Nye politistudenter: - Derfor vil vi bli politi

Tar med hesten på flyttelasset

Vilde (26) fra Bærum, student i Stavern

Jeg har drevet med hest siden jeg var liten, og for meg er hest en livsstil. Jeg og hesten skal ha det gøy. Hesten jeg har nå, heter Bowie. Jeg kjøpte ham som treåring for fire år siden. Jeg har kommet fram til at hesten er såpass viktig for meg at han selvfølgelig skal bli med på flyttelasset.

Det var gøy å ringe rundt til stallene i Stavern og fortelle at jeg skulle begynne på Politihøgskolen og ville ta med hesten min. «Jasså, du er en av dem», var ofte svaret. Det har tydeligvis vært flere av oss.

På videregående hadde vi en innsamlingsaksjon til inntekt for å bygge en skole for jenter i Sierra Leone. Jeg og noen andre fikk besøke skolen. Da var det ti år siden borgerkrigen i landet, og noe skjer med deg når du får se konsekvensene så tett på. Jeg ble interessert i å forstå hvordan noe slikt kunne skje, og endte opp å ta en bachelor i fred og konfliktstudier på Bjørknes Høyskole. Etterpå tok jeg en master i flerkulturell og internasjonal utdanning i det globale sør, hvor jeg bodde med og skrev om palestinske flyktninger i Libanon. Jeg har likevel alltid ønsket å bli politi.

Da jeg var ute og reiste, så og kjente jeg på urettferdigheten i at jeg var så privilegert at jeg kunne reise hjem når som helst. Det styrket ønsket mitt om å bli politi. Jeg vet ikke hvor i politiet jeg ønsker å jobbe, men tenker jeg vil finne min rolle og hvor jeg passer inn. Internasjonalt politiarbeid er absolutt en drøm i det fjerne, men først må jeg jobbe meg oppover.

Tegnspråktolkens nye liv

SIMEN (24) fra Oslo, student i Oslo

Moren min er døv, og vi har alltid brukt litt tegnspråk hjemme; riktignok av litt ymse slag og kvalitet fra min side. Å studere tegnspråk kom opp som en mulighet på videregående, og da tenkte jeg at dette er lettvint for å slippe andre fag. Det var tvert imot ganske vanskelig, men samtidig noe jeg likte veldig godt.

Etter videregående tenkte jeg det kunne passe med et årsstudium i tegnspråk. Det ble istedenfor til en bachelorgrad i tegnspråk og tolking, som jeg fullførte i fjor. Samtidig har jeg lenge hatt lyst til å bli politi.

Studiet er kjent for å være krevende og tøft, og det er mye som skal falle på plass for å komme inn med både fysiske krav og legesjekk. Jeg har følt litt på det, og har kanskje valgt «the easy way». Jeg har tenkt at jeg kom til å trives som tegnspråktolk, men kjente mye på det tidlig i år at det ikke var det jeg ville drive på med. Da fant jeg ut at jeg bare måtte kjøre på, så jeg fulgte drømmen og søkte Politihøgskolen.

Det er et sted mellom 15-20.000 tegnspråkbrukere i Norge, derav cirka 5000 døve. Jeg tror min bakgrunn kan være en stor fordel i møte med hørselshemmede, men også i møte med andre minoriteter hvor språkbarrierer er en utfordring. Som tegnspråktolk er jeg for eksempel godt vant med å tolke kroppsspråk, som jeg tenker kan være et fortrinn for meg som politi.

Følger barndomsdrømmen

Snorre (26) fra Verdal, student i Stavern

Å bli politi har vært et mål for meg hele livet. Første gang jeg sa at jeg ønsket å bli politi, var faktisk i barnehagen. Jeg vet ikke hvor seriøst det var, men den indre lysten har vært der så lenge jeg kan huske. Så var det nok på ungdomsskolen at jeg virkelig gikk inn for det.

Jeg vokste opp under trygge og gode kår i Verdal i Trøndelag. Det at jeg har hatt en bra oppvekst, gjør at jeg har lyst til å hjelpe de som ikke er like heldige, og som har sklidd litt ut av de vanlige normene i samfunnet. Gjennom jobben som vekter hos Nokas i Verdal i sju år, møtte jeg mange ulike folk jeg måtte håndtere. Å jobbe alene oppi bygda slik, har nok gjort meg veldig selvstendig.

