Politiets narkotikaproblem

Jeg ble nylig intervjuet av Politiforum om det tøffe ruspolitiske debattklimaet, der politiansatte på begge sider av legaliseringsdebatten føler seg mobbet. Hva er det egentlig som foregår, og hvorfor er det så steile fronter og så mye følelser involvert i akkurat ruspolitikken og i politiet spesielt? 

Politiets oppgave er ikke å utforme politikk, heller ikke narkotikapolitikk. Politiets oppgave er å utføre det Stortinget bestemmer, etter demokratiske prosesser. Likevel er det i noen debatter ofte vanskelig å skille mellom politiet som etat og enkeltpersoner eller foreninger tilknyttet politiet. Vi ser dette når politiledere ytrer sine egne politiske synspunkter i full uniform. Det skjer også når Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) til stadighet opptrer med politiuniform, bruker politistasjonenes adressse som kontaktadresse, eller på annet vis gir inntrykk av at de kommer fra politiet.

Lensmann og Actis-styreleder Arne Johannessen uttalte til Sogn Avis i juli i 2016 at «for norsk politi er det absolutt viktig at hasj er eit ulovleg rusmiddel». I Debatten på NRK i 2016 stilte politibetjent og NNPF-er Mia Kværna i uniform og advarte helseministeren mot å fjerne straff som virkemiddel mot ungdom som tas i å bruke et ulovlig rusmiddel. Selv om uttalelsene skjer i uniform, er det ikke så enkelt å vite hvilken hatt Johannessen og Kværna har på seg når de ytrer disse meningene.

Monolog som strategi?

Mange lar seg provosere av at politiets ledelse til stadighet velger en meningsmonolog fremfor en dialog. Vi ser dette når politiet uttaler seg i sosiale medier, der spørsmål fra omgivelsene sjelden eller aldri blir besvart, selv når de er oppklarende og enkle i form. Som leder av en interessepolitisk forening vet jeg hvor vanskelig det er å få noen fra politiet til å møte opp på arrangementer hvor de risikerer å få kritiske spørsmål eller bli motsagt. Den vanlige responsen på en slik invitasjon er å la være å svare, eller takke nei uten å gi en begrunnelse. Vi ser de samme tendensene når politiet uttaler seg i de tradisjonelle mediene. Et nylig eksempel var på Politisk kvarter 27. juni, der politimester Sjøvold fritt fikk komme med sin kritikk av ungdomspartiene som vil lovliggjøre og regulere omsetningen av cannabis, samtidig som han nektet å møte dem til debatt etterpå. Bør representanter for en etat som har mye makt og autoritet få fremføre sine politiske meninger uhindret, for så å lukke døren for spørsmål?

Det aller verste er kanskje likevel når politiet har et løsrevet forhold til fakta. Som representant fra øverste ledelse i politiet fremførte ikke Sjøvold faktainformasjon, men sine egne antakelser om hva effektene av en regulering av cannabissalget kan bli. Da politiprofessor Paul Larsson la frem sine studier av den nordiske narkotikapolitikken og konsekvensene ved politikontroll, konkluderte han med at staten bør regulere cannabismarkedet på lik linje med tobakk og alkohol. Han ble da sterkt kritisert av Anette Gultvedt, daværende leder for Norsk Narkotikapolitiforening, som mente at «Slike uttalelser fra en ansatt på Politihøgskolen er svært uheldige”. Hun sa videre:
«Vi ønsker mer balanse og mer nyanse i denne debatten, og der må Politihøgskolen klare å få frem annen type forskning, og det klarer de ikke i dag.»

Man kan spørre seg hva slags forskning hun ønsket at de skulle drive med. Er det den samme forskningen som justisminister Anundsen hevdet å sitte på da han gjestet Folkeopplysningen?

Forbudte meninger

Det er selvfølgelig viktig at vi har stor takhøyde i politiet. Enkeltpersoner ansatt i politiet, som Sjøvold og Johannessen, må få uttale seg i samfunnsdebatten enten de er for eller imot endringer i rusmiddelpolitikken.

Men det har vært lite rom for syn som stiller spørsmål ved, eller søker å problematisere innsatsen mot narkotika, og det har vært svært vanskelig for ansatte i Politiet å ta til orde for avkriminalisering eller legalisering, særlig når politiledelsen har tatt et så tydelig standpunkt.

Likevel valgte både politioverbetjent Bård Dyrdal og tidligere tjenestemann Knut Røneid å kritisere dagens forbudslinje, vel vitende om risikoen de tok karrièremesig og sosialt. Sammen med flere andre har de stiftet motstykket til Narkotikapolitiforeningen, LEAP Scandinavia. Begge har blitt anklaget for uansvarlighet og illojalitet av kollegaer når de har uttalt seg mot det rådende synet i etaten. Selv om Dyrdal fikk beholde jobben, opplevde han harde fronter innad i arbeidsmiljøet.

Udemokratiske virkemidler

I Trøndelag har man kampanjen “SNOK”- et samarbeid mellom politiet, utelivsbransjen og kommunen. Målet er et “narkotikafritt Trøndelag», og ved hjelp av plakater, buttons, ølbrikker og en facebookside oppfordres vi blant annet til å angi andre mennesker ved mistanke om bruk. Noen av de menneskene som kjemper for en rusreform, har selv opplevd bortvisning, å bli diskriminert eller blitt utsatt for diskutable avhørsmetoder. Narkotikapolitforeningen, som ofte stiller opp uniformert, inngår også avtaler med utelivsbransjen om å utestenge mennesker med legaliseringssymboler i kampanjen “Bry deg - uteliv”. Dersom politiets maktmonopol utnyttes til motarbeide og sette skrekk i grupper som har avvikende politiske synspunkter, har vi et stort og reelt demokratisk problem.

I Politidirektoratets rapport om narkotikabekjempelse fra 2011 sto det at «Politiet bør være oppmerksomme på debatter og opptreden som er egnet til å skape sosial aksept for narkotikakriminalitet, for eksempel legalisering av cannabis». Etter å ha møtt massiv kritikk for å undergrave ytringsfriheten, ble den ikke gjentatt, men formuleringen viser hva slags holdninger deler av politiet har hatt til sine meningsmotstandere i narkotikadebatten.

Veien videre

Det kan synes som det innad i politietaten blir sett på som en plikt å vise lojalitet til forbudspolitikken. Samtidig er vi i et demokrati nødt til å tolerere ulike meninger, selv om vi er bekymret for hvilke signaler de sender. Politiet bør derfor sette et skarpere skille mellom hva som er politiets mening og hva som er private meninger, og her er bruken av uniform helt sentral. Det er i tillegg viktig for publikums tillit at det politiet sier og gjør fremstår som fornuftig og saklig begrunnet, og ikke bærer preg av dogmatisk eller følelsesstyrt tenkning.