Her er dommen som frikjente politimannen

Dette er domspremissene til Buskerud tingrett i saken mot den tiltalte politibetjenten, og rettens egne konklusjoner. Politiforum har fjernet identifiserende opplysninger for tiltalte og vitner og andre aktører som har ønsket å skjerme sin egen identitet.

Rettens vurdering av skyldspørsmålet

Nærmere om tiltalte

Tiltalte, politibetjent xxxx, gikk ut av Politihøgskolen i 2015 og straks inn i fast stilling ved patruljeseksjonen ved Kongsberg politistasjon. Han har vært studentveileder siden høsten 2016, gjennomførte UEH-kurs høsten 2017 og er politibetjent 3 av grad. Som følge av hendelsen knyttet til tiltalen, ble tiltalte i mai 2023 suspendert fra stillingen, og har mottatt varsel om mulig avskjed avhengig av utfallet av denne saken. Tiltalte er gift og har et barn på 1 ½ år.

Politioverbetjent Kjell Eivind Rilvaag, tiltaltes leder, forklarte at han oppfatter tiltalte som en dyktig, god, snill, solid, ærlig og blid politimann, og som også er operativt sterk og handlekraftig. Han oppnår god kontakt med publikum, og er også godt likt av kollegaer. Under et tidligere oppdrag, opplevde Rilvaag tiltalte som rolig og kalkulert i kontakt med en mistenkt som hadde kniv. Det har ikke tidligere vært klager mot ham.

Flere av tiltaltes kollegaer, blant annet politibetjent xxxx og politibetjent xxxxx forklarte at de opplever tiltale som en god kollega, ydmyk, empatisk, opptatt av å lære og gjøre en god jobb.

Retten legger på bakgrunn av bevisførselen til grunn at tiltalte er en erfaren, ansvarsbevisst og sindig polititjenestemann.

Retten legger følgende faktum til grunn som bevist ut over enhver rimelig og fornuftig tvil;

Natt til søndag 30. oktober 2022 kjørte tiltalte uniformert patrulje sammen med patruljeleder, politiførstebetjent xxxxx. De og flere andre politipatruljer oppholdt seg i Kongsberg sentrum denne kvelden/natta.

Fornærmede, Kevin Simensen, fornærmede Kristian Pablo Teigen og flere venner var på utestedet Privat, etter at de først hadde vært på en bursdagsfest i Vestfossen.

Tiltalte og xxxxx pratet på et tidspunkt med noen jenter utenfor Privat. Simensen kom bort og hilste. Tiltalte opplevde ham som «cocky» og som et «kokainhode», og at han egentlig forstyrret arbeidet deres. Tiltalte kjente ikke Simensen fra før, men gjenkjente ham senere på bensinstasjonen.

Simensen var først inne på utestedet, gikk ut, og ble deretter nektet inngang av vekteren xxxxx. Etter å ha blitt nektet inngang, ble Simensen aggressiv og truende, og aksepterte ikke at han ikke slapp inn igjen. Vekteren måtte avvise ham totalt tre ganger, og Simensen truet blant annet med at han «skulle knuse trynet til vekteren». xxxxx ba en annen ansatt om å kontakte politiet for å få bistand til å få Simensen ut av køen. Politibetjent xxxxx snakket derfor med Simensen, og xxxxx opplevde at Simensen ikke forstod hvorfor han ikke kunne komme inn igjen. Simensen var i ferd med å hisse seg opp, men roet seg raskt ned da, det xxxxx oppfattet som kjæresten, kom. Det ble derfor aldri nødvendig å bortvise Simensen fra stedet.

xxxxx forklarte at Simensen på nytt oppsøkte ham, men at han ble holdt igjen av en kompis, og at han da tok tommelen sin opp mot halsen for å vise at han skulle kutte strupen på ham. Dette oppfattet vekteren som en drapstrussel, og kontaktet derfor politibetjent xxxxxx, som var i nærheten av utestedet ca. kl. 01.30. xxxx hadde ikke kapasitet til å følge opp vekteren eller Simensen. Han kalte derfor opp en patrulje på Esso og opplyste at vekteren var på vei ned til dem for å avgi en forklaring/anmeldelse og ba dem stanse mennene som var på vei ned mot Esso. Denne beskjeden ble imidlertid ikke fanget opp av politiførstebetjent xxxxxx og politibetjent xxxxxx, som satt i patruljebilen utenfor Esso-stasjonen i Kongsberg.

På Esso-stasjonen var det kommet ytterligere én patruljebil, bestående av politibetjent xxxxxx og tiltalte. De to patruljebilene stod ved siden av hverandre, med åpne vinduer, foran Esso/ Deli de Luca.

Simensen, Teigen og flere av vennene, deriblant vitnene xxxxx, xxxxx og xxxxxx, var kommet ned til Essoen for å bli kjørt hjem.

Nede på bensinstasjonen tok xxxxx kontakt med politiførstebetjent xxxxxx som satt på passasjersiden i den ene patruljebilen. Han fortalte at han var engstelig fordi han hadde fått drapstrusler, og at en person hadde dratt en finger over strupen mens han så på ham. Rett forut for samtalen kom to personer mot politibilene. Dette var Simensen og Stormo. xxxxxx opplyste til xxxxx at det var Simensen som hadde kommet med truslene. På et tidspunkt skal Simensen ha ropt «hold kjeft, hold kjeft» mens xxxxx snakket med politiet. Vekteren svarte «tror du ikke jeg tar drapstrusler på alvor?». Simensen og Stormo gikk deretter rundt politibilen og opp mot der vekteren snakket med xxxxx. Simensen med hendene i jakkelomma og Stormo med hendene i bukselomma.

