Det henger et delvis brunt slør over historien som fortelles om norske politifolks innsats under Andre verdenskrig. Men sannheten er mer nyansert, har Politiforum tidligere skrevet.

I bøkene «Politiprofiler» hyller forfatter og mangeårige ansatt i politiet, Jørn-Kr. Jørgensen, politiansatte som gjorde en heltemodig innsats under krigen.

En av profilene han trekker frem er Harald J. Dahlsengen.

Holdt sine fiender svært nær

I Henrik Ibsens gate 7 holdt Hjemmefrontens topphemmelige politigruppe til. Den dristige Milorggruppa bar navnet D 13 240 og hadde kontorer omtrent vegg i vegg med Oslo politikammer i Møllergaten 19 i Oslo, som nazistene hadde overtatt. 

Gruppa ble ledet av politikonstabel Harald J. Dahlsengen. 

«Dahlsengen var en som gikk stille i dørene og gjorde jobben», beskrives han i boka «Politiprofiler». 

D 13 240, ble etablert allerede i 1941 og hadde som hovedoppgave å bistå det lovlige politiet ved krigens slutt.  

Det finnes svært lite skriftlig materiale om gruppa, som var inndelt i fire tropper og flere spesialistavdelinger innenfor kart, ordonnans, samband, sanitet, aksjonslag, våpen, børsemaker, pikettsjef og forsyning. 

Gruppa gikk også under navnet «Pioneravdelingen». 

«Sammen med mine mest pålitelige kolleger, i alt 20 mann, gikk vi i gang med arbeidet. Grunnstammen av gruppen kom til å bestå av sporveisfolk. De har hele tiden vist et helt enestående samhold og alle har vist seg som kjernekarer. De gikk inn i oppgaven med liv og lyst og tok den risiko som fulgte med den», uttalte Dahlsengen til Norsk Politiblad etter freden i 1945. 

Risikoen var ikke liten 

«Alt måtte foregå i den dypeste hemmelighet, vi trente i Nordmarka og vi kunne selvfølgelig ikke opptre i store flokker, bare 10–20 mann på hvert lag for ikke å vekke oppmerksomhet. Den første tiden var det smått med våpen, men noen klarte etter hvert å fremskaffe noen pistoler. Etter hvert kom flere våpen på plass, men det var først ved påsketider 1945 at politigruppen fikk større våpenforsyninger via engelske flyslipp», fortalte han videre.

Våpnene ble så fraktet videre med hestetransport til Pipenhus i Sørkedalen.

«Hvorfra våpnene ble fraktet som «vedlass» til byen til gruppens lager i Marieboes gate under eskorte av politiets biler, rett foran nesen på tyskerne og deres overløpere.» fortsatte han. 

I de få etterlatenskaper som finnes etter D 13 240, er det adresselister med navn på NS-medlemmer og andre som skulle arresteres ved frigjøringen. 

«Foruten navn og adresse, er det anført om vedkommende antas å være bevæpnet eller ikke og farlighetsgrad», heter det i Politiprofiler.

Videre stod den hemmelige politistyrken natt til 8. mai 1945 frem som en del av Milorgs område Distrikt 13. Da bestod styrken av et politikorps på cirka 400 mann og 100 lotter.

Hun ofret sitt eget liv

«Man skulle kanskje tro at en ung kvinne som Solveig Bergslien ikke var i stand til å gjøre så mye i løpet av sin korte funksjonstid i politiet, men sannheten er at hun drev en omfattende virksomhet som det i ettertid virkelig står respekt av.»

Slik åpner omtalen av Bergslien i «Politiprofiler». Hun jobbet som stenograf ved kriminalavde­lingen ved Stavanger politikam­mer fra mars til november 1943, og drev et utrolig dobbeltspill, som svært få visste om.

Hun var en del av XU, som be­skrives som den mest hemmelige, effektive, og ofte minst omtalte et­terretningsorganisasjonen i Norge under krigen. Så gikk det galt, Bergslien ble tatt av Gestapo og satt i svært intense og lange avhør.

Etter ti timer i avhør, sa hun til en medfange: «Jeg røper ingen, da dør jeg heller!»

En morgen Gestapo kom for å se til henne, hadde hun hengt seg i cella. 400 mennesker trosset Ges­tapos forbud og fulgte henne til graven i en stille protest mot na­ziregimet.

«Hun gjorde seg fort bemer­ket med sin lyse personlighet, sin uklanderlige fremferd og sin dyk­tighet», heter det i omtalen av henne i heftet «Minneskrift over falne polititjenestemenn» som ble gitt ut av Norsk Politiforbund i mars 1948, gjengitt i «Politipro­filer».

