Unik redningstjeneste

Mange er reddet takket være en ordning som er mer et system enn en institusjon.

- 1988. Før politireformen. Jeg er nyutdannet lensmannsbetjent på Finnmarkskysten og har hjemmevakt - såkalt reservetjeneste. Klokka 0235 ringer telefonen hjemme hos meg - politiets vakttelefon.

«Jeg så nettopp tre røde bluss ute på havet», lyder alarmmeldingen. Meldingen var mottatt, det var tiden da lensmannsetaten var administrert av fylkesmannen, og politiet underlagt Justisdepartementets politiavdeling. Ingen operasjonssentral eller operasjonsleder var å oppdrive. Den lokale redningssentralen ble ivaretatt av en nyutdannet jurist som hadde god kunnskap om lovstoff, men nær null kunnskap om redningstjenesten.

Alene sammen med telefonen. Det var godt å kunne slå nummeret til Hovedredningssentralen (HRS) i Nord-Norge. Fra Bodø hørtes en myndig og hjelpsom stemme. «Vi sjekker om det er båttrafikk i området», var meldingen. Kort tid etterpå kom meldingen. «En tråler befinner seg 12 minutter unna, mannskapet ser lys og flammer»

25 minutter senere ringte HRS tilbake. Brannen om bord i sjarken var slokket med brannsprøyta på tråleren. Fiskeren var plukket opp av havet. En redningsaksjon kunne loggføres som avsluttet i vaktjournalen. Og lensmannsbetjenten kunne gå tilbake til sovende vakt. HRS hadde koordinert hjelp og bidratt til å redde liv.

Etter at politireformen ble gjennomført har kvaliteten på politiets håndtering av redningsaksjonene blitt mye bedre enn før politireformen.

- Vi tror årsaken er at de er blitt mer erfarne i gjennom færre antall LRS, samt gjennom innføring av operasjonssentraler, sier redningsleder Lars Nedrevåg hos HRS Nord-Norge.

Nå skryter han av politiets profesjonalitet på området.

- I Bodø finner vi HRS innflyttet i splitter nye lokaler med en spektakulær utsikt over Bodø havn, med øya Landegode kneisende snødekt og hvit som vakre kulisser i bakgrunnen. Panoramavinduene går over to etasjer, og gir en rik mulighet for å følge godt med på havnelivet og de viktige båtene, alle potensielle bidragsytere når ulykken er et faktum. Førsteinntrykket er at sambandsrommet kunne vært et hypermoderne operasjonssentral i politiet med en rekke arbeidsstasjoner spredd rundt med god plass i lokalet. I hjørnet er det satt av plass til redningsledelsen til de gangene det er alvor.

Enestående

Enormt mye har skjedd siden norske myndigheter på 1960-tallet begynte å arbeide for å få et system inn i det viktige redningsarbeidet. Det var særlig all aktiviteten på sjøen som ga mange og store redningsoppdrag. I 1970 ble HRS Sør-Norge lokalisert til Sola, og HRS Nord-Norge lokalisert til Bodø. Politimesteren for henholdsvis Rogaland og Salten er operativ sjef når en redningsaksjon pågår. I operativt sammenheng er det ingen som står over sjef for HRS.

Administrativt er HRS underlagt Justisdepartementets rednings- og beredskapsavdeling. Rent operativt representerer politidistriktene den lokale redningssentral (LRS) som operativt er underlagt HRS, og som i mange tilfeller er de som holder kontakt med alle de samarbeidende enheter som preger redningstjenesten. Luftforsvarets 330-skvadron som driver Sea-King redningshelikoptre er i operativ sammenheng underlagt HRS.

Når hvert minutt teller, er det ikke tid for å spørre om tillatelse og ressurser. Da er tid for handling. Redningstjenesten er derfor tillagt store myndighetsområder når ulykken er ute. Og redningstjenesten har blitt en funksjon mer enn en institusjon. Derfor finner du ikke ett bygg hvor den norske redningstjenesten er lokalisert. Men den er koordinert fra de to hovedredningssentralene.

