Her evakueres den norske politibetjenten fra Sudan

Siden 15. april har det vært kamper mellom regjeringsstyrker og den paramilitære gruppen RSF i Sudan.

Søndag opplyste UD til NRK at over 100 norske borgere hadde fått bistand til å reise ut av landet.

En av dem er politibetjent Pål Espeland fra Kristiansand, som har jobbet som politirådgiver i Sudan siden oktober i fjor.

Egentlig skulle han være der i et helt år for å bistå lokalt politi med opplæring og trening i regi av FN.

Slik gikk det ikke.

Torsdag forrige uke landet politibetjent Pål Espeland på norsk jord ved hjelp av det jordanske flyvåpnet.

Da han landet hadde han på seg klær som hadde sittet på kroppen i elleve dager. Sko og sokker måtte kastes på grunn av stanken.

Etter en dusj og middag ble Espeland gjenforent med datteren som studerer i Oslo.

Hjemme i Kristiansand hadde hans kone og sønn på ti år bekymret seg for politimannens sikkerhet.

– De var godt bekymret hjemme også, uten tvil, sier Espeland.

Trygt tilbake på norsk jord fikk han en god middag og en øl, før behovet for søvn tok overhånd. Ferden til Norge var lang, og han hadde ikke sovet skikkelig de siste ti dagene.

– Vi skjønte det var på gang

Espeland, som jobber i Agder politidistrikt, har over 20 år bak seg i politiet. Han har jobbet mye operativt, og er nå etterforsker.

Turen til Sudan var hans fjerde reise, etter at han tidligere har reist med Forsvaret og politiet til krigsområder.

Han var mentalt forberedt på konflikten i Sudan før han dro.

– Det er viktig å gjøre seg noen tanker før du drar. Drar du til et konfliktområde kan det faktisk bli krig, det kan bli hverdagen din. Man må ikke være naiv, sier han.

Arbeidshverdagen i Sudan før krigen brøt ut, var spennende.

Han jobbet sammen med et team med å kvalitetssjekke og gjennomføre trening av sudanesisk politi i byen Khartoum.

– Det var utrolig spennende. Vi knyttet kontakt med dem vi planla treningen med, og ble godt kjent. Det er utrolig artige folk, vi diskuterte fotball og Haaland.

Espeland hadde lest at folk i Sudan er åpne og snille, og fikk dette bekreftet. Men dagene før krigen brøt ut, var stemningen trykket.

– Alle skjønte at «nå skjer det noe». Flere dager i forveien kom det svære lastebiler med tanks. Vi så pikcuper med store maskingevær. Da forstod vi at det var to parter som holdt på å bygge opp sin militære kapasitet.

Utleieren til Espeland advarte ham om at det snart kunne smelle.

En lokal politimann og kollega av Espeland skjønte også hva som var i ferd med å skje, og rakk akkurat å få familien sin i trygghet.

Granater og jagerfly

Lørdag morgen den 15. april begynte det å smelle utenfor FN-kontoret.

– Da visste vi at «nå er de i gang», forteller Espeland.

Etter hvert begynte jagerflyene å suse over himmelen, og politimannen kunne høre eksplosjoner over alt.

– De kom så lavt. Først trodde jeg det var en granat som var på vei mot meg, men så kom et jagerfly 50 meter over hodet mitt. Det bråker noe så infernalsk. Jeg tenkte: «Hva i helsike er det som kommer mot meg nå?»

Det ristet i hele bygningen da flyet passerte. Samtidig hørtes skyting og bombing. Politibetjenten fra Kristiansand har opplevd krig før, og visste at de ikke var målet.

Han fryktet aldri for sitt eget liv, men ble heller aldri vant til alt bråket.

– Man vet jo aldri, plutselig kommer det veldig nærme og da skvetter du til, sier han.

I FN-leieren var det frykt for plyndring. En ansatt der sa til Espeland:

«Når dere drar, da kommer plyndrerne.»

Hjemme i Norge jobbet et helt maskineri med å få Pål Espeland hjem til Norge.

Han hadde ringt til sin kontaktperson i Politidirektoratet (POD) dagen krigen brøt ut, og hadde også kontakt med Utenriksdepartementets krisetelefon.

– Jeg føler vi fikk god støtte, og jeg forstod at det var et maskineri som jobbet i kulissene, sier han.

POD holdt også kontakt med familien hans hjemme, og ga statusrapporter til hans kone hver dag.

Evakuering i ekstrem varme

Omsider kom dagen for evakueringen av FN-leieren, samt flere andre organisasjoner.

