− Det er politifolk inn­byggerne vil ha, ikke politibygg

I forrige utgave av Politiforum skrev vi om den nedlagte politiposten på Holmlia, den nest siste av Oslos politiposter (det henger fremdeles et politiskilt over ei dør på Oslo S). Politiposter som på 1990-tallet ble opprettet som mottiltak etter at mye av polititjenesten i hovedstaden over flere år var blitt sentralisert.

Politipostene kom som et resultat av tenkningen med å sentralisere administrasjonen og desentralisere politiarbeidet, for å komme tettere på utfordringene i de raskt voksende drabantbyene.

Forsker Heidi Mork Andersen ved Institutt for Kriminologi skrev i 1994:

«Kontaktflaten til publikum er blitt redusert, og krise-inngrep har etter hvert blitt den viktigste kontaktformen. Det er derfor blitt en viktig oppgave å finne fram til organisasjons- og arbeidsformer som kan redusere avstanden til publikum og bedre «kontrollen» med kontrollørene».

Politipostene var deler av svaret på Politirolleutvalgets anbefaling fra 1981.

Forebygging i New york

Politiforum hadde ikke før publisert artikkelen, før leder for Felles enhet for forebygging i Oslo politidistrikt, politiinspektør Janne Stømner twitret:

«Med Pearls i NY- fokus på cooperation in communities og neighborhood Policing - vi som politi må kjenne innbyggerne våre og de oss, da bygger vi tillit».

Hun deltok på en internasjonal erfaringskonferanse for politiledere kalt «Pearls in Policing», og var begeistret for hva hun hørte av erfaringer fra politiet i New York.

Vi var derfor nysgjerrig på hvordan nedleggelse av politipostene i Oslo hang sammen med nettopp det Stømner skrev på Twitter. Hvordan kan Oslo-politiet kjenne sine innbyggere, og innbyggerne politiet, når politipostene nå var borte?

– Vi lærte at politiet i New York hadde hatt en periode med synkende tillit, og det ble noen alvorlige hendelser knyttet til tillit og rasisme. Det kulminerte med at to politibetjenter ble skutt, og at gjerningsmannen skjøt seg selv. Politiet bestemte seg for å gå inn i situasjonen, samtidig som borgermesteren sørget for en økning i ressursene, forteller Stømner.

Politisjefen i New York hentet inn ledere han hadde tiltro til, og fikk gjennom en snuoperasjon til en endring i måten hvordan politiet skal samhandle med innbyggerne. Det ble en gradvis kulturendring.

Millionbyen New York ble delt opp i 12 store sektorer, hvor hver sektor ble bemannet av dedikerte politifolk som jobbet med forebyggende politiarbeid.

– Disse politifolkene er ute på gatene, de snakker med innbyggerne og er tilgjengelige. Bestandig er det fire politifolk ute i hver sektor. De går ut av bilene, og gjør seg tilgjengelige for innbyggerne med sitt nærvær lik det politibetjent John T. Vee gjorde i sine 25 år på Holmlia. Jeg er helt enig med det han sa i siste utgave av Politiforum. Politifolkene må være dedikerte, og de må være der over tid, sier Stømner.

Hun forteller at kriminaliteten i New York har stupt, og at tilliten til politiet er på vei opp etter at de har begynt å få gode nettverk i de 12 sektorene i byen.

– Men hva hvis det skjer noe, blir forebyggerne da brukt til oppdukkende arbeid?

– Da skal de holde seg i sin sektor, og fortsette med sin plan. Andre mannskaper skal ta det som dukker opp. I Oslo ser vi at det er for lett å ta forebyggerne inn på andre oppdrag. Vi kan ikke ha det slik at de som skal arbeide ute hos innbyggerne med kontaktskapende virksomhet, blir spist opp av vaktoppdrag i retten eller andre operative gjøremål. Kontakten med innbyggerne skal ikke være tilfeldig arbeid, sier Stømner.

Hun vil være pådriver for at de som skal jobbe med forebygging skal være i sin sektor for å bygge opp et godt nettverk.

– De skal være der over tid og bygge tillit, og bli kjent med beboere, enten det er ungdom eller foreldre. Men det er ikke gjort i en fei. Vi må fortjene tilliten. Det får vi ved at vi blir kjent med folkene, sier Stømner entusiastisk.

Ut av bilene

Stømner kommer fra stillingen som politistasjonssjef på Manglerud politistasjon.

– Der lærte jeg mye av det å ha god kontakt med innbyggerne. Det kommer mye mer nytte og informasjon begge veier mellom innbyggere og politi når man har langvarige relasjoner. Da får også innbyggerne en bredere forståelse av politiets arbeidshverdag, samtidig som vi er tettere på med å få tilbakemeldinger fra innbyggerne, sier Stømner.

– Var det riktig å legge ned politipostene?

– Det er en runde jeg har gått med meg selv. Mitt utgangspunkt er hva innbyggerne ønsker seg. Når man har en politipost, kommer folk stort sett kun hvis de har noe konkret å melde. Jeg har tro på at vi får mer og bedre kontakt ved å bevege oss ute der innbyggerne er. Med teknologien vi nå tar i bruk gjennom politiarbeid på stedet, faller behovet for kontoret i større grad bort. Vi må vektlegge å ha de samme folkene i våre bydeler over tid, de skal bli en del av bybildet. Klarer vi det, vil innbyggerne oppleve at politiet er tilstede, sier Stømner.

Hun mener at politiposten på Holmlia neppe hadde vært en suksess hvis mannskapene ikke hadde gått ut og vært tilgjengelig for folk.

– Derfor er mitt mantra at vi skal være ute, vi skal vise at vi ønsker å snakke med folk, og vi skal være tilgjengelige. Legg merke til at det ikke er politiposten innbyggerne etterlyser, men sitt kjente lokale politi. Det er dette jeg mener vi kan få tilbake med dedikerte forebyggere over tid i bydelene, sier Stømner.