylt. Det er vanligvis ikke det du er redd for som skjer. Det skjer noe annet. Men at det er en risiko knyttet til å være operativ politi, det er det, fortsetter han.

Vik understreker at den risikoen ikke bare er knyttet til å bli skutt.

– Det kan være mange ting, men jeg syns ikke vi skal bli skremt av den grunn. Jeg tenker at politistudentene, og særlig tredjeårsstudentene, har foran seg en flott karriere. Og med et flott samfunnsoppdrag, som bare blir viktigere og viktigere. Alt fra å ta vare på rikets sikkerhet til den daglige tryggheten til folk, til å oppdage kriminalitet, vold i nære relasjoner og til å gjøre en forskjell. Til å være den som løper inn når andre løper ut. Og det er jo ikke nok med det. De kan jo få jobb i politiet og ha mange jobber i løpet av en karriere. Så er det så meningsfylt som det kan bli, sier han.

Hendelsene er med ham

På Politiforums spørsmål om hvordan politidistriktet påvirkes av hendelsen på Klepp, svarer Vik:

– Med en gang overskygget det alt. Men når det er sagt, pågikk det jo også andre oppdrag den natta. For folk kontaktet politiet på 112 med all slags saker. Operasjonssentralen håndterte disse andre oppdragene samtidig med hendelsen på Klepp, sier han.

Det lar Vik seg imponere av.

– De så hva som skjedde med kollegene sine, og samtidig som de nettopp hadde holdt på med den hendelsen, satt de og tok unna resten av sakene som kom inn. Det er veldig stort å klare det, sier politimesteren.

Vik legger til at det også gjelder politipatruljene som var ute den natta.

– Selv om prioriteten på oppdraget ble veldig høy, så var det og patruljer ute som håndterte andre saker i distriktet. De satt og hørte på sambandet og fikk med seg hva som skjedde. At de klarte å løse andre oppdrag, er imponerende, sier han.

Politimesteren sier politiarbeidets karakter gjorde at de ble tvunget inn i hverdagen igjen.

– Det kommer inn saker, henvendelser og nye oppdrag minutt for minutt, så å si. Så vi blir jo tvunget inn i daglig drift og normalitet, sier han.

Selv fikk han inn e-poster som gjaldt andre ting, bare noen dager etter hendelsen. Det reagerte han først på.

– Jeg tenkte «hva er dette for noe, og så allerede nå?» Men så tenkte jeg at egentlig er det fint, fordi det er uttrykk for normalitet. Det dro meg litt tilbake igjen til dagliglivet. Men dagliglivet er annerledes enn det har vært før. Så det preger oss jo fremdeles, men dette er jo også veldig individuelt, fortsetter han.

Vik gjentar det er viktig at ledere er oppmerksomme i tiden fremover. For noen vil det ta lang tid å gå videre.

Selv om Vik ikke kjente Botnen da han levde, vil han aldri glemme ham etter hans død.

– Jeg vil alltid ha hendelsen og Markus med meg. Jeg minnes en kollega som jeg ikke kjente, og jeg vil huske ham like godt som jeg husker Mæland og Klungland, avslutter Vik.