Politiførstebetjent xxxxx oppfattet at Simensen og Stormo utgjorde en trussel mot vekteren, og at det kunne eskalere til noe, og han valgte derfor å gå raskt ut av bilen og stille seg mellom vekteren på den ene siden og Simensen og Stormo på den andre. Samtidig gikk tiltalte ut, deretter xxxxx og xxxxx. Samtlige oppfattet at det var noe med situasjonen som gjorde dette nødvendig. De husket ikke konkret hva som ble sagt, men forklarte det med mennenes kroppsspråk og med de verbale truslene de oppfattet var fremsatt mot vekteren. De ønsket å unngå en konfrontasjon og i stedet starte dialog, samt få klarhet i hva som hadde skjedd. Ingen av tjenestepersonene kjente til identiteten til Simensen og Stormo på dette tidspunktet. Dommen xxxxx, fortalte at hun stod noe unna, men at hun hørte masse skriking og bråk, og at hun så Simensen stod veldig tett opp mot en politimann. Hun forklarte også at Simensen var provosert over vekteren, men at han ikke var aggressiv da han oppsøkte politiet for å snakke med dem og vekteren.

Tiltalte gikk med normal gange mot Simensen og Stormo, idet han ønsket å komme imellom dem og vekteren, samt få opplysninger om situasjonen og ta personalia. Simensen var nærmest, og tiltalte gikk til han sto med ansiktet vendt mot Simensen. Retten legger til grunn at Simensen må ha oppfattet at han ble kontaktet av en politibetjent. Det vises til at tiltalte var uniformert, med gul vest, og at Simensen selv oppsøkte politipatruljen. Tiltalte tok deretter kontaktgrep på Simensen for å ta ham med bort fra vekteren. Tiltalte forklarte i avhør at han samtidig sa: «kan ikke du bli med bort hit litt?». I retten var han usikker, men tror det var det som ble sagt. Det er ikke lyd på overvåkingsvideoen om derfor ikke mulig å se om det ble sagt noe. Retten finner det imidlertid bevist at tiltalte ga beskjed om å bli med tiltalte. Det vises til tiltaltes erfaring og opplæring, og at det har formodningen mot seg at han ikke har sagt noe når han tok armen til Simensen med det formål å snakke med ham og få oppgitt personalia.

Simensen trakk til seg armen raskt, tok noen skritt tilbake, og sa «ikke rør meg». Vitnet xxxx bekreftet i sin forklaring at Simensen trakk seg unna da tiltalte tok på ham. Det gikk deretter svært kort tid, anslagsvis tre sekunder, før tiltalte la Simensen i bakken med det som av flere vitner beskrives som en ordinær nedleggelse, herunder førstelektor ved politihøyskolen i Oslo, Anders Lohne Lie. Retten legger til grunn at tiltalte ikke sa noe mer etter at Simensen dro til seg armen. Tiltalte forklarte dette med at en i en slik situasjon er avhengig av et overraskelsesmoment overfor den man søker å få kontroll på.

Politibetjent xxxx kom raskt til, og bistod tiltalte i et forsøk på å få kontroll på Simensen som lå på bakken og som forsøkte å vri seg rundt. På overvåkingsvideoen så man at Simensen gjorde umiddelbar motstand og at han fikk armen opp mot ansiktet til tiltalte. Det er ikke mulig å se om det var et direkte utfall, og tiltalte kunne heller ikke huske at slaget traff. Han viste imidlertid til at utfallet kan ha medvirket til at han vurderte det som nødvendig å slå Simensen for å få kontroll på ham.

Tiltalte slo Simensen i skulderområdet/nakken syv ganger med knyttet neve, uten at han opplevde at det fikk den ønskede virkningen ved at Simensen ga seg. Xxxxx forklarte at hun gikk inn i situasjonen for å støtte tiltalte, da hun så at han slet med å få kontroll på Simensen etter nedleggelsen. Hun opplevde Simensen som veldig sterk, og de forsøkte å få kontroll på armene med forskjellige metoder. Xxxxx kom til, og forsøkte å komme til den ene armen til Simensen, men Simensen fortsatte å gjøre motstand.

Tiltalte slo deretter Simensen med knyttet neve igjen, først tre ganger med den ene armen, deretter tre slag med den andre armen. Det er vanskelig å se hvor slagene traff, men av overvåkingsvideoen kan det se ut som slagene traff øvre del av Simensens kropp.

Teigen og Stormo så hendelsen og løp til. Stormo slo etter tiltalte og fikk dyttet ham ned i bakken slik at han falt på ryggen. xxxxx fikk stanset Stormo, og tiltalte klarte å reise seg opp. Tiltalte gikk deretter mot vekteren som var i et basketak med xxxx. Tiltalte tok opp peppersprayen, sa noe og sprayet xxxx. Vekteren fikk da kontroll på xxxx og tiltalte beveget seg mot Stormo og brukte pepperspray på ham. Simensen var i ferd med å komme seg opp fra bakken, idet xxxx ikke klarte å beholde kontrollen på ham. Simensen fikk også på et tidspunkt xxxx under seg. xxxx stod ved siden av og holdt på armen til Teigen. Under basketaket skled det en utslått batong ut av Simensens høyre jakkeerme, som havnet på bakken. Xxxxx plukket batongen opp og ble stående med armen på Simensens rygg frem til tiltalte kom tilbake til Simensen og xxxxx.

