Så kollegaen bli skutt - så mistet hun hundeførerjobben

Politibetjent Tina Edvardsen (36) har alltid vært aktiv og lidenskapelig interessert i hund. Etter at hun ble uteksaminert fra Politihøgskolen (PHS) i 2009, brukte hun fritiden til å trene opp tolleren Hektor med tanke på en karriere i politiet. Da Edvardsen i 2012 fikk fast stilling, ytret lensmannen ønske om å få en narkotikahund til i stallen.

Etter en rekrutteringsprosess, ble Edvardsen valgt ut, i 2013 fikk hun godkjent Hektor og ble narkotikahundefører. 

– Det var en drøm for meg få å jobbe som narkotikahundefører. I 2014 var vi den eneste narkotikaekvipasjen i Innlandet politidistrikt. Det ble det mange beslag og bistandsoppdrag. Vi gikk spor, fant fyllekjørere, innbruddstyver og narkotika, og opplevde vi var til stor nytte. Jeg sa til kollegaene at de gjerne måtte ringe når som helst, så skulle vi komme, selv om vi ikke hadde noen beredskapsturnus. Når jeg la meg for natten, skrudde jeg opp ringevolumet, for å være sikker på å høre telefonen når noen ringte. Og det gjorde de, til alle døgnets tider, sier hun til Politiforum.

Så kollega bli skutt

En lørdag formiddag høsten 2015, rammet skjebnen. Edvardsen var en del av patruljen som fikk oppdraget med å sjekke ut en melding om en ruset person, med adresse på Ottestad, i et boligområde rett utenfor Hamar.

Der havnet Edvardsen midt i et drama som på sekunder ble en kamp om liv og død. I hendelsen, som Politiforum tidligere har omtalt, så Edvardsen nesten rett inn i løpet på en pistol som ble avfyrt og traff en kollega i brystet.

En annen kollega skjøt og drepte gjerningsmannen rett foran øynene til hundeføreren, i en trang gang inne i en boligblokk.

Mens kollegaen kjørte til sykehuset med den skadde politimannen, satt Edvardsen alene igjen med den drepte gjerningsmannen. Inntrykkene fra hendelsen gjorde at politibetjenten i ettertid slet med å sove og å håndtere livet.

– Jeg var skvetten, redd og gråt mye. Det kom frem bilder i hodet hele tiden, der jeg så hvordan personen falt med blodet fossende ut av hodet. Kroppen min var i konstant beredskap. Jeg fikk gåsehud og vondt i magen bare jeg skulle pakke inn i bilen for å starte ett vaktsett. Det var en kraftanstrengelse å bare klare å kjøre forbi Ottestad. Høye lyder ble assosiert med skudd og lukta av blod og krutt, sier Edvardsen i dag.

Hun fikk i tillegg skyldfølelse for kollegaen som var skadd, og som hun ikke fikk hjulpet.

– Jeg gjorde meg tanker om hvorfor det var jeg som taklet hendelsen dårligst av oss tre. Jeg som hverken ble skutt eller var den som skjøt gjerningsmannen, sier Edvardsen.

LES OGSÅ: DEN DRAMATISKE HISTORIEN OM KOLLEGAEN SOM BLE SKUTT

En ny tragedie

Etter hendelsen jobbet Edvardsen som vanlig, men med fast makker og fokus på narkotikaoppdrag. Hun slapp også å gå nattevakter i håp om å få søvn og energi tilbake, og fikk hjelp av en krisepsykolog med erfaring fra politiet. Etter hvert kom hun seg til hektene igjen.

Så rammet tragedien.

Natt til 1. januar 2017, litt over ett år etter skyteepisoden i Ottestad, hadde Edvardsen bistått politiet på Trysil. Hektor hadde funnet 200 gram amfetamin, og de fikk gjort pågripelser. Stuptrøtt, glad, stolt og fornøyd kom hun hjem. 

På tur hjem, traff hun faren, som bodde i nabohuset. Stolt fortalte hun om en vellykket jobb og en flink hund etter nattens jobbing. Mer om hvordan hunden hadde jobbet, skulle hun fortelle, bare hun fikk sovet ut.