Det siste året før Politihøgskolen jobbet jeg som sikkerhetsvakt i Regjeringskvartalet. Da jobbet jeg mye med sikkerhet og forebyggende sikkerhetstiltak. Jeg har lest meg opp på hva som kreves, trent målrettet og bygget opp motivasjonen min før jeg søkte. Jeg har ikke søkt tidligere. Det handler nok om at jeg også ønsket å bli personlig klar for studiet.

Går sin egen vei

Manchari (19) fra Stovner i Oslo, student i Stavern

Pappa var 18 og mamma var 25 da de kom til Norge fra Sri Lanka. Som barn av innvandrere var presset om å lykkes på skolen veldig stort, men jeg fikk lov å velge en annen retning. Både jeg og storebroren min gikk på idrettslinja på videregående. Jeg gikk ut med toppkarakterer i alle idrettsrelaterte fag, noe som er uvanlig i min kultur.

Det var kjærligheten min til idretten som fikk meg til å tenke på politiyrket. Jeg fant fort ut at en passiv kontorjobb ikke er noe for meg. Som 13-åring fikk vi skolebesøk av politiet, og jeg husker jeg syntes det var skikkelig kult at de kom og snakket om yrket. Da jeg kom hjem til foreldrene mine og sa jeg ville bli politi, trodde de at jeg tulla.

Etter et nytt besøk fra politiet på videregående, bestemte jeg meg. Jeg kommer fra en bakgrunn hvor mange jobber innenfor helsesektoren. Foreldrene mine ville jeg skulle bli tannlege, men jeg sa at det er jeg ikke interessert i. Da skjønte de at jeg var seriøs. Motivasjonen min for å bli politi, er å kunne hjelpe andre mennesker. Jeg tror min bakgrunn, det at jeg tilhører en minoritet, er nyttig i yrket. Jeg har kanskje en bedre forståelse for andre kulturer og minoritetsbefolkningen enn det etniske nordmenn har. Akkurat nå tenker jeg at etterforskning høres spennende ut, men jeg har ikke bestemt meg enda. Det er masse man kan gjøre i politiet. Jeg gleder meg masse til studiene, og tenker å ta det derfra.

Måtte bli norsk statsborger

Daniel (29) fra Danmark, student i Oslo

Jeg er født og oppvokst i Danmark, med polsk mor og persisk far. Jeg begynte å studere biologi som 18-åring, men etter to år var jeg usikker på om det var det jeg ville. På grunn av en sterk interesse for trening og et ønske om å hjelpe mennesker, valgte jeg fysioterapistudier istedenfor. Der møtte jeg min norske kjæreste, og i 2017 flyttet vi begge til Norge.

Jeg fikk raskt jobb på en klinikk, men det ble mye kontorjobbing og ensformige dager for meg. Jeg fant ut at det ikke var dette jeg ville jobbe med til jeg ble pensjonist. Tidligere hadde jeg litt lyst til å bli politi, men jeg ble påvirket av foreldrene mine som sa at jeg burde ta høy utdanning og få god lønn. Nå tenkte jeg at jeg var gammel nok til å velge det jeg var mest interessert i. Problemet var at jeg var dansk statsborger som nettopp hadde flyttet til Norge.

Det er strenge krav for å få norsk statsborgerskap. I to år ventet jeg før jeg kunne søke. Saksbehandlingstiden var ni måneder. Jeg fortalte ingen om politidrømmen mens jeg ventet. Jeg tok opp fag og trente mye. For å bli bedre kvalifisert, tok jeg også vekterutdanning gjennom Securitas. Jeg trivdes veldig godt både med utdanningen og i jobben som vekter, og kjente at dette var helt perfekt for meg.