Tiltalte brukte deretter pepperspray på Simensen, men Simensen fortsatte å gjøre motstand. På videoen ser man at Simensen har en hånd i halslinningen på jakken til tiltalte mens tiltalte kalte opp sambandet og ba om ytterligere bistand. Simensen lå stille i ca. 10 sekunder, før han vred seg over på magen og fikk løftet opp rumpa og knærne fra bakken. xxxxx og tiltalte jobbet med å forsøke å få kontroll på ham. Tiltalte fikk tak i Simensens venstre arm og bendte armen bak på ryggen, mens Simensen løftet høyre fot høyt opp. Tiltalte slo da fire ganger mot Simensens hode og bryst. Tiltalte forklarte at han slo mot øre og nese for å desorientere Simensen og for å få i gang tårekanaler slik at Simensen skulle stanse motstanden.

Simensen gjorde deretter et nytt utfall og prøvde å komme seg på beina. Umiddelbart etter å ha slått, reiste tiltalte seg og grep etter teleskopbatongen i utstyrsbeltet og slo den ut. Samtidig reiste Simensen seg, og tiltalte hevet batongen og slo Simensen mot hans venstre ben. Simensen løp mot tiltalte, og tiltalte slo Simensen i venstre arm. Simensen fulgte etter tiltalte, og tiltalte slo da Simensen i hodet uten at motstanden opphørte.

Tiltalte rygget bakover mens Simensen fulgte med ut på et lite gressområde mellom bensinstasjonen og veien. Dette området dekkes ikke av kameraovervåkningen på Esso. xxxxx, xxxxx og tiltalte forsøkte der å få kontroll på Simensen. Tiltalte forklarte at han flere ganger ropte «ligg i ro». Vitnet xxxx bekreftet at hun hørte det ble ropt flere ganger «ligg i ro». Tiltalte opplevde at Simensen ikke lå i ro, og tiltalte slo da Simensen to ganger med batongen over ryggen. Ett av batongslagene traff xxxxs hånd. Politiet fikk etterhvert kontroll på Simensen, som da lå på gresset og ropte skjellsord, truet og spyttet. Han gjentok også flere ganger at han ikke fikk puste. Det ble hele tiden gjort motstand fra Simensen, og det måtte fire tjenestepersoner til for å få kontroll på ham. Etter hvert fikk de påført ham bodycuff og spyttemaske. Hendelsen tok om lag 17 minutter totalt.

Teigen så pågripelsen på gresset, og løp mot Simensen som ropte at han ikke fikk puste. Han fikk beskjed om å trekke unna, rygget bakover mens han løftet hendene med åpne håndflater. xxxx snudde seg og gikk mot Simensen igjen, mens tiltalte ble stående å peke med venstre arm mot Teigen og med batongen i slagposisjon. Tiltalte ba Teigen om å trekke bakover, noe han gjorde. Politibetjent xxxx hadde kommet til som forsterkning, og idet han oppfattet at tiltalte sto med batong i slagposisjon løp han mot Teigen og tiltalte. Etter at Teigen gikk noen meter vekk fra situasjonen, snudde han seg, kikket bakover, før han snudde raskt og løp tilbake mot Simensen. Tiltalte ropte «trekk deg tilbake». Teigen tok et skritt tilbake og hevet armene. Han ble deretter slått først én gang over låret, så én gang til, etter at han tok ytterligere ett skritt bakover. Under det andre slaget, var xxxx kommet helt opp mot der tiltalte og Teigen sto. Det kan se ut som xxxx holdt frem pepperspray på videoovervåkingen. Teigen satte seg deretter ned på knærne.

Simensen og Stormo ble tatt med til arresten. Det ble tatt blodprøve av Simensen, som viste en promille på 1,8 kl. 02.37. For øvrig ble det ikke påvist noen rusmidler. Under innbringelsen fant politiet en kniv i Simensens jakkelomme, en karambit kniv, som lå utenfor slira. Både kniven og batongen er ulovlige, men kniven var ikke ute eller i bruk under den beskrevne hendelsen.

Simensen forklarte at han har slitt etter hendelsen, både psykisk og fysisk. Han har blant annet slitt med hukommelsen, hatt smerter i knær, rygg, skulder og ribbein. Bilder tatt av Simensen kort tid etter hendelsen, viser bloduttredelser på siden av ansiktet og over øret, samt flere røde merker på kroppen. Han er henvist til DPS (Distriktpsykiatrisk senter) for vurdering av PTSD (posttraumatisk stresslidelse) som følge av hendelsen.

Teigen fikk som følge av batongslagene store bloduttredelser på låret, og hadde vondt for å gå og ligge på siden i om lag to uker etter hendelsen.

Post I

Generelt om politiets bruk av maktmidler

Retten påpeker innledningsvis at tiltaltes handlinger, som beskrevet i tiltalens post I a) og b) objektivt sett i det minste er en overtredelse av straffeloven § 271. Spørsmålet som retten først skal ta stilling til, er om maktanvendelsen ligger innenfor rammen av politiloven § 6 slik at tiltaltes handlinger likevel er rettmessige og at han derfor ikke kan dømmes for overtredelse av straffebestemmelsen.

Politiloven § 6 lyder:

§ 6. Alminnelige regler om hvordan polititjenesten skal utføres

Tjenesteoppdragets mål skal søkes nådd gjennom opplysning, råd, pålegg eller advarsel eller ved iverksettelse av regulerende eller forebyggende tiltak.

Politiet skal ikke ta i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, eller uten at slike forgjeves har vært forsøkt. De midler som anvendes, må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig.

Politiet skal opptre saklig og upartisk og med omtanke for personers integritet, slik at den som er gjenstand for inngrep fra politiet, ikke utsettes for offentlig eksponering i større grad enn gjennomføringen av tjenestehandlingen krever.

Politiet kan anvende makt under tjenesteutførelsen i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig.