Så, midt i sin dypeste søvn, ble hun brått vekket. Hennes 55 år gamle far var død. Hjertet hadde stanset. Farens dødsfall kom i en sårbar oppbyggingsfase etter hendelsen i Ottestad. Edvardsen gikk i kjelleren igjen, og ble delvis sykemeldt.

I dag er hun åpen på at hun har gått jevnlig til psykolog for å få behandling for posttraumatiske stressymptomer. 3,5 år etter skyteepidoden, har Edvardsen fremdeles nytte av å få profesjonell hjelp til å håndtere hendelsen.

– Det går stadig lengre tid mellom hver gang jeg flashbacks, og jeg synes hjelpen jeg får er god, sier hun.

Eskalerende konflikt

Edvardsen fortsatte å jobbe som narkotikahundefører. I forkant av regodkjenningen av Hektor et stykke ut i 2017, var Edvardsen i ferd med å forsøke å få godkjent sin nye hund Touch som narkotikahund. Men sensorene mente at det ikke var mer å jobbe med, og hunden ble strøket.

– Fagleder hund kunne bestemt at hunden kunne prøves på nytt etter tre måneder, slik andre hundeførere tidligere har fått lov til, hevder Edvardsen.

Men hun forholdt seg til faglederens beslutning, og omskolerte Touch til å bli jakthund. Når Touch var ute, ønsket faglederen at Hektor skulle regodkjennes.

– Jeg hadde håpet å gå ut 2017 med Hektor. Så jeg spurte om jeg kunne få gå ut året uten godkjent hund. Faglederen bestemte imidlertid at godkjenningen kun gjaldt frem til datoen regodkjenningen ble satt til, og sa at hunden ville bli trukket på dagen om hun ikke stilte til regodkjenning.

Edvardsen svarte at dette var merkelig, og viste til at en slik dispensasjon tidligere hadde blitt gitt til andre hundeførere. Men faglederen sto på sitt, og i telefonsamtalen dem imellom henviste han til retningslinjer fra Politihøgskolen. 

– Der og da innrømmer jeg at jeg ble frustrert, og at jeg sa ting til fagleder hund jeg ikke burde sagt. Jeg ble irritert fordi jeg reagerte på at jeg fikk mindre fleksibilitet enn det andre har fått. Jeg forstår at narkotikahunder i politiet må holde en høy kvalitet, men jeg hadde ikke fått noen slike tilbakemeldinger på hundene tidligere, og det var derfor vanskelig å forstå, sier Edvardsen.

Edvardsen hevder faglederen da sa til henne at «du får henge opp et bilde av [navngitt kvinnelig kollega] å skyte på».

– Da gikk lufta helt ut av meg. På et blunk fikk jeg synet av et hode som ble truffet av et skudd. Jeg skvatt, og trodde nesten ikke det jeg hørte. Det ble for drøyt, sier Edvardsen.

Samme dag fortalte hun psykologen sin om utblåsningen hun hadde hatt, og beklaget seg.

– Psykologen svarte at meg det var ganske vanlig å gjøre slikt etter de belastningene jeg hadde hatt, sier Edvardsen. 

Les tilsvar fra fagleder hund og politimester Johan Brekke lenger nede i saken. 

Frivillig beredskap

Etter at hunden Touch ikke ble godkjent, ville Edvardsen gjøre ett nytt forsøk med en ny hund, og kjøpte en flatcoated retriever med navnet Max.

– Jeg ville forsøke å møte kritikken med å finne en hund som ikke var så føreravhengig som sensorene mente Touch hadde vært, og la meg i selen, sier Edvardsen.

Max tegnet bra. Men midt i politireformen, var det inntaksstopp for nye hunder i politidistriktet. Han var innenfor treningsprogrammet og med på alle treninger. Den eneste forskjellen var at politiet ikke eide hunden.

