Bikkja som ikke slapp

I og med at jeg har drevet med hunder mer eller mindre på heltid i 30 år, har jeg som de fleste andre politihundeførere her til lands bare suksesshistorier å fortelle om mine hunder.

Men når jeg tenker godt etter, kan jeg huske en episode der jeg ikke var helt fornøyd.

Jeg godkjente min første politihund, Bjørnulvs Fabian, i 1990. Da den var «brukt opp» måtte jeg ha en ny, og valget ble en 17 måneder gammel schäfer, Bjørnulvs Cito. Cito så meget lovende ut, men etter å ha hatt den et par uker, ble jeg oppmerksom på en liten utfordring.

Hvis Cito fikk noe i munnen, så slapp han ingenting, før han selv hadde lyst. Denne atferden førte til noen komplikasjoner.

Som den gangen jeg var på reise, og min daværende svært gravide samboer passet Cito.
I forbindelse med lufting plukket Cito opp en pinne. Den pinnen var imidlertid litt for stor
til å få med seg inn i buret, og Cito slapp selvfølgelig ikke.

På en svært pedagogisk måte forklarte jeg min samboer at hun måtte plukke
flere pinner. Disse pinnene måtte inngå i en byttehandel med hunden.

Som jeg sa, det er jo svært viktig at pinnene hun bytter med blir mindre og mindre, slik at Cito på et eller annet tidspunkt har en pinne i kjeften som får plass i buret. Populært? Ikke akkurat!

Jeg fikk godkjent Cito, dog med noen slipputfordringer.

Kort tid etter godkjenning kjørte jeg nattvakt sammen med kollega Knut Larsen. Vi fikk heng på en stjålet Mazda 626 som hadde en fører som ikke ville stoppe. 

Biljakten gikk rundt i Oslo gater, før den til slutt kjørte seg fast på Bislett. To mann løp
fra bilen. Til tross for anrop løp tyvene alt de klarte. Hjemmelsgrunnlaget var i orden. Cito
kom som en rakett, og peilet seg ut den tyven som var tregest.

Jeg sa til Cito: «Ta mannen!!!».

Cito tok oppdraget og løp etter. Alt så perfekt ut. Men idet Cito var i ferd med å ta igjen den
bakerste tyven, skjedde noe jeg ikke hadde sett før.

Gjerningsmannen kastet et blikk over skulderen, bøyde seg ned i fart og seilet på knærne
bortover asfalten. Samtidig vrengte han jakken halvveis av seg, slik at det ble luft imellom
jakka og ryggen.

Cito tok tak i det som var nærmest, og beit seg fast i jakka.

Gjerningmannen vrengte jakka av seg, og løp videre. Cito stod igjen med jakka i kjeften, og var veldig fornøyd med egen innsats. Jakken ble filleristet etter alle kunstens regler. Da jeg kommanderte slipp, ristet han selvfølgelig den jakken enda mere.

Ettersom avstanden til gjerningsmannen ble bare større og større økte irritasjonen til
hundefører. Etter å ha prøvd cirka 10 slippkommandoer som ikke funket, prøvde jeg en annen
kommando: «Cito, Cito…ta mannen». Da så jeg at jeg fikk kontakt med dyret. Cito så plutselig
mannen foran seg og bestemte seg for å løpe etter ham.

Fremdeles med jakka i kjeften. Snakk om ultrateit hund!

Hvordan det gikk lurer du?

Vi fikk jakka. Men gjerningsmennene ble borte… 

Til neste runde i historeistafetten utfordrer min kjære venn og kollega, Jon Birger Skanke
i Helikoptertjenesten.