Bestemmelsen angir grunnprinsippene for en polititjenestemanns utførelse av tjenesteoppdraget. Politiloven § 6 er ikke en selvstendig inngrepshjemmel, men angir hvordan en allerede eksisterende kompetanse skal utøves, jf. bl.a. Rt-2013-984 avsnitt 16.

Politiinstruksen § 3-1 og § 3-2 supplerer politilovens § 6 alminnelige regler om politiinngrep og politiets bruk av makt. Ifølge § 3-2 første ledd kan det benyttes makt under iverksettelse og gjennomføring av en tjenestehandling «når dette følger av lov eller sedvane, og det ellers finnes klart nødvendig og forsvarlig i betraktning av situasjonens alvor, følgene for den maktanvendelsen rettes mot og forholdene for øvrig.». Det er videre presisert at de øvrige vilkår i § 3-1 må være oppfylt.

I politiutdanningen benyttes en såkalt «maktpyramide» for å beskrive hvordan politiet skal bruke makt. Nederst er tilstedeværelse/presentasjon (symbolsk makt), verbale kommunikasjonsteknikker (lytte, spørre og søke), deretter verbal makt (pålegg og advarsler), transport- og pågripelsesteknikker, pepperspray og gassvåpen, langkølle og teleskopbatong, slag og spark og til sist, skytevåpen, jf. Anders Lohne Lie og Pål Lagestad, Arrestasjonsteknikk (2011) side 10.

Før makt anvendes, skal tjenesteoppdraget søkes oppnådd ved andre og mer lempelige midler, jf. § 6 første og annet ledd. Pålegg eller advarsel vil ofte være tilstrekkelig, og bare dersom slike midler enten må antas utilstrekkelige, eller har vært forsøkt forgjeves, vil makt kunne anvendes. Maktanvendelse fra politiet er regulert i siste ledd, noe som er tilsiktet. Dersom inngrepet som politiet iverksetter direkte eller forutsetningsvis gir anledning til å bruke makt, hjemler fjerde ledd at politiet kan bruke makt, og stiller krav om hvordan maktanvendelsen skal skje. Det gis således en anvisning både på et behovsprinsipp og på et forholdsmessighetsprinsipp ved at de midler som anvendes, må være «nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig».

Det er likevel klart at det i den konkrete situasjonen må anvendes skjønn, og at avgjørelsen av om makt skal anvendes i stor grad må bero på skjønnsmessige vurderinger tatt av den aktuelle tjenestemann i situasjoner som kan være veldig vanskelig å håndtere. Det må derfor gis rom for feilvurderinger uten at det derved kan konstateres at vedkommende tjenestemann har gjort seg skyldig i noe straffbart. Høyesterett har tidligere påpekt at det generelt er behov for romslighet i vurderingen av lovligheten av politiets tjenesteutøvelse. I Rt-1995-661 på side 664 siterer førstvoterende følgende fra byretten, som han gir sin tilslutning til:

Det som deretter må vurderes er hvorvidt As handling er rettsstridig, m.a.o. hvorvidt han i sin stilling og situasjon straffritt kunne fjerne B på den måten som ble gjort. I den forbindelse er det grunn til å understreke at politiet er det organ som kan utøve maktanvendelse overfor borgerne uten at dette uten videre skal føre til strafferettslige reaksjoner. Dette er helt nødvendig for at politiet skal utføre sine roller som ordensvern og det legges generelt til grunn at politiet må kunne utøve den makt som anses nødvendig for å få gjennomført tjenesteoppdraget. Vurderingen må skje der og da og det må levnes politiet en forholdsvis romslig ramme når man skal vurdere handlingen i ettertid.

Det skjønnet som gis den enkelte tjenestemann må også vurderes opp mot de særlige krav som stilles til en polititjenestemanns evne til å opptre rolig og behersket under sitt arbeid, jf. bl.a. politiinstruksen § 5-2.

Politiet kan også bruke makt med hjemmel i straffelovens nødvergebestemmelse. En handling som i utgangspunktet rammes av en av straffelovens bestemmelser, kan likevel være lovlig dersom det foreligger en nødvergesituasjon og de øvrige vilkårene for nødverge er oppfylt, jf. straffeloven § 18. Dersom retten kommer til at politiloven § 6 er overskredet, må retten også vurdere om tiltalte var i en nødvergesituasjon.

Retten tar utgangspunkt i de strafferettslige bevisvurderingsprinsippene, ved at enhver rimelig og fornuftig tvil om både objektive og subjektive straffbarhetsvilkår skal komme tiltalte til gode. Dette innebærer at det er tiltaltes oppfatning av den faktiske situasjonen som skal legges til grunn, jf. straffeloven § 25.

Skal tiltalte dømmes for post I a)?

Retten går over på å vurdere post I a) i tiltalen; om tiltalte ved sin handlemåte holdt seg innenfor de rammer for maktanvendelse som politiloven § 6, jf. politiinstruksen §§ 3-1 og 3-2 gir anvisning på.

Den innledende fasen

Retten vil dele opp tjenestehandlingen ved først å se på den innledende fasen, herunder kontaktgrepet, nedleggelsen og påfølgende slag mot Simensen. Deretter vil den videre maktbruken etter at tiltalte ble dyttet bort av Stormo vurderes. I vurderingen av om tiltalte skal holdes strafferettslig ansvarlig for den innledende maktbruken, må nedleggelsen ses i sammenheng med de etterfølgende slagene.

Som gjengitt over, har retten lagt til grunn som bevist at Simensen var motvillig da tiltalte tok tak i armen hans, og rykket seg ut av grepet. Det tok imidlertid svært kort tid fra tiltalte la hånd på Simensen til han ble lagt i bakken, anslagsvis tre sekunder. På dette tidspunktet var det ikke grunnlag for å pågripe Simensen, noe tiltalte forklarte at han la til grunn.