Samvirke prinsippet - økonomi ingen begrensning

Redningstjenesten er basert på at alle offentlige etater plikter å stille opp med alle de ressursene HRS i et redningstilfelle ber om, helt på tvers av departementene. Og den offentlige etaten skal selv dekke egne utgifter. I tillegg har HRS og LRS anledning til å rekvirere kjøpt hjelp at private aktører i de tilfeller det er nødvendig. Det kan være alt fra å leie skip, flymaskiner og spesialister. I tillegg yter de frivillige organisasjonene et helt vesentlig bidrag. Klatregrupper som hjelper til når basehopperne havarerer i Trollveggen og det er grotteklatrere som har spesialkunnskap om å bevege seg der de færreste noensinne tenker på å legge ferieturen. I tillegg bidrar hjelpeorganisasjonene, som stiller opp med et stort antall frivillige mannskaper til å gå manngard og utføre leteaksjoner, og det er lavineklubber som utgjør et verdifullt supplement til politihundene når rasulykken er et faktum. Listen over frivillige organisasjoner er mye lenger. Flere av disse får årlige støttesummer gjennom Justisdepartementet for å bidra til driften. I tillegg får de dekket faktiske medgåtte utgifter når de har bistått i redningsaksjoner. Poenget er at alle som deltar i en redningsaksjon i Norge vet at det er ikke økonomien som begrenser søket etter overlevende. Det er i første rekke tiden tilgjengelig, deretter vær og fysiske ressurser.

- Norge er muligens det eneste landet i verden som praktiserer samvirkeprinsippet på denne måten, hvor vi har samordnet redning på sjø, luft og land. Og hvor utgiftene til redningsaksjoner fordeles på de offentlige etater som deltar. Vi har fullmakter til å utløse store regionale og nasjonale ressurser, det er unikt. Prinsippdiskusjoner er aldri det som skal stanse ressursbruk i et redningstilfelle, sier redningsinspektør Tore Wangsfjord hos HRS Nord-Norge.

Må øve redningsledelsen lokalt

HRS har en tilsynsfunksjon overfor LRS funksjonen hos politidistriktene.

- Jeg skulle nok ønske at politiet i større grad jevnlig øver hele sin redningsledelse i LRS. Det betyr at de burde trekke inn representantene i den kollektive ledelsen, eksempelvis Avinor, helsevesen, sivilforsvar, havnevesen, forsvar og de frivillige organisasjonene til årlige øvelser. Det ut fra at disse sammen med politiet representerer den kollektive redningstjenesten med politimester som operativ leder. For det hele handler om å tenke strategisk, og få en større bevisstgjøring for å skape et godt samvirke, sier Wangsfjord. Selv øver HRS sin redningsledelse to tre ganger i året.

- Vi har gjennom våre tilsynsrapporter til Politidirektoratet påpekt at politidistriktene bør øve redningsledelsen minst en gang i året. Uten øvelser vil ikke prinsippet om samvirke virke så godt som det skal, sier Wangsfjord.

Skal varsle

- Ethvert mulig redningstilfelle skal umiddelbart varsles til HRS. Definisjonen på et redningstilfelle er: Når det skal koordineres ressurser utover en enkelt etats egne ressurser, sier Wangsfjord.

De vanskelige avgjørelsene i skjæringspunktet mellom politiet og HRS er gjerne meldinger om barn og senile som blir borte. Spørsmålet om når går saken over fra å være en savnetmelding til å være et redningstilfelle kan være vanskelig.

- Gjennom dialog mellom LRS og HRS løser dette vanligvis seg helt greit. Dialog og varsling er dermed viktig for at de som har behov for hjelp skal få det så raskt som mulig, enten det er redningstjeneste eller ei, sier Wangsfjord.

Ved siden av å finne og plukke opp savnede, er det ved katastrofene også et stort behov for å koordinere mottak og behandling av skadde, samtaler med pårørende og samspill med media. Og ikke minst ha kontroll over hvor mange som er involvert, hvor mange som er reddet, skadet, savnet og omkommet, og hvor alle befinner seg i de forskjellige fasene av redningsaksjonen.

- Det er i utgangspunktet et utømmelig informasjonsbehov. Selv om media presser på og ting haster, skal all informasjon vi gir ut være riktig. Da må det nødvendigvis gå noe tid, og det krever en egen informasjonsprosess.

Leter ikke etter omkomne

- Når en redningsaksjon har pågått så lenge at vi betrakter at alt håp er ute, og vi i praksis leter etter omkomne, avslutter vi normalt sett redningsaksjonen, sier Wangsfjord.

Han viser til at det er politiets ansvar for å lete etter omkomne og antatt omkomne.