Det er satt opp en minnetavle med blant annet hennes navn utenfor politihuset i Stavanger, og speiderne har reist et minnesmer­ke på hennes grav.

Klarerte «Kjakan»

Det var politimannen Otto Berg som klarerte Gunnar «Kjakan» Sønsteby for det omfattende motstandsarbeidet han utførte sammen med sine venner og kolleger i Oslo-gjengen.

Sønsteby er som kjent landets høyest dekorerte krigsdeltaker og et ikon for den norske motstandskampen. Berg var sentral i det illegale arbeidet. 

Gestapo fikk etter hvert snusen i ham og Berg måtte rømme til Sverige. Her fungerte Berg som flyktningelos. Han krysset grensen til Norge flere ganger for å levere penger til Lærerfronten, organisasjonen for lærernes hemmelige motstandsarbeid.

Senere dro han til England, og ble kaptein på rekordtid. På grunn av sine mange kontakter i og utenfor idretten, var også idrettsmannen Berg til stor nytte for det illegale motstandsarbeidet i Norge. 

Fra september 1945 til 1953 var han sjef for Den kongelige politieskorte. Jobben overtok han etter Gunnar Sønsteby.

Konstabelen som ble håndplukket

I 1939 besluttet daværende politimester Kristian Welhaven seg for å opprette en overvåkingsgruppe ved Oslo politikammer. Charles W. Nielsen, eller «Chass» blant venner, ble håndplukket til å være med i gruppa. 

Etter krigsutbruddet ble dette arbeidet ført inn i et illegalt spor frem til 1941, da det ble umulig å drive videre. Nielsen gikk derfor tilbake igjen til ordinær tjeneste som patruljerende konstabel på hovedpolitistasjonen i Møllergaten 19, som nå var under full kontroll av nazistene. 

Dette ga Chass albuerom til å drive det illegale arbeidet videre i stor skala. Faktisk hadde han helt siden krigsutbruddet i Norge varslet motstandsfolk som var i faresonen. Han formidlet disse opplysningene videre med livet som innsats.

Han ble også arrestert av nazistene og satt på cella i Møllergaten 19 i en periode for den såkalte «flyvebladsaken», som vi i dag ikke vet hva handlet om. Nielsen gikk så tilbake igjen til politiet. Det kunne ha gått mye verre, for Chass satt nemlig midt i «alt» og hadde illegale kontakter i øst og vest, står det i «Politiprofiler».

Aksjonerte mot Politidepartementet

Det siste krigsåret deltok Chass i et svært risikabelt oppdrag.

«Jeg hadde direkte kontakt med Oslo Politis passkontor. Ordnet med regulære og illegale pass og reisetillatelser. Hadde flere kontakter som drev transport og fraktet brev til Sverige. Var kontakt for flyktninger. Ble på grunn av mine kontakter benyttet til alt mulig av flere grupper. Var dermed med på aksjonen mot Politidepartementet», skriver Nielsen i sin stikkordsmessige hemmelige rapport som er omtalt i boka.

Aksjonen det siktes til, var da medlemmer av Oslo-gjengen – med Gunnar «Kjakan» Sønsteby i spissen for mannskaper fra blant annet Milorg – rygget en bil inn til Politidepartementet for å stjele deres arkiver. 

Denne snarrådigheten forhindret nazistenes totale destruksjon av papirer og kartotekkort med navn på overløpere og mange andre, som var samlet i Politidepartementet. 

Nielsen var også assisterende våpensjef i D 13 240 og var helt eller delvis med i motstandsorganisasjoner som den topphemmelige 830 S, Sivorg og Zero. 

I likhet med D 13 240 er det nesten umulig å finne informasjon om flere av disse organisasjonene – selv nær 80 år etter krigens slutt.

Spionen som ble avslørt

Før krigen drev politikonstabel Dankert Thuland ved Politiets overvåkingstjeneste i Bergen aktiv overvåking av mistenkelige personer. 

Han var sønn av en translatør og språklærer, og hadde gode tyskkunnskaper. Thuland ble derfor forbindelsesoffiser mellom norske og tyske myndigheter under krigen. 

Ved at han var til stede på sentrale møter med tyskerne i Bergen, og gikk i tyske selskaper, fikk han tak i viktig informasjon, som gikk videre til etterretningskanaler i London.

«Han drev et farlig dobbeltspill under krigen, og som bindeledd mellom norsk og tysk politi benyttet han så godt som alle muligheter til å skaffe informasjon til nytte for motstandsbevegelsen. Han var dyktig i jobben sin, var godt likt og var mye brukt av både nordmenn og tyskere», kommer det frem i «Politiprofiler».