Retten legger til grunn at tiltaltes kontaktgrep mens han sa «kan ikke du bli med bort hit litt» var en hensiktsmessig fremgangsmåte for å oppnå kontakt med Simensen, for å få personalia og snakke med ham om hans opptreden overfor vekteren. Det vises til at flere vitner forklarte at dette er en vanlig måte for politiet å initiere kontakt på, og det vises også til at førstelektor Lie forklarte at kontaktgrep brukes for å gå i dialog, og at det gjerne brukes der en person er påvirket for å oppnå kontakt.

Simensen trakk da til seg armen og sa «slipp meg, ikke ta på meg». Tiltalte opplevde at han trakk seg unna og forsøkte å unndra seg. Tiltalte visste ikke hvem Simensen var, men tidligere på kvelden oppfattet tiltalte at Simensen blandet seg inn i deres arbeid, og han vurderte om Simensen kunne ha inntatt kokain. Tiltalte hadde også oppfattet at vekteren hadde fortalt om trusler fra Simensen, uten at det nærmere innholdet i truslene på dette tidspunktet var kjent. Tiltalte vurderte det som uhensiktsmessig å forsøke å gi et nytt pålegg, basert på vurderingen han hadde av situasjonen. Han ønsket heller ikke å havne i en situasjon hvor han måtte løpe etter Simensen, og med det risikere å bli stående uten støtte fra kollegaer. For å få kontroll, valgte tiltalte å legge Simensen i bakken, for å sette på håndjern og få forutsigbarhet i situasjonen. Verken vitnene xxxx, xxxx eller xxxx oppfattet hva som gjorde det nødvendig for tiltalte å legge Simensen i bakken. I ettertid snakket de seg imellom om at det måtte ha vært noe tiltalte reagerte på som gjorde at han hoppet så raskt opp i maktpyramiden innledningsvis. Sakkyndig vitne Guddal, innsatsleder og kollega av tiltalte, ga imidlertid uttrykk for at han vurderte tiltaltes handling innledningsvis som forholdsmessig og nødvendig, sett opp mot tiltaltes situasjonsforståelse på dette tidspunktet.

Retten har delt seg i et flertall og et mindretall når det gjelder om maktbruken i den innledende fasen var i strid med politilovens § 6.

Flertallet, bestående av tingrettsdommer Einersen og meddommer Rostad, har etter en konkret vurdering kommet til at tiltalte burde ha vurdert om det var mulig å oppnå formålet med tjenestehandlingen på en mer formålstjenlig måte, for eksempel ved å gi et nytt pålegg. Etter flertallets vurdering har dette, vurdert i ettertid, bidratt til at situasjonen eskalerte. Flertallet mener imidlertid at tjenestehandlingen, må ligge innenfor det skjønn tiltalte hadde i situasjonen. Flertallet mener derfor at tjenestehandlingen ikke fremstår uforsvarlig eller unødvendig.

Flertallet legger tiltaltes vurdering av situasjonen til grunn for sin vurdering, at det var en uavklart trusselsituasjon mot vekteren, at Simensen og Stormo stod nært opp mot vekteren og at han på dette tidspunktet ikke var kjent med hvem disse mennene var. Det vises også til at tiltalte forklarte at nedleggelse ofte blir brukt som et overraskelsesmoment, at tiltalte vurderte andre tjenestehandlinger, men fant dem uhensiktsmessige gitt den situasjonen han stod i. Slik rettens flertall vurderer det, vil tiltaltes situasjonsforståelse her tilsi at han var innenfor det forholdsvis romslige handlingsrommet som er oppstilt i rettspraksis.

Til støtte for en slik forståelse vises det til Rt-1995-661 hvor Høyesterett bl.a. skrev følgende:

«I den forbindelse er det grunn til å understreke at politiet er det organ som kan utøve maktanvendelse overfor borgerne uten at dette uten videre skal føre til strafferettslige reaksjoner. Dette er helt nødvendig for at politiet skal utføre sin rolle som ordensvern og det legges generelt til grunn at politiet må kunne utøve den makt som anses nødvendig for å få gjennomført tjenesteoppdraget. Vurderingen må skje der og da og det må levnes politiet en forholdsvis romslig ramme når man skal vurdere handlingen i ettertid. (…) I den foreliggende sak dreier det seg ikke, slik som i de nevnte saker, om selvstendige legemsfornærmelser uten direkte sammenheng med tjenesten, men om en noe hårdhendt maktbruk i et tilfelle hvor en viss maktbruk kunne anses som et ledd i denne. Når det som her dreier seg om en maktbruk som ligger i det nedre område for straffeloven § 228, bør ikke enhver overskridelse av det strengt nødvendige lede til straffansvar.»

At Simensen rett etter å ha blitt lagt i bakken gjorde motstand, og at tiltalte med nedleggelsen derfor ikke oppnådde formålet med tjenestehandlingen, endrer ikke flertallets vurdering av at nedleggelsen i seg selv må kunne sies å være innenfor lovlig maktanvendelse av politiloven § 6. Simensen var også forpliktet til å etterkomme pålegg fra politiet, jf. politiloven § 5.

Retten går etter dette videre og vurderer rettmessigheten av slagene i den innledende fasen. Slag ligger høyt oppe i maktpyramiden. I Anders Lohne Lie og Pål Lagestad, Arrestasjonsteknikk (2011) side 13 fremgår bl.a. følgende:

«Hvis først maktanvendelsen både i art og styrke er nødvendig og forsvarlig ut fra situasjonen, kan slag og spark benyttes. Når politiet tar i bruk slag og spark er dette i situasjoner hvor politibetjentens liv eller helse, er truet. Det vil da være hensiktsmessig at personen treffes med full styrke på kroppens sårbare punkter, slik at trusselen opphører raskest mulig.»