Planen var først å evakuere grytidlig om morgenen, men logistikken var ikke bare enkel. En kolonne med busser på 90 kilometer skulle til sammen krysse elendige veier i over 800 kilometer.

Målet var en havneby der en båt skulle ta dem over til Saudi Arabia.

Espeland sov ikke et minutt, men klarte å slappe av litt. Men de hullete veiene og ekstreme temperaturene, gjorde at det oppstod noe kaotiske forhold underveis.

– Det var et mirakel at bussene ikke punkterte. Halvveis måtte vi stoppe for å fylle bensin, og plutselig gikk vi tomme for vann, så det måtte vi forsøke å ordne. Jeg og noen tyskere klarte å skaffe dette til vår buss, forteller han.

Turen var ekstremt slitsom, både mentalt og fysisk.

– Jeg tenkte at om jeg dør i denne krigen, er det i denne bussen ut ifra hvordan bussjåførene råkjørte, legger han til.

Etter 35 timer kom de fram til et hotell der de skulle vente på båten som skulle komme om få dager.

Men så kom beskjeden Espeland først trodde var for god til å være sant.

– Plutselig fikk jeg og noen andre beskjed om å dra til flyplassen for å bli fløyet ut til Jordan.

Polititjenestemannen klarer ikke helt tro beskjeden han hører.

– Jeg fikk en telefon fra UDs krisetelefon som bekreftet at jeg hadde fått plass. Så vi kom oss om bord på et militærfly som tok meg til Amman i Jordan. Derfra ble det rutefly til Norge, sier han.

Om bord på flyet til Jordan satt også en svensk FN-kollega Espeland hadde blitt kjent med i Sudan. Med hjelp av noen andre, hadde Espeland forsøkt å hjelpe kollegaen i sikkerhet da det stod på som verst.

Dette hadde de ikke lykkes med da da ingen av sjøførene de kontaktet ville kjøre for å evakuere vekk kollegaene.

- Det var alt for farlig. Etter flere dager klarte de selv å finne en sjåfør som var villig til å eskortere de ut fra de farligste områdene, sier han.

Selv oppholdt Espeland seg i FN sitt hovedkvarter hvor han tok tilhold i et betongbygg. Det var hit politimannen ønsket å evakuere hans kollegaer til.

– Vi hadde noen folk vi forsøkte å få ut som vi hadde telefonkontakt med, men som vi ikke fikk tak i en periode. Da vi fikk tak i dem hørte vi på stemmen deres at de fryktet for livet, sier han.

– Som politi er vi vant med å kunne hjelpe, så når du hører over telefonen at det bombes utenfor huset deres, og du hører dødsfrykten i stemmen deres...det er kjipt. Du må også prøve å hjelpe dem mentalt, som er svært viktig i slike situasjoner, men det er ikke lett, fortsetter Espeland.

Etter hvert klarte de omsider å få kollegaen i sikkerhet.

– Når du opplever venner som sitter midt i granatnedslag og skriker etter hjelp, men det er alt for farlig å hjelpe dem. Og da endelig få den klemmen når de er i trygghet, den er god.

- En tragedie fra A til Å

Hjemme i Norge ble Espeland møtt av en kontaktperson fra POD.

Hun kom med en bag med klær, og spiste middag sammen med Espeland etter han hadde tatt seg en dusj.

– Det var deilig å lande på norsk jord igjen, forteller han.

Politimannens tidligere erfaring fra krigsområder har hjulpet ham i Sudan. Han har det bra i Kristiansand, og har fått debrief i Oslo.

Det er mange inntrykk å fordøye, forteller Espeland.

– Jeg kjenner meg selv godt og har opplevd mye, men det går greit. Jeg vet jeg kan få hjelp om jeg ønsker, sier han.

Spesielt det å høre kollegaer frykte for sitt liv, og samtidig ikke kunne gjøre noe, har gått inn på polititjenestemannen.

– Noe av det verste som politimann er å ikke kunne hjelpe. Politimyndighet hjelper veldig lite i et land i krig.

Espeland beskriver krigen i Sudan som en tragedie fra A til Å.

Urolighetene i Sudan kan sende hele Øst-Afrika ut i en humanitær krise, har FN-organet Verdens matvareprogram (WFP) advart.

USAs etterretningssjef Avril Haines forventer at krigen i Sudan kan bli langvarig, siden ingen av partene har noe insentiv for å søke fred, ifølge NRK.

Men om situasjonen roer seg kunne Espeland i teorien tenkt seg å dra tilbake for å fortsette arbeidet.

– Men landet må først komme til enighet og roe seg etter krigen, når den tid kommer, sier han.