Islamske fredsdommere står over loven
Selv i alvorlige straffesaker, forpurrer selvutnevnte dommere tysk politis arbeid, og undergraver rettsvesenets funksjon, mener Joachim Wagner.
Den tyske juristen og journalisten har brukt år på å grave i - og kjempe mot - praksisen med islamske fredsdommere i Tyskland.
I sin bok «Dommere uten lov», har han utdypet det han ser på som et stort problem for rettsvesenet.
I boken bruker Wagner flere eksempler. Som historien om et tyrkisk diskotek i Berlin som gikk så bra, at medlemmer av en arabisk familieklan sterkt ønsket å få kontroll på den gode forretningen.
Eierne var uenige, og etter et voldelig slagsmål, lå tre kurdiske libanesere igjen utenfor diskoteket med skuddskader i henholdsvis fot, lår og skulder.
Etterforskningen gikk imidlertid trått, og ofrene etter angrepet ville ikke si noe til politiet om hverken gjerningsmenn eller motiv, og kalte anklagen om at dette var drapsforsøk for «overdrevet».
«Dette tar familien min seg av», var ett av skuddofrenes eneste kommentar.
Uten mulighet til å gå videre, konkluderte politiet i Berlin dermed slik:
«Konkrete beskrivelser av gjerningsmennene kan ikke forventes fra hverken ofre eller andre involverte, da de har tenkt å løse saken på selvjustisens sedvanlige måte».
Kjøpt til taushet
I dette tilfellet fra boken, rant både etterforskning og påtale ut i sanden.
– Saken er typisk for hvordan de islamske fredsdommerne opptrer, sier Wagner.
– Ofrene og gjerningsmennenes familier har i fellesskap oppsøkt en fredsdommer. Gjennom mekling, har gjerningsmennene sannsynligvis gått med på å gi ofrene en stor, økonomisk kompensasjon i bytte mot at ofrene holder tett overfor politiet og rettsvesenet, fortsetter han.
I en slik meglingspraksis utgjør manipulasjon av bevismateriale og forfalskning av vitneutsagn selve forretningsmodellen for fredsdommerne - som ofte selv får en del av den avtalte kompensasjonen.
Dermed undergraves ikke bare politiets arbeid, men også Statens straffemonopol.
– Her er det snakk om en utbredt selvjustis, hvor den økonomiske kompensasjonen inndrives ved trusler og vold, og hvor rettsvesenet for alt i verden skal holdes utenfor.
Om du støter på den libanesiske fredsdommeren Hassan Allouche i Berlin, får du et annet inntrykk. Siden hans bror ble skutt under en megling som slo helt feil for syv år siden, har Allouche båret skuddsikker vest.
Men han virker likevel mild og vennlig, og insisterer på at arbeidet hans ikke er i konflikt med det tyske rettssystemet.
– Jeg megler i ekteskapelige problemer, krangler og slåsskamper. Når det kommer til narkotika, spørsmål hvor politikk eller lovgiving er involvert, eller våpenhandel og terrorisme, så holder jeg meg unna, sier han, og klapper seg på den skuddsikre vesten.
– Alle straffbare handlinger går gjennom rettssystemet, understreker Allouche.
Derfor mener han at Wagner lyver i sine påstander - som blant annet er rettet mot Allouche.
– Wagner gjør sosialt arbeid til en asosial gjerning, sier fredsdommeren, som kaller sin ubetalte innsats for «civil courage».
– Jeg er ubestikkelig. Fredsdommere som foreslår at «denne striden handler om 40.000 Euro, vi finner en løsning hvor vi deler», der er ikke ekte fredsdommere, det er mafia!
Avviser anklager: Fredsdommer Hassan Allouche i Berlin, sier han ikke tar imot penger eller behandler saker som burde blitt tatt for retten. – Alle straffbare handlinger går gjennom rettssystemet, sier han.
Samarbeid med politiet
At det overhodet er mulig å komme i direkte kontakt med Allouche, viser ifølge Wagner at han er en forholdsvis samarbeidsvillig fredsdommer.
– Det er viktig å skille mellom åpne fredsdommere, som for eksempel Allouche, som hovedsakelig opererer innenfor lovens grenser, og de skjulte fredsdommerne, som er en del av særdeles ulovlige strukturer. De skjulte fredsdommerne er det så godt som umulig å trenge inn til. Det minner faktisk mye om mafiaen, sier Wagner.
Overfor begge gruppene av dommere, kommer han med en advarende pekefinger.
– Problemet er at fredsdommerne ofte kontakter politiet og utgir seg for å være reelle vitner og hjelpere, mens de i virkeligheten ofte kun samler inn informasjon de kan bruke i meglingene. Slik gjør de politiet til et instrument for sine forhandlinger.
I de aller fleste meklingene handler fredsdommerens forhandlinger om penger. Denne oppfatningen om at en økonomisk kompensasjon kan oppveie en forbrytelse som for eksempel vold, eller drapsforsøk, ligger langt fra den vanlige, vestlige rettsoppfattelsen.
Men både i den islamske strafferetten og i førislamsk stammekulturer fra Midtøsten, har økonomisk kompensasjon spilt en sentral rolle i rettspraksisen, sier Wagner.
– Kompensasjonen reflekterer en samfunnsorden basert på et økonomisk system i storfamilier, uten noen annen form av sosial sikkerhet. Derfor er økonomisk kompensasjon viktigere for offeret og hans familie enn en frihetsberøvelse eller avstraffelse av gjerningsmannen gjennom en abstrakt instans som Staten. I mine øyne er det en katastrofe om denne praksisen får lov å bre om seg parallelt med rettssystemet, sier juristen, og viser til et sitat fra politiet i Essen i boken sin:
«I disse kretsene står familien alltid over loven».
Rettssikkerhet på prøve
Selv om det finnes mange eksempler på paralleljustis og sabotering av rettsapparatets arbeid i Wagners bok, er omfanget av fredsdommerpraksisen ukjent.
Det foreligger ingen statistikk på området, og dessuten er fenomenet kun utbredt i visse deler av tyske storbyer, hvor arabiske storfamilier holder til.
Likevel holder Wagner fast ved undertittelen på boken sin, hvor han skriver at «islamsk paralleljustis truer rettsstaten».
– Rettsstaten er selvfølgelig kun i fare i enkelte delområder. Men i mine øyne undervurderes betydningen fenomener som fredsmekling har på hele rettsoppfattelsen vår, sier Wagner, og fortsetter:
– Hvis organisert kriminalitet som smugling eller menneskehandel ikke blir straffet, så ødelegges strukturen og grunnlaget for vår rettsstat. Det gjelder også manipulasjon med vitneutsagn, tilbakeholdelse av bevis eller trusler mot dommere og politi.