I Rt-2009-1473 er det uttalt at slag og spark kan være lovlige polisiære virkemidler også når en er utenfor de rene nødvergetilfellene, forutsatt at mildere handlingsalternativer ikke anses som tjenlige og fremgangsmåten ellers fremstår som forsvarlig. Tiltalte kan ikke på dette tidspunktet sies å være i nødverge eller i en nødvergelignende situasjon.

Rettens flertall har etter en konkret vurdering, og under noe tvil, kommet til at tiltaltes maktanvendelse, bruk av slag med knyttet hånd, fremstår forsvarlig sett opp mot den massive motstanden som ble beskrevet av tiltalte og politibetjent xxxx. Rettens flertall vurderer på denne bakgrunn at maktbruken lå innenfor det nevnte handlingsrommet oppstilt i Høyesterettspraksis. Tiltalte forklarte at han slo harde slag med det formål å få kontroll på Simensen, som også er i tråd med gjeldende teori for arrestasjonsteknikk.

Slagene hadde imidlertid ikke den ønskede virkningen, slik at Simensen forholdt seg rolig og påført håndjern. Da Simensen ikke ga opp motstanden, ble det tildelt ytterligere slag, først tre med den ene hånden, deretter tre slag med den andre hånden. På dette tidspunktet var, i tillegg til politibetjent xxxx, også politiførstebetjent xxxx kommet til. Det kan derfor stilles spørsmål ved om de etterfølgende slagene var nødvendige og forholdsmessige, og om tiltalte med bistand fra xxxx kunne fått kontroll på Simensen. Flertallet har, med henvisning til det som er sagt over, kommet til at heller ikke disse slagene gjorde at tiltaltes maktanvendelse gikk ut over rammen av politiloven § 6. Det legges vekt på tiltaltes forklaring om at han opplevde at Simensen ikke ga seg, og at han da oppfattet det som nødvendig å tildele ytterligere slag for å få Simensen til å stanse sin motstand.

Tiltalte må her, etter flertallets vurdering, gis et relativt romslig rom i valg av virkemidler når situasjonen på dette tidspunktet var uoversiktlig. Det er lagt særlig vekt på at Simensen ikke på noe tidspunkt ga opp motstanden, og at det heller ikke er holdepunkter for å kunne konkludere med at det ville vært mulig for tiltalte å benytte for eksempel pepperspray i stedet for slag.

Det er også lagt vekt på at tiltalte opplevde at han ikke fikk tilstrekkelig støtte av de øvrige tjenestepersonene på stedet, og at han hadde svært kort tid til å vurdere ulike handlingsalternativer.

Rettens flertall er videre av den oppfatning at det ikke var grunnlag for å gi opp forsøket på å få kontroll på Simensen, herunder la ham gå, når politiet først hadde initiert en nedleggelse med det formål å få på Simensen håndjern. Tiltalte var på dette tidspunktet heller ikke kjent med hvem Simensen var, herunder om han kunne være bevæpnet eller ruset og dermed opptre irrasjonelt og farlig. Ut fra opplysning om hvordan tiltalte tidligere vurderte Simensen, og sett opp mot Simensens kampvilje, må det legges til grunn at tiltalte med rette kunne frykte at Simensen ville gjøre motstand dersom tiltalte ikke fikk kontroll på ham. Det legges også til at politiet på dette tidspunktet var bevæpnet med skudd i kammeret, og at det derfor var viktig å sikre våpnene i det basketaket som oppstod.

Rettens flertall har etter dette ikke funnet det bevist ut over enhver rimelig og fornuftig tvil at tiltalte innledningsvis gikk ut over rammen av det politiloven § 6 gir anvisning på.

Mindretallet, bestående av meddommer Jahren, har kommet til at det skulle vært forsøkt mindre inngripende tiltak innledningsvis, for eksempel gjennom dialog eller pålegg, slik også flere av politivitnene på stedet syntes å mene. Tiltalte kunne ha bedt Simensen om å stå i ro og innrette seg etter politilovens anvisninger. Det var ikke holdepunkter for at Simensen ikke ville etterkomme direkte pålegg. Han hadde også tidligere kontaktet politiet, noe som tydet på at han ikke var en person som ville unndra seg dersom tiltalte hadde forsøkt andre, mindre inngripende virkemidler. Det vises til at tiltaltes handling heller ikke synes som et egnet middel for å oppnå formålet med tjenestehandlingen, å opprette dialog og få tatt personalia.

Politiet skal i enhver situasjon opptre slik at situasjonene ikke eskalerer. I dette tilfellet gikk det bare tre sekunder fra tiltalte hadde kontakt med den fornærmede til han ble lagt i bakken. Når politiet utøver makt, skal de være sikre på at mindre inngripende midler ikke tjener hensikten. I vårt tilfelle kan vi ikke være sikre på at tiltalte rolig og bestemt ga tydelig beskjed om at fornærmede måtte rette seg etter politiets anvisninger før tiltalte gikk til nedleggelse. Maktmidler skal ikke bli brukt så raskt som det her er gjort.

Mindretallet mener også at det ut fra den fremviste videoen ikke synes som at det ble utvist så mye motstand innledningsvis at det ikke først skulle vært forsøkt ordinære arrestasjonsteknikker, før slag ble påført Simensen. Rettens mindretall mener derfor at slagene som ble påført var uforholdsmessige og unødvendige ved at tiltalte burde ha forsøkt mindre inngripende midler overfor Simensen, herunder at han kunne kommunisert til kollegaene at han ikke klarte å få kontroll på Simensen og fått bistand til å få satt på ham håndjern. Xxxxx forklarte også at hun innledningsvis ikke oppfattet det som nødvendig å slå, til tross for at hun opplevde Simensens motstand som massiv. Xxxxx forklarte videre at han gikk inn i situasjonen for å stoppe slagene, og bistå med å få rask kontroll på situasjonen. Mer støtte fra tiltaltes kollegaer kunne hindret den vanskelige situasjonen som oppsto.

Mindretallet har på dette grunnlag kommet til at tiltalte innledningsvis ikke oppfylte kravene i politiloven § 6.

Det videre hendelsesforløpet

Retten går over på å vurdere om den videre bruk av makt fra tiltalte gikk ut over de rammer politiloven § 6 gir anvisning på.

Vurderingen av tiltaltes bruk av slag med knyttet hånd, pepperspray og batong etter at han ble dyttet bort av Stormo og kom tilbake til Simensen, må ses i lys av at situasjonen utviklet seg svært raskt, at situasjonen var veldig uoversiktlig, og fremstod som ute av kontroll. Simensen kjempet stadig imot, og de øvrige tjenestepersonene på stedet var opptatt med å holde de andre unna, samt å bistå med å få kontroll på Simensen. Retten vurderer på dette grunnlag, at tiltalte hadde begrenset med virkemidler som kunne tas i bruk på dette tidspunktet.

Slik retten vurderer det, opptrådte Simensen på en måte som gjorde at det for tiltalte må ha blitt oppfattet som helt avgjørende å få kontroll på ham, for å hindre skade på seg selv eller andre. Selv om tiltalte innledningsvis medvirket til at situasjonen eskalerte raskt etter at Simensen motsatte seg å bli lagt i bakken, må det også fremheves at Simensen var forpliktet til å etterkomme pålegg fra politiet, uavhengig av om han var enig eller ikke i disse. Det vises til den beskrivelsen retten har lagt til grunn innledningsvis som bevist ut over enhver rimelig og fornuftig tvil.

Bruk av batong skal, slik retten vurderer det, kun brukes helt unntaksvis, og ligger langt oppe på «maktpyramiden». I politidirektoratets rundskriv RPOD-2017-10 punkt 3.3. fremgår:

«Politiet kan bruke makt når det anses nødvendig, forsvarlig og forholdsmessig i medhold av politiloven § 6 og politiinstruksen § 3-1 og 3-2.

Med bruk av slagvåpen menes situasjoner hvor tjenestepersonen benytter slagvåpenet til å slå eller støte mot person.

Slagvåpen kan benyttes i faresituasjoner, eller når en tjenestehandling ellers ikke kan gjennomføres uten at tjenesteperson eller andre personer utsettes for fare eller skade, når bruken fremstår som nødvendig, forholdsmessig og forsvarlig, og når lempeligere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige eller forgjeves har vært forsøkt.

Når omstendighetene tillater det, skal tjenestepersonen tydelig oppfordre til å etterkomme pålegg, og varsle at makt kan bli benyttet dersom pålegget ikke etterkommes.

Ved bruk av slagvåpen skal skadevirkningene begrenses i størst mulig grad. Slagvåpen skal så vidt mulig bare benyttes mot de store muskelgruppene.

I massetjeneste vil flere tjenestepersoner opptre samlet undergitt en innsatsleder, og politiets innsats må koordineres. Med unntak av nødvergesituasjoner skal bruk av slagvåpen kun skje etter beslutning fra innsatsleder.»

Når det gjelder bruk av batong mot noens hode, så er det videre lagt til grunn i Rt-2008-696 at en handling kan være straffri selv om den overskrider hva som følger av politiloven § 6, med henvisning til tidligere straffelov (1902) § 48 tredje ledd, dagens § 18. I nevnte sak ble det brukt en maglite mot personens hode.

Tjenestepersonen er ansvarlig for at bruk av slagvåpen er i samsvar med rundskrivet. Slaget mot hodet skal derfor med henvisning til rundskrivet og ovennevnte dom, kun brukes når en er i en nødvergesituasjon, jf. straffeloven § 18, annet ledd.

Tiltalte fikk ikke kontroll på Simensen, til tross for at han først slo ham gjentatte ganger, deretter brukte pepperspray, etterfulgt av ytterligere slag. Når tiltalte og xxxx ikke klarte å få kontroll og påsette håndjern, anser retten at tiltalte var i en slik faresituasjon som måtte avverges, slik at han var berettiget til å bruke batong. Retten bemerker også at det ut fra situasjonen på stedet, var avgjørende for tiltalte å få kontroll, og at det kunne vært farlig å slippe Simensen i den tilstanden han på dette tidspunktet var i. Simensen hadde over en god stund vist kampvilje og til tross for både slag og bruk av pepperspray, og viste ikke tegn på at han ønsket å overgi seg.

Det første slaget ble rettet mot Simensens lår, og mot større muskelgrupper. Dette er i tråd med den opplæring som gis ved bruk av batong. Slike slag er veldig smertefullt, men ikke direkte farlig. Slaget hadde imidlertid ikke den ønskede virkning, ved at Simensen ga opp motstanden. I stedet løp Simensen imot tiltalte, som da slo ytterligere et slag mot Simensens skulder. Heller ikke dette slaget gjorde at Simensens motstand ble redusert. Simensen gikk videre mot tiltalte, som da slo etter Simensens hode. Retten legger til grunn at tiltalte var redd, idet forsøk på å få kontroll først med en ordinær nedleggelse, etterfulgt av slag, deretter slag med batong mot store muskelgrupper, ikke reduserte Simensens motstand. Tiltalte forklarte at han var klar over at slag mot hode kan være direkte farlig, men opplevde at han ikke hadde andre muligheter på dette tidspunktet. Slik retten vurderer det, var tiltalte på dette tidspunktet svært redd, og retten legger til grunn at denne frykten var reell og berettiget, og at han dermed var i en nødverge situasjon da han slo mot hodet, jf. straffeloven § 18. Slaget satte for øvrig ikke Simensen ut av spill, og fikk derfor ikke den ønskede effekt. Slagkraften må derfor ha vært noe begrenset.