Edvardsen trente hunden for egen regning. Tanken var at hun ville spare tid, og tilby hunden til politiet hvis han var god nok når reformen var på plass. Overfor Politiforum understreker Edvardsen viktigheten av å kunne fortsette karrieren som hundefører.

Etter skyteepisoden i 2015 har hun hele tiden villet gjennomføre treningen for politiets operative mannskaper, og er i dag IP4-godkjent for alle politioperative oppdrag. Samtidig er
det et krav i Innlandet politidistrikt at hundeførere i tillegg må jobbe full turnus, også på natt.

– Dette ble presisert overfor meg og andre i lignede situasjoner, samtidig som vi ble fortalt at det ikke var en menneskerett å være hundefører. Så jeg følte jeg måtte begynne å gå nattevakter igjen for å kunne få lov til å være hundefører, sier Edvardsen.

Som selv om hun var fritatt for nattevakter, svarte telefoner på nattetid, og bisto med Hektor når det var bruk for det.

– Ordningen med at jeg var fritatt for nattevakter var ikke til hinder for at jeg har kunnet bistå med narkohund når som helst på døgnet, bemerker hun.

Et sjokkerende møte

Høsten 2017 var Edvardsen innkalt til en kartleggingssamtale med fagleder hund og hans sjef. Hensikten var å gjennomføre samtaler med alle hundeførere knyttet til politireformen.

– Det ente med at jeg i en time fikk kjeft for kommentarer og enkeltøvelser som hadde gått dårlig for flere år siden. Jeg ble overhøvlet av grov kjeft. I stedet for å kartlegge hva jeg kunne by på, fikk jeg oppsummert hva de over flere år hadde vært misfornøyd med. Jeg var helt ødelagt etterpå. En ting er å få tilbakemeldinger, det skal jeg tåle. Men måten fagleder hund sa det på var helt forferdelig. En monolog med alt man skal har gjort galt de siste årene, med en hevet pekefinger, er ganske spesielt. Jeg synes ikke det var mye til kartlegging, sier Edvardsen.

Fagleder bekreftet overfor nærmeste leder at de ønsket å ha med Edvardsen videre som hundefører, men kartleggingssamtalen endte med et varselbrev med tre punkter hun måtte forbedre. Hun måtte endre holdningen til andre hundeførere, endre holdningen til Politihøgskolen og dele hundefaglig kunnskap med andre hundeførere, fordi hun satt med kunnskap som de kunne dra nytte av.

– Hvis ikke ville jeg miste funksjonen som hundefører, hevder Edvardsen.

Hun erkjenner at hun og en annen kvinnelig hundefører kommuniserer dårlig, men forsøkte å etterkomme kritikken.

Selv om hun var uenig om enkelte ting vedrørende hvordan Max skulle trenes – Edvardsen ønsket blant annet å starte sportrening på asfalt og ikke i skogen, og trene med mindre luktbilder – gjorde hun som hun ble bedt om.

Hun følte det gikk bedre, også med tanke på ettervirkningene etter hendelsen i Ottestad. Samtidig kom farens dødsfall på avstand. Max hadde fin utvikling, og i desember 2017 ønsket politiet å kjøpe hunden og at Edvardsen skulle være hundefører.

Så blir det stille. Det var ingen tilbakemeldinger fra fagleder hund i perioden etter varselet. Han var sjelden på treningene.

– I og med at det ikke kom flere meldinger, og at de ønsker å ta hunden inn i polititjeneste, tolket jeg det positivt, sier Edvardsen.

Fikk ikke fortsette

Våren 2018 tenkte Edvardsen på at hun måtte få formalisert tilbudet fra fagleder hund om kjøp av Max.

– Derfor sendte jeg inn dokumentasjon på mine faktiske utgifter, med det beløpet jeg mente jeg måtte ha. Svaret var at de ikke ville betale alle postene jeg hadde beregnet. Jeg slettet noen av summene, men fikk deretter ikke noe svar, sier Edvardsen.

31. mai 2018 ble Max formelt godkjent for å tas inn i politispesifikk trening.

