Tar deg med til 70 åsteder - og gir de tause vitnene en stemme

– Jeg har skrevet boka fordi jeg mener at vi kriminalteknikere gjør en veldig viktig jobb. Jobben vi gjør kommer kanskje ikke nok fram, det er ikke så mange som taler vår sak.

Etter 24 år som kriminaltekniker og nå som leder for Seksjonen for brann og kjemi ved Kripos, gir Håvard Haftor Arntzen i disse dager ut en ny bok om hvordan det er å jobbe på åstedene der landets alvorligste lovbrudd er begått.

Med «Åsted - en kriminalteknikers jakt på sannheten» ønsker Arntzen å gi et innblikk virkeligheten, en virkelighet som oftest skjer utenfor søkelyset.

– Vi krimteknikere er ganske stille av oss. Vi reiser tidlig ut på åstedene og kommer tilbake til politistasjonen når pressekonferansene er slutt og overtidspizzaen er spist opp.

I boka tar Arntzen med leseren til 70 åsteder, blant annet etter store saker som Tsunamien i Thailand, flyulykken på Svalbard hvor 141 mennesker omkom, terrorangrepet 22. juli og brannen ombord i Scandinavian Star. I noen saker går han i detalj på åstedet, i noen saker blir leseren med på utrykning og i  andre saker er beskrivelsene hentet fra rettssalene.

En kriminaltekniker oppgave er å få sporene - de tause vitnene - til å snakke, fremhever Arntzen i forordet til boka:

«Vi kriminaltekikere jobber på vegne av de tause, de som har blitt fratatt muligheten til å snakke for seg, og på vegne av de tause sporene som forteller sannheten om hva som faktisk skjedde på åstedet. De tause vitnene lyver aldri».

– Når man ser krimserier på TV, ser man taktikere som løfter sperrebåndene og tråkker inn på åstedet. Kanskje besøker de obduksjonen, men derfra er det deres smarte hode som avgjør saken. Sånn er det ikke i virkeligheten. Etterforskning er et teamwork, hvor taktiske og kriminalteknisk etterforskning er like viktig.

Belyser den psykiske belastningen

«Etter å ha vært på en del obduksjoner greide jeg å betrakte den døde som et åsted, men det gikk en stund før hodet mitt forstod det (...). Under en obduksjon skal man være profesjonell, men samtidig ikke bli for herdet. Den dagen jeg blir for profesjonell og ikke tar innover meg hva som har skjedd, er det på tide å kaste inn håndkleet», skriver Arntzen om den psykiske belastningen krimteknikerne står overfor i møte med ofrene.

– Jeg ønsker å sette ord på en del følelser man har som kriminaltekniker. På den psykiske belastningen ved å være tilstede ved obduksjonen av for eksempel barn, sier Arntzen.

Han husker fortsatt sin første obduksjon.

– .Vi kriminalteknikere må gjennom mange påkjenninger. Vi rykker ut til drap, mistenkelig dødsfall, selvdrap, ved trafikkulykker med døden til følge, til brannsteder. Og det er ikke bare de store sakene som man husker. Av og til er det treåringen som ble påkjørt jeg husker tilbake på.

– Dukker sakene opp i hodet igjen?

– De dukker ikke opp sånn at jeg ikke får sove av dem. Men noen ganger dukker de opp, og av og til tar jeg de fram bevisst for at andre skal lære å takle belastningene. Politiet har blitt bedre på debrief og fokus på psykiske belastninger, men man kan ikke hvile på laubærne.

Ønsker ikke å rippe opp i saker

Boka kom i stand etter at Kagge forlag leste et intervju med Arntzen i en avis i fjor, og ønsket at han skulle skrive bok om sine erfaringer. Å takke ja til det, ble også en anledning for den erfarne krimteknikeren til å stoppe opp og huske tilbake.

– Hvordan har du arbeidet for å skrive om de gamle hendelsene?

– Jeg har egentlig bare husket tilbake i mitt eget hode, og også snakket med kolleger på Kripos og ute i distriktene. Vi har minnes sakene sammen. Å skrive bok har vært en fin reise hvor jeg har fått tid til å kjenne etter og se på hvordan ting har forandret seg. Jeg har forsøkt å beskrive hva vi tenker og føler, vi som er inne i de hvite kjeledressene og som beveger oss rundt på et åsted.

– Hva har vært vanskelig med å skrive?

– Når jeg skriver om drap og branner, så vet jeg også at det sitter pårørende i disse sakene igjen. Jeg har ikke ønsket å rippe opp i noe, og derfor har vi i enkelte av sakene også ringt noen pårørende for å varsle og for å gi dem anledning til å lese og kommentere.

Boka som er skrevet for den jevne nordmann, og ikke er noen lærebok for verken politifolk eller kriminelle, tar også for seg hvordan faget har utviklet seg.

– Tidligere var det lavt nivå på krimteknikerne, men på bakgrunn av blant annet utdanningen som Politihøgskolen nå tilbyr, har nivået steget mange hakk. Jeg ønsker å bidra til å løfte statusen til kriminalteknikerne ytterligere, sier Arntzen.

– Er ikke statusen høy nok?

– Jeg synes ikke det.

Et fag preget av teknologisk utvikling

DNA, elektroniske spor, 3D-fotografi, bruk av brann- og kriminalsøkshunder. Den teknologiske utviklingen har tilført krimteknikerfaget mye siden Arntzen startet i jobben. Det tror han er noe av årsaken til at det ikke finnes uoppklarte drap i Norge etter 2012.

– Utfordringene er store fortsatt. Det er fortsatt lett å tolke spor feil, men jo mer skolert du blir og jo flere saker du undersøker, desto sikrere og bedre blir du som kriminaltekniker. Det viktigste er imidlertid at kriminalteknikeren er i et fagmiljø hvor det settes krav til kvalitetssystemer og kvalitetskontroll.

Arntzen mener de nye distriktene utvikler seg positivt med egne fagmiljøer.

– Men jeg ser fortsatt stor forskjell fra distrikt til distrikt. Der har man en vei å gå. Midt i en reform må krimteknikerne få sin fortjente plass. I en del distrikter er man fortsatt for dårlige til å bruke hverandres kompetanse, avslutter Arntzen.