- For rundt fire år siden ble retningslinjene endret. Nå kan vi strekke tidsrommet for å kalle det en redningsaksjon - det er innført en glidende overgang mellom redningsaksjonen og politiets aksjon for å søke etter antatt omkomne. Hele tiden vil vi ha tett kontakt med LRS, og vi innhenter kontinuerlig informasjon fra leteområdet med tanke på vær, temperatur og forhold som innvirker på muligheten for å overleve. Kontakten med pårørende er også viktig. Selvsagt er det en utfordring å være den som tar bort det siste håpet om å finne den savnede i live, men som regel har vi en samordnet forståelse med de pårørende når vi avslutter en redningsaksjon, sier Wangsfjord.

At det nå også er en fortsettelse av redningsaksjonen i regi av politiet letter også denne situasjonen for pårørende.

Politimann hos HRS

Etter 14 år i politiet, fant politimannen Øyvind Aadde en enda bedre arbeidsplass hos HRS.

- Jeg var veldig opptatt av politirollen, og opptatt av å formidle stolthet og glede i utøvelsen av politiyrket på gatenivå - der det synlige politiet er. Følelsen av å gjøre en nyttig jobb ute blant dem som kom på kant med loven var god, sier tidligere politimann og hundefører Øyvind Aadde når Politiforum treffer han bak pulten som redningsleder hos HRS.

Men etter hvert kom følelsen av at politiet orienterte seg bort fra publikum med mer og mer sentralisering.

- Jeg mener organisasjonsteoretikerne har fått «balletak» på hele politiorganisasjonen. Politiet har fått oppmerksomheten rettet mot metodikk og prosjektarbeid i mer teoretisk forstand, enn å ha fokus rettet mot der innbyggerne befinner seg. Jeg følte til slutt at hverdagsoppdragene kom inn som irriterende forstyrrelser som avbrøt arbeid med interne prosesser. Slike ting var med på å aktualisere det å orientere seg bort fra politiet, så da det dukket opp en ledig stilling ved HRS her i Bodø, søkte jeg, forteller Aadde.

Nå i vår er han i ferd med å avslutte på HRS' egen etatsutdanning. Går alt bra med avsluttende eksamen, kommer Aadde til å si opp stillingen i politiet.

- Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle gjøre, for tross alt har jeg hatt det godt i politiet. Men at HRS ville satse på meg har vært en øye-åpner for at politifolk godt kan brukes andre steder enn i politiet, sier Aadde.

Han vil ikke utelukkende skylde på politiets lønnsnivå. Men samtidig legger han ikke skjul på at lønningsposen hos HRS er større enn den han fikk i politiet.

Aadde mener mye at det HRS jobber med lett kan relateres til måter politiet arbeider på. Tenkningen for å få prosesser til å gå i orden er mye likt til måten politiet tenker på i forhold til at ting må være klare og i orden før det skjer en hendelse.

Positive erfaringer

- I stilling som redningsleder opplever jeg nærmest uansett hvem jeg ringer til en utrolig velvilje når HRS ber om hjelp enten det er under planlegging eller under operative hendelser. Dette er helt sentralt for at den norske redningstjenesten skal fungere så godt som den gjør. Det føles som det er en kollektiv vilje i samfunnet for at redningstjenesten skal fungere optimalt, det er en meget positiv erfaring, sier Aadde, som skryter av høyt faglig fokus, og at HRS vektlegger kompetanseutvikling, og hvor det er mye fokus på fag og kvalitet.

- Og her blir vi ikke kvalt av de evindelige pengedebattene som dreper så mange initiativ i politiet. Altfor mange gode ideer på grasrota i politiet blir effektivt kvalt på grunn av at sjefen ikke kan frigjøre noen få tusenlapper. Det er så veldig tydelig at samfunnet vil at HRS skal lykkes. Den samme viljen kan jeg ikke si at jeg har sett når det gjelder satsingen på politiet, sier Aadde.

Helikopter er redningen

En helt uvurderlig faktor i mange redningsaksjoner er helikoptertjenesten. Fartøysjef Kjetil Vik hos 330-skvadronen i Bodø gir deg her noen stikkord for å ta imot denne luftens hjelper.

- I utgangspunktet går vi ut ifra at den som tar imot oss aldri har vært borti helikopter før, og vi forlanger derfor ikke at politifolkene som tar imot oss kan alt som spiller inn for oss. Derfor er det desto viktigere at politiet på redningsstedet setter seg i kontakt med oss på redningskanalen, sier Vik, som i noen kulepunkter nedenfor gir deg noen tips å ta hensyn til hvis det plutselig er du som skal ta imot hjelp fra himmelen.