– Uka etterpå var vi på trening i Elverum med en innleid instruktør fra Oslo, og en av de lokale hundeførerne, hvor vi snakket om veien frem til godkjenning av Max våren 2019. Da var det noe i måten ting ble sagt på som ga meg en forutanelse om noe negativt, uten at jeg helt klarer å sette ord på det, sier Edvardsen.

Kort tid etterpå fikk hun en e-post fra fagleder hund med innkalling til et oppfølgingsmøte etter kartleggingssamtalen. Edvardsen ante uråd, og tok med Politiets Fellesforbunds (PF) lokallagsleder Reidun Martinsen inn i møtet.

Budskapet under møtet var at fagleder hund hadde besluttet at Edvardsen ikke lenger skulle være hundefører. Beslutningen, får Politiforum bekreftet, ble tatt av politidistriktet alene.

Ansvarlig for politihundeutdanningen ved Politihøgskolen var ikke involvert. Bakgrunnen var den tidligere kartleggingssamtalen og det skriftlige varselet.

– Jeg mener jeg hadde forbedret meg på de punktene de klaget på i varselet, men fagleder trakk inn nye momenter. Han begrunnet det med at Hektor ikke ble regodkjent og at Touch ikke ble godkjent. 

For Max ble det trukket negativt fram at Edvardsen hadde samarbeidet med en hundeinstruktør fra Forsvaret som ikke var tilsluttet PHS.

– Fagleder mente at jeg møtte på trening med egen instruktør fra Forsvaret, når realiteten faktisk var at han var en bekjent og vi trente på hans arbeidsplass. Jeg sendte også fagleder en SMS om at vi var der, hvorpå han kom og så oss trene. Å klage på dette fire måneder senere, synes jeg er merkelig, sier Edvardsen.

Fagleder påsto også at de andre hundeførerne ble passive og ikke kom med tilbakemeldinger når Edvardsen var på trening.

– Det gjorde meg paff all den tid jeg føler at jeg har et godt forhold til alle de andre hundeførerne. Etter varselet ble jeg ikke fulgt opp med oppfølging eller tilbakemeldinger, så det var i realiteten vanskelig for meg å forstå om jeg var innafor eller ikke, sier hun.

– Verden falt i grus

Beslutningen om å frata Edvardsen retten til å være hundefører, ble av fagleder gjort gjeldende med umiddelbar virkning. Hun fikk ikke lenger delta på politiets hundetreninger, til tross for at hun hadde fått Max godkjent for politispesifikk trening, og til tross for at de tidligere ville kjøpe hunden og ønsket henne videre som hundefører.

– Hva synes du om måten du har blitt behandlet på?

– Ufattelig. Hadde jeg bare visst hva jeg har gjort feil. Da jeg fikk oppsigelsen, falt verden i grus på nytt og jeg ville levere politiskiltet. Jeg skulle ønske jeg hadde fått beskjed underveis der og da hvis det er noe jeg gjør de ikke liker. De bør ikke samle opp punkter over flere år, og de bør gi meg anledning til å bli bedre hvis de mener jeg ikke holder mål. Fra å først bli beskyldt for å ikke følge PHS sine treningsmetoder, har jeg nå blitt stemplet som faglig uegnet. Det etter alle beslagene jeg gjorde sammen med Hektor, og det etter at jeg har fått en ny hund godkjent til videre trening.

Edvardsen viser til at hun har brukt sin egen fritid og sine egne penger for å delta på kurs i Norge og Sverige.

– Det gjorde jeg for å tilegne meg kunnskap og opprettholde et faglig nivå, i fravær av at arbeidsgiver ikke lenger hadde egen instruktør. Dette har nå blitt brukt mot meg, til tross for at arbeidsgiver var positiv til at jeg gjorde det uten at de hadde penger til å betale for det. De får meg til å framstå som en vanskelig og kranglete person. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen. Hundefaget engasjerer meg veldig, og jeg er bare nysgjerrig og spørrende. Jeg er dypt skuffet, sier hundeføreren.

Foreløpig er livet som hundefører over, og drømmen knust. Andre hundekolleger vil kjøpe Max fordi han tegner til å bli en bra narkotikahund.

– Men jeg kan ikke selge ham, da gir jeg fra meg håpet, sier Edvardsen.

I dag hospiterer hun som kriminaltekniker.

– Det er fint jeg får prøve meg som kriminaltekniker, men det er hundefører jeg er. Jeg vil jobbe ute med det jeg virkelig får til, med den jobben jeg opplever at kollegene mine gir meg gode tilbakemeldinger på, sier hun.

God kollegastøtte

Og kollegastøtte har hun fått. I form av tre ulike støtteskriv underskrevet av et stort antall kolleger. Kort tid etter at fagleder hund hadde fratatt Edvardsen retten til å jobbe med politihund, underskrev fire av seks av politidistriktets narkotikahundeførere et støtteskriv til Edvardsen. Den femte støttet muntlig innholdet i støtteskrivet.

I skrivet påpeker de at ingen av dem har blitt spurt om å gi tilbakemeldinger på Edvardsen. De fire stiller seg uforstående til at de skal ha gitt tilbakemeldinger på at Edvardsen skulle være innesluttet, ikke mottakelig for innspill eller en som laget negativ stemning i hundegruppa.

De bekrefter at det ikke er spesielt hyggelig når Edvardsen og en annen hundefører er i diskusjon, men påpeker at det ikke er ensbetydende med at skylden ensidig skal legges på Edvardsen. Hundekollegene pålegger fagleder hund et betydelig ansvar for å få Edvardsen og den andre hundeføreren til å kommunisere bedre.

Og de undrer seg over hvordan fagleder hund kan ha så sterke meninger om Edvardsens innsats på trening, når han selv nesten ikke er tilstede.

I støtteskrivet heter det at de ikke stiller seg bak fagleder hund om å avskjedige Edvardsen som hundefører. De har ikke vært involvert, de har blitt sitert på noe de ikke kjenner seg igjen i, og de føler seg nå usikre på hvem de kan snakke fortrolig med.

Edvardsen er glad for støtten fra kollegene. I tillegg har kolleger fra andre steder i politidistriktet også sendt støtteskriv.

– Jeg er så utrolig takknemlig for all støtte jeg har fått av kollegaer i hele Innlandet politidistrikt, og min nærmeste leder. Uten dem hadde jeg gått helt under. Det er ingen som helt forstår hva som har skjedd i denne prosessen, og hvordan det kunne ende så galt, sier Edvardsen.

Hun sier noen av kollegene som har underskrevet støtteskrivet, skal ha blitt irettesatt av ledelsen for å ha gitt henne støtte.

– Hvis det stemmer, er det veldig skremmende. Forsøker de å skremme folk fra å ha en mening om måten jeg har blitt behandlet på? spør Edvardsen.

Uryddig saksbehandling

Advokat Birthe M. Eriksen, som PF har hyret inn for håndtere Edvardsens sak, betegner det hundeføreren har vært utsatt for som trist og beklagelig.

– Vi ser gjennom saken et skiftende grunnlag for å ta ifra Edvardsen funksjonen som hundefører. Fra mitt ståsted ser det ikke ut som om det har vært en forsvarlig saksbehandling av denne saken, sier Eriksen.

I slutten av mai sendte hun et brev til politimesteren i Innlandet, og ba om en ny vurdering i saken.

– Her har politidistriktet både en kompetent og svært motivert ansatt som jeg mener utgjør en solid ressurs på et viktig område, som nå er satt ut av spill, sier Eriksen.

Hun håper politiledelsen nå vil revurdere saken.

– I for mange saker ser vi dessverre at politiet som arbeidsgiver inntar en fastlåst svart/hvitt holdning i komplekse saker. Dette bidrar til en unødvendig eskalering av saker som ender i ren prestisje. Jeg håper det ikke har gått så mye prestisje i denne saken at det står i veien for fornuften, sier Eriksen til Politiforum.

Også Sivilombudsmannen har vurdert saken. Tilbakemeldingen fra februar, var at ombudsmannens skriftlige saksbehandling ikke er egnet til å bringe klarhet i
bevismessige spørsmål. De avstår derfor fra å gå inn i saken.