Tiltalte forklarte i retten at han, når Simensen lå på gresset, tildelte ham ytterligere to slag med batong mot ryggen. Retten har vært noe i tvil om det var nødvendig å tildele disse slagene i det det på dette tidspunktet var tre polititjenestemenn som forsøkte å få kontroll på Simensen. Ut fra video som ble tatt av en av vennene til fornærmede fremstår det imidlertid som at Simensen hadde mye kampvilje igjen, og at han fortsatte å gjøre ytterligere motstand også da han lå på gresset. Slik retten vurderer det må bruk av batong mot Simensens rygg ses opp mot hvordan situasjonen for tiltalte ble vurdert der og da, og at maktanvendelsen derfor fremstår nødvendig.

Ut fra flertallets konklusjon gjengitt over om den innledende maktbruken, og den samlede retts vurdering av den etterfølgende maktbruk, skal tiltalte frifinnes for post I a).

Skal tiltalte dømmes for post I b)?

Retten går over på å vurdere om tiltaltes maktanvendelse overfor Teigen var i tråd politiloven § 6 jf. politiinstruksen §§ 3-1 og 3-2.

Vurderingen av tiltaltes bruk av batong mot Teigen, må ses i lys av hvordan situasjonen på stedet var, som nærmere beskrevet over.

Det legges til grunn at Teigen utvilsomt forstyrret tjenesteutførelsen da han løp mot Simensen for andre gang. Videre at han med sin opptreden viste at han ikke respekterte det pålegget han hadde fått, ved at han først trakk seg unna for deretter på nytt å løpe mot Simensen. På tidspunktet da han ble slått, hadde han imidlertid tatt et skritt tilbake og tatt hendene opp i været, noe som kan tyde på at han var i ferd med igjen å trekke seg unna.

Retten har likevel kommet til at maktbruken ikke var i strid med politiloven § 6. Det er lagt avgjørende vekt på at situasjonen på dette tidspunktet fortsatt var kaotisk og at de ikke hadde kontroll på Simensen. Politiet måtte derfor kunne jobbe uhindret uten at andre griper inn i tjenestehandlingen. Retten vurderer at det var en risiko for at Teigen kunne ha frigjort Simensen, som kunne ha gjort at situasjonen igjen tilspisset seg. Som nevnt, var politiet også generelt bevæpnet, noe som gjorde at det ble vurdert som sentralt å få kontroll. Tiltalte kunne heller ikke vite hvilket formål Teigen hadde med å forstyrre dem i deres tjenesteutførelse.

Når det gjelder valg av virkemiddel, bruk av batong, har retten kommet til at denne fremstod hensiktsmessig idet tiltalte allerede stod i slagposisjon, og hadde gitt et pålegg rett forut som ikke ble respektert. I ettertid kan det vurderes om det kunne vært forsøkt andre mindre inngripende virkemidler, særlig om det andre slaget var forholdsmessig og nødvendig. Retten har imidlertid kommet til at tiltaltes handling sett opp mot situasjonen under ett, at også det andre slaget ikke anses uforholdsmessig. Retten mener derfor at slagene var nødvendige gitt det nevnte handlingsrommet som tjenestepersoner må gis, og at politiloven § 6 ikke er overskredet.

Retten bemerker avslutningsvis at Teigens reaksjon var forståelig, men dette endrer imidlertid ikke rettens vurdering.

Retten har etter dette kommet til at tiltalte må frifinnes også for post I b).

Post II

Retten går over på å vurdere om tiltaltes handlinger skal straffes som en grovt uaktsom tjenestefeil etter straffeloven § 172.

For at bruddet skal være grovt, må det ikke være av bagatellmessig karakter, men det må være av en viss betydning. Bestemmelsen rammer grovt uaktsomme overtredelser.

Med henvisning til flertallets konklusjon under post I a) og den samlede rettes konklusjon for post I b), er det rettens vurdering at tiltalte ikke har handlet grovt uaktsomt under sin tjenestehandling, og at han derfor skal frifinnes også for denne posten.

Sivile krav

Simensen og Teigen har krevd oppreisningserstatning, jf. skadeserstatningsloven § 3-5 som oppstiller et krav om forsett eller grov uaktsomhet. Simensen har også krevd erstatning for det tap han har, jf. skadeserstatningsloven § 3-1.

På bakgrunn av konklusjonene over hva gjelder skyldspørsmålet, hvor rettens flertall har lagt til grunn at tiltalte skal frifinnes for post I a) og den samlede rett har frifunnet tiltalte for post I b) og II, finner retten at verken oppreisningserstatning eller erstatning skal tilkjennes. Tiltalte er ikke sterkt å bebreide for i den aktuelle situasjonen å ha foretatt maktanvendelsen, og har derfor ikke handlet grovt uaktsomt.

Sakskostnader tilkjennes ikke, jf. straffeprosessloven § 436.

Dommen er avsagt under dissens, som nærmere redegjort for over.

DOMSSLUTNING

1. xxxx, født xxxxx, frifinnes for tiltalen.

2. xxxx frifinnes for erstatningskravene og oppreisningskravet fra Kevin Winness Simensen.

3. xxxx frifinnes for oppreisningskravet fra Kristian Pablo Teigen.