I 1942 ble han avslørt i det som ble kalt «Alværsaken». 

«Da gestaposjef Gerhard Flesch fikk vite at Thuland i realiteten var spion og hadde lurt både han og Gestapo, ville han skyte Thuland umiddelbart, men en annen gestapomann […] fikk forhindret drapet. […] Thuland satt på verdifull informasjon. Thuland ble deretter torturert for å presses for opplysninger», heter det videre i boka.

Thuland ble sendt til fangeleiren Grini, men han klarte å rømme og kom seg til England. Via sine kontakter til London ble han en del av Forsvarsdepartementets etterretningskontor.

Den fryktløse psykologen

I 1943 jobbet Meta Christensen som passkriver ved fremmedavdeling i daværende Trondheim politikammer. 

Men det var ikke bare ekte pass hun lagde.

Den fryktløse 21-årigen skrev også ut falske identitetskort til norske patrioter som av ulike grunner måtte flykte fra Norge. Hun ble arrestert og forhørt av sjefen for Gestapo i Midt-Norge, Gerhard Flesch. Han var kjent for sin brutalitet.

Christensen ble så transportert til Grini, og deretter videre til naziregimets bestialske kvinneleir, Ravensbrück. 

Hun kom hjem med De hvite bussene da krigen var over, og engasjerte seg i Den internasjonale

Ravensbrück-komiteen. Christensen forlot politiet, og ble psykolog og til hjelp for svært mange mennesker.

Spilte et svært høyt spill

Den språkmektige politimannen Oscar Berntsen ble under krigen beordret som tolk for det tyske militærpolitiet og Gestapo. 

Han var født i Tyskland, og kom til Norge som barn, og behersket det tyske språket meget godt. Den første som hadde denne stillingen, var politibetjent Dankert Thuland, som på grunn av illegalt arbeid ble avslørt og arrestert i april 1942. 

Hvis Berntsen benyttet seg av opplysningene han fikk som tolk og ble avslørt, måtte han regne med dødsstraff. Det var en sjanse han var villig til å ta. 

Politimannen fikk god kontakt med mange innflytelsesrike personer i Gestapo, også i militærpolitiet. 

Han fikk gjennom sitt arbeid ofte opplysninger om norske motstandsmenn som hadde sprukket under tortur, og gitt opplysninger om sine medarbeidere i det illegale arbeidet.

 Berntsen sørget for at disse fikk beskjed, slik at de kunne gå i dekning eller reise fra landet. Han klarte også ved noen anledninger å få satt fanger fri, og hjalp jøder med å komme seg unna. 

Etter krigen ble han etterforsker og gruppeleder ved Landssvikavdelingen.

Tidsvitnet

Da krigen brøt ut, nektet Olaf R. Walle, som var stasjonert ved Tvedestrand politistasjon, å melde seg inn i Nasjonal Samling. Han var en av politikonstablene som ble arrestert i aksjonen «Aktion Polarkreis».

Sammen med 270 andre kolleger ble han sendt til konsentrasjonsleiren Stutthof med slaveskipet «Donau», som også hadde fraktet norske jøder til konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau. 

Her satt han frem til januar 1945, da politifangene ble evakuert på grunn av russernes fremmarsj mot vest. 

– Olaf R. Walle var en særegen mann. Han var for eksempel sanger, og sang sangen «Norge mitt Norge» under politifangenes overfart til det tyskokkuperte Polen og videre til Stutthof, forteller Jørn Kr. Jørgensen. 

Han legger til at Walle var et positivt aktivum blant fangene. 

Etter freden i 1945 skrev han bok om Stutthof-politiet, som ble utsolgt og i dag kun er å få på antikvariater.

– Han var en godt likt politimann i sitt nærmiljø og var i tillegg en kulturpersonlighet med en meget sterk nasjonalfølelse, sier Jørgensen.

Stemmen fra Sørlandet

Han er nok mer kjent som kringkastingsmann enn som politimann. Men Julius Hougen var politifullmektig i Kristiansand før han begynte å jobbe for NRK.

«Stemmen fra Sørlandet», som han ble kalt, blir beskrevet som landets første kringkastingskjendis. 

I tillegg kom han tidlig med i den aktive motstandsbevegelsen på Sørlandet under krigen. 

Han var en del av Kampgruppe 3, som ble ledet av Milorgs distriktsleder på Sørlandet, Arne Laudal. 

I 1942 ble gruppa sprengt og Hougen ble arrestert. 

Han satt først på Grinis beryktede dødscelle «Fallskjermen», før han senere satt i vanlig fangenskap. Han ble først sluppet fri i januar 1945.