I brevet til advokat Eriksen står det: «Vi har merket oss at arbeidsgiver synes å ha hatt en noe uryddig saksbehandling. Blant annet er det oppgitt ulike begrunnelser for oppsigelsen av tilleggsfunksjoner.»

Edvardsens nærmeste tillitsvalgte, Christian Gjelten, sier han fra kolleger bare har hørt gode ting om hennes tjeneste som hundefører.

– Det jeg vet er at Edvardsen bestandig stilte opp når politikolleger hadde bruk for en narkotikahund, eller det var behov for å gå spor. Jeg har aldri hørt noen klage på hvordan hun har gjort jobben som hundefører, sier han.

Gjelten karakteriserer Edvardsens frivillige nattberedskap som «gratis beredskap».

– Hun hadde ikke noe for å være tilgjengelig på alle døgnets tider. Tatt i betraktning de belastninger Edvardsen har tatt som operativt politi, synes jeg politiet som arbeidsgiver skal strekke seg langt for å legge til rette for en tjeneste som er med å bygge henne opp igjen. Vi vet alle hvor engasjert Edvardsen er i politihundetjenesten. Nå har hun en ny hund godkjent for videre trening til politihund, jeg synes virkelig hun skulle få en mulighet til å føre den frem til å bli godkjent narkotikahund slik at hun kommer inn i hundetjenesten igjen.

Gjelten synes det er rart at Innlandet politidistrikt, som har en svært stram økonomi, har råd til å ikke bruke den verdifulle kompetansen Edvardsen har som hundefører.

- Man blir bedre

Psykolog Rune Stuvland har jobbet som psykolog for politiet over 10 år, og har vært med på å trene opp medlemmer i politidistriktenes kollegastøtteordning (KSO).

Han kjenner de psykiske belastningene ved operativ polititjeneste godt.

– Ja, selvsagt er det en risiko i dette yrket som politi. Gjennom jobben kan man oppleve voldsomme belastninger i tjenesten som kan være svært ubehagelige. Gjennom det er det åpenbart en risiko for å få reaksjoner, sier Stuvland til Politiforum.

Han understreker at han uttaler seg på generelt grunnlag.

– Avhengig av alvorligheten i det man opplever, er det mer regel enn unntaket at man får posttraumatisk stresslidelse (PTSD), eller en eller annen form for reaksjon, sier Stuvland.

Vanligvis er dette skader man kan bli bedre av gjennom med tid med behandling og sosial støtte, understreker psykologen.

– Og ikke minst med god ivaretagelse og god oppfølging fra arbeidsgiver. Stuvlands erfaring er at politiet generelt sett er flinke til dette.

– Posttraumatisk stresslidelse kan gi ulike følger. Men reaksjonene som oppstår gjør at funksjonsevnen blir redusert. For å motvirke dette, er det viktig at tjenesten blir tilrettelagt, slik at man opplever mestring og glede i det man gjør. Vi som jobber med dette, er behandlingsoptimister. Det vanlige er at man blir bedre, ikke minst som følge av god oppfølging. Der har arbeidsgiver et særlig ansvar hvis hendelsen har skjedd på jobb.

– Kan man med PTSD bli mer irritabel?

– Hvis man har PTSD, har man gjerne forhøyet aktivering, og man kan bli lettere aktivert, og reagere sterkere. Derfor har det vært mye oppmerksomhet på å ha åpenhet rundt det. Hovedregelen er at ting blir bedre. PTSD kan påvirkes av flere ting enn den ene hendelsen. Politifolk kan oppleve traumer på jobben, og de kan oppleve kriser privat som kan gjøre situasjonen mer krevende. Men hvis man får de rette grepene, kan det bli bedre, sier Stuvland. 

Faglederen: - Skal opptre respektfullt

Fagleder hund, Knut Ivar Ulfsbøl, tar selvkritikk på at oppfølgingen underveis i Tina Edvardsen-saken kunne vært håndtert bedre.

I et e-postsvar på spørsmål fra Politiforum, understreker Ulfsbøl viktigheten av hundetjenesten, og sitt ansvar for lokal rekruttering og utvelgelse av hundeførere. Han vil ikke gå inn i detaljer i personalsaken til hundefører Tina Edvardsen, som han beskriver som en sak med «mange faktorer» som «har pågått over noe tid».

– Men jeg ønsker å trekke frem enkelte forhold. Først og fremst ser jeg i ettertid at oppfølgingen fra varselet ble formidlet og til oppsigelsen av hundeførerfunksjonen ble gitt, kunne vært håndtert bedre med skriftlighet underveis, dette beklager jeg. Jeg erfarer også at selv om koordineringen mellom meg som fagleder og personalleder har vært tett, så er det i slike saker vanskelig å være god nok. Jeg står allikevel inne for de faglige vurderingene som ligger til grunn for opphør av hundeførerfunksjonen, sier Ulfsbøl.

Politiforum stilte faglederen en rekke spørsmål. Spørsmålene knytter seg både til støtten fra hennes kolleger, Ulfsbøls tilstedeværelse og oppfølging, og de konkrete hendelsene Edvardsen beskriver – blant annet samtalen der Ulfsbøl ifølge Edvardsen ba henne henge opp et bilde av en navngitt kollega og skyte på bildet.

Ulfsbøl svarer ikke direkte på spørsmålene, men understreker at han setter profesjonalitet høyt, både når det gjelder oppfølgingen av den hundefaglige kunnskapen og ivaretakelsen av utdanningen av hundeførere.

– Jeg kan ikke kommentere enkeltelementer i personalsaken, men ønsker å få frem at jeg naturligvis skal opptre respektfullt og for fellesskapets beste, svarer Ulfsbøl på Politiforums spørsmål. 

Politimesteren: - Har tillit til fagleder

Politimester Johan Brekke sier det ikke er grunnlag for å gjøre en ny vurdering av om Edvardsen kan gjenoppta tjeneste som hundefører.

I et e-postsvar fra politimesteren gjennom politidistriktets kommunikasjonsavdeling, sier Brekke at han «har forståelse for at Tina Edvardsen opplever denne saken som belastende».

– For meg er det viktig at vi i Innlandet politidistrikt utøver god ledelse basert på vår medarbeiderplattform med blant annet å gi tydelige tilbakemeldinger, ta ansvar, være profesjonell og skape resultater. Jeg forutsetter at mine ledere utøver lederskapet i tråd med dette og våre verdier, og tar avstand i fra adferd som ikke er i samsvar med våre verdier, sier Brekke.

Han sier politidistriktet er i gang med lederutvikling for alle ledere med personalansvar.

– Det tilligger både ledere og medarbeidere å bidra til å løse samfunnsoppdraget til politiet, og det tillegger arbeidsgivers rett til å gjøre nødvendige endringer i en funksjon der det er behov for å fylle vårt samfunnsoppdrag. Jeg har tillit til at Ulfsbøl ivaretar sitt fagansvar for hundetjenesten i Innlandet, sier politimesteren.

Han medgir at dagens organisering, hvor oppfølgingen av hundetjenesten er todelt, og fagansvaret og personalansvaret ligger til to ulike enheter, ikke er ideell og skaper utfordringer.

– Vi har derfor i politidistriktet besluttet å samordne ansvaret for hundeførerne under én organisatorisk enhet og leder med blant annet bakgrunn i denne saken. Slik sett ser jeg at oppfølgingen av Tina Edvardsen i varselperioden kunne vært håndtert bedre, og ønsker å beklage det, sier Brekke.

I politidistriktet har de lagt til rette for tilpassede oppgaver ut i fra Edvardsens situasjon, og følger også opp dette i dag, forteller politimesteren videre.

– Men jeg ser ikke at det er bragt inn noen nye momenter eller kunnskap i saken og ser derfor ikke at det er grunnlag for å gjøre en ny vurdering for om hun kan gjenoppta hundeførerfunksjonen.