I år ble jeg norsk statsborger, og kunne endelig søke meg inn på Politihøgskolen. Først fikk jeg avslag, fordi jeg ennå ikke hadde blitt registrert i folkeregisteret. Da ble jeg lei meg. Men jeg kontaktet UDI og fikk en bekreftelse på statsborgerskapet som jeg kunne vise til skolen. Jeg ble utrolig glad da jeg kom inn i opptaket og siden inn på studiet.

Fra teori til praksis

Jenny (22) fra Lillestrøm, student i Oslo

På videregående tok jeg forskjellige valgfag med vekt på samfunnsfag, og syntes det var interessant med rettslære og studier av lover og regler. Da jeg skulle studere, tenkte jeg først på rettsvitenskap, men fant ut at det kanskje var litt vel teoretisk for meg. Jeg har alltid likt bøker og TV-serier i krimsjangeren, gjerne hvor detektiver samarbeider for å løse saker. Istedenfor rettsvitenskap, leste jeg meg opp på kriminologistudiet, og syntes det hørtes spennende ut.

Jeg ble uteksaminert med en bachelor i kriminologi fra Universitetet i Oslo i vår. Det var et mer teoretisk studium enn jeg trodde, men jeg trivdes godt. I fjor høst hadde jeg en veldig flink foreleser fra Politihøgskolen, Nina Jon, og det var egentlig da tanken om å bli politi slo meg. Forelesningen handlet ikke om politiet i det hele tatt, men hun var veldig engasjerende, og måten hun framstå på gjorde at jeg undersøkte mer. Jeg hadde ikke bitt meg spesielt merke i politiyrket tidligere, men likte det jeg leste. At det er så mange muligheter og at det virker som et variert og utfordrende yrke, appellerer til meg.

Jeg har alltid likt å samarbeide med andre og å være aktiv, så da søkte jeg. Jeg tror absolutt kunnskapen min fra kriminologistudiet kommer til å bli nyttig på Politihøgskolen. Mye av det teoretiske på Politihøgskolen har jeg allerede vært innom, men alt det praktiske, som kriminalteknikk og etterforskning, har jeg ikke vært borti. Det er nok den biten jeg gleder meg mest til.

Bytter beite igjen

PER OLAV (42) fra Averøya, student i Oslo

Jeg gikk opprinnelig på grunnkurs elektro på videregående, og havnet etter hvert inn i skipsfarten. I hovedsak drev jeg med persontransport med ferge og hurtigbåt, men jeg har også vært i Redningsselskapet som styrmann og dykker, og i offshoreindustrien i både USA og England - da på supplyskip og dykkerfartøy. Senere har jeg vært styrmann og kaptein på ferge.

For en del år siden arvet jeg et lite småbruk etter min mor. Jeg vokste opp i et boligfelt, og har ingen bakgrunn fra gård, men kona kommer fra et småbruk. For ti år siden fikk vi plutselig en sau fra en nabo, og nå har vi 25 vinterforete produksjonsdyr. Det passet bra, for jeg trengte noe å holde på med i friperiodene mine da jeg var på sjøen. I tillegg til gården, drev jeg også en trefellingstjeneste i friperiodene. Tilfeldigvis fikk jeg en dag et oppdrag hos Ove Brudevoll, som er påtaleleder i Kristiansund. Vi snakket om politiet en hel dag, og det sådde et frø i meg. Du har mye tid til å tenke når du er ute på båt, og jeg funderte mye og leste mye om politiet på ferga.

Politiyrket handler mye om kommunikasjon. Jeg er glad i folk, og å snakke med mennesker i forskjellige samfunnslag, og så for meg at politiet måtte være midt i blinken for meg. Da bestemte jeg meg for å bli politi selv om jeg er oppi årene. Det ble en hard kamp. Jeg måtte ta opp nesten alle fagene fra videregående og komme i form til opptakskravene. Det gikk noen tusen timer på det. Men jeg kom inn.

Passet på innvandringsmotstanderne

Mohammed (23) fra Arendal, student i Stavern

For noen år siden var jeg med i et samarbeidsprosjekt med politiet under Arendalsuka. Flere minoritetsungdommer hadde tidligere angrepet standen til SIAN (Stopp islamiseringen av Norge). Politiet tok kontakt med moskeen for å forebygge at dette skjedde igjen. Jeg og noen andre sto da vakt foran SIAN-standen, for å forhindre sammenstøt. Det var spesielt for meg, for SIAN prøvde å provosere oss, men jeg følte jeg gjorde noe for lokalsamfunnet.

Vi ønsket å forhindre at minoritetsungdommene gjorde noe dumt og fikk dette på rullebladet. Jeg kommer opprinnelig fra Kairo, og flyttet til Norge for 11 år siden. Jeg husker fortsatt måten jeg ble tatt imot på av politiet, og den respekten de viste meg. Det har nok bidratt til at jeg ønsker å bli politi selv.

Jeg liker respekten og tilliten mellom norsk politi og befolkningen, og at de er et politi for lokalsamfunnet. I Egypt er forholdet mellom befolkningen og politiet helt annerledes. Den vanlige mannen i gata har ingen tillit til egyptisk politi. Jeg jobbet ganske hardt for å komme inn på Politihøgskolen. Jeg tok opp fag og eksamener, trente meg opp i svømming og jobbet ved siden av. Dette er tredje gangen jeg søker. Andre gangen var jeg nummer 16 på venteliste, så jeg er veldig glad for å kunne begynne på Politihøgskolen nå.

Satser mot OL i 2021

Ingalill (25) fra Karmøy, student i Oslo

Jeg begynte med svømming allerede i første klasse, og har satset i 15 år. Jeg har tatt flere medaljer både nasjonalt og internasjonalt. Det store målet med idretten var OL i Tokyo i 2020, og etter det skulle jeg trappe ned idrettskarrieren og satse for fullt på Politihøgskolen.

Når OL nå har blitt utsatt, skal jeg istedenfor forsøke å kombinere livet som toppidrettsutøver med studiene. Jeg tror det er mye fra idretten jeg kan dra nytte av som student på Politihøgskolen og senere som politi. Som toppidrettsutøver er jeg avhengig av å være punktlig og strukturert, noe som kommer godt med i det jeg regner med blir en krevende studiehverdag. Jeg er godt vant med å takle krevende situasjoner og til å holde hodet kaldt, og kjenner meg selv ganske godt.

Grunnen til at jeg vil bli politi, er at jeg alltid har vært interessert i samfunnet og menneskene rundt meg. Jeg har fått lov til å vokse opp i et trygt land som Norge, noe jeg verdsetter veldig høyt. Å være med på å skape trygge rammer for de som kommer etter oss, er noe av det jeg ser på som veldig givende med politiyrket. Når jeg er ferdig utdannet, tror jeg det er gunstig å jobbe på lensmannskontor. Da får jeg lært mest mulig om de ulike disiplinene. På sikt har jeg et ønske om å spesialisere meg som hundefører.

Vil bli hundefører

Nina (23) fra Flekkerøy, student i Bodø

Oldefar trente opp schæferhunder i mange år. Han trente også en del politihunder, og det er nok der mye av interessen min for hund kommer fra. Jeg har ei schæfertispe på tre år som jeg kjøpte av en i politiet, og vier mye av fritiden min til hund.

Drømmen min er å bli hundefører. Det er ikke lett, så jeg har en vei å gå. Hovedmålet mitt er å bli politi, og blir jeg hundefører er det en bonus. Å bli politi var en barndomsdrøm for meg. Da jeg ble eldre, innså jeg at jeg ønsket meg en jobb med variert arbeidshverdag. I tillegg handler politiyrket om å hjelpe mennesker i vanskelige situasjoner, noe jeg verdsetter. Jeg liker også tanken om å kunne jobbe både selvstendig og sammen med andre.

For to år siden begynte jeg med crossfit. I begynnelsen så jeg på treningen litt som en forberedelse til opptaket på Politihøgskolen, men nå gjør jeg det fordi jeg trives med det og synes det er gøy. Jeg trener flere timer om dagen, seks dager i uka, og har konkurrert litt også. Jeg har vært ett år i militæret i Nord-Norge, og trives der, så jeg ønsket å studere i Bodø. Det blir langt å flytte fra Sørlandet, men jeg gleder meg veldig til å begynne med studiene.