Lovlig, lovlig, men farlig, farlig

Det var julegaven ingen i politiet ønsket seg. Den 21. desember i fjor overprøvde Justis- og beredskapsdepartementet Politidirektoratets avslag på innsyn i lønnsoppgavene til politiansatte som har fått lønnstrekk fra Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF). Med et pennestrøk sendte departementet ut en liste med navnet på 2947 politiansatte.

At intensjonen bak innsynskravene – det er flere som har fått lista utlevert – handler om å ettergå NNPF og foreningens bindinger til politiet, synes åpenbar. Foreningen både må og skal tåle offentlighetens søkelys.

Det var derfor både klokt og riktig av Solberg-regjeringen å sette ned et utvalg for å se på om ansatte i politiet har utvist god rolleforståelse i forbindelse med sine medlemskap i NNPF.

LES OGSÅ: Slik blir NNPF-gjennomgangen

Justis- og beredskapsdepartementets beslutning om å utlevere navnelistene er juridisk sett riktig. Særlig klokt er det imidlertid ikke. Og det handler om noe helt annet og mye større enn NNPF.

For hver Johan Fredriksen, Asbjørn Rachlew eller Hanne Kristin Rohde, er det 100 politiansatte som ikke stikker hodet sitt fram. De holder en lav, digital profil, avstår fra sosiale medier og unngår å la seg avbilde eller navngis i offentligheten – alt for å legge igjen så få spor etter seg selv som mulig. Alt for å unngå at hvem som helst får vite at de jobber i politiet.

«At nesten 3000 navn på tjenestepersoner i politiet blir kjent for offentligheten kan vanskelig sies å svekke politiets arbeid mot narkotikakriminalitet», skriver Justis- og beredskapsdepartementet i sin begrunnelse.

Vi stiller spørsmål ved hvordan departementet kommer fram til denne konklusjonen. I motsetning til Politidirektoratets vurderinger, kan det se ut som at departementets jurister mangler grunnleggende kunnskap om politiets hverdag og hvorfor politiansatte har behov for identitetsskjerming.

Dette behovet handler om å begrense muligheten for press og trusler fra kriminelle miljøer, det handler om å legge til rette for at politiet skal kunne gjøre jobben sin, og i ytterste konsekvens handler det om sikkerheten til politiansatte – og deres familier.

Vi vet at kriminelle kartlegger politiansatte med ønske om å bruke informasjonen til å hindre politiets arbeid. Vi vet at politifolk har blitt truet til taushet. Vi vet at det akkurat nå finnes politifolk som lever med fiktiv identitet og skjermet adresse som følge av grove, konkrete og reelle trusler mot seg selv og sine nærmeste.

Som forskning på temaet har vist, vet vi også at dette kan skje hvem som helst, når som helst, uavhengig av stilling og arbeidssted. Dermed er det i bunn og grunn irrelevant hvilket fagområde de ansatte jobber med. Behovet er universalt.

I denne konteksten er det ikke så rart at de nær 3000 politiansatte reagerer så sterkt. Den jobben mange av dem har lagt ned for å unngå at hvem som helst kan finne ut at de jobber i politiet, er nå nærmest bortkastet. Tenk hvordan det må føles at det er ditt eget departement som slår beina under deg på denne måten.

Utfordringen er selvfølgelig at departementet står på trygg juridisk grunn. Kjernen i problemet er smutthullet som setter innsynsretten høyere enn politiansattes behov for identitetsskjerming. Et smutthull som også muliggjør utlevering av navnene på alle de over 17.000 medlemmene av Politiets Fellesforbund.

Den oversikten vil være en gullgruve for alle dem som ikke ønsker at politiet skal kunne gjøre jobben sin, og en Pandoras eske vi håper ikke blir åpnet.

Istedenfor bør Justis- og beredskapsdepartementet få fortgang i arbeidet med å gjennomgå lovverket, for å sikre at det både ivaretar offentlighetens rett til innsyn, men også sørger for at politiansatte kan skjerme sin identitet i offentligheten.

LES OGSÅ: Etterretnings-veteran om navnelistesaken:- For organiserte kriminelle må dette være fantastisk