Når Norge skal returnere personer til Vest-Afrika, setter de sin lit til politikvinnen Gry

Høsten 2015 eksploderer det. Antallet utenlandske statsborgere som krysser Norges grenser for å søke asyl, skyter i været. Over 31.000 asylsøkere blir fasiten for hele 2015, og langt de fleste ankom i løpet av andre halvår – de aller fleste av dem fra Midtøsten og Afrika.

Samtidig, i august 2015 får politioverbetjent Gry Henriksen permisjon fra jobben i daværende Hedmark politidistrikt. Hun pakker kofferten og setter seg på flyet. Destinasjonen er Norges ambassade i Accra, millionbyen og hovedstaden i det Vestafrikanske landet Ghana.

– Sommeren 2015 ble jeg forespurt om å fylle et seks måneders vikariat som spesialutsending for utlendingssaker i Ghana, noe jeg takket ja til. Vikariatet ble forlenget i ytterligere seks måneder, og da stillingen ble lyst ut for to år, søkte jeg og fikk jobben, sier Henriksen på telefon fra Accra.

Norsk politi har hatt slike stillinger siden 2008, og i Ghana fra 2014. Men asylstrømmen som traff Norge høsten 2015, skulle få stor innvirkning på jobben hennes. Det såkalte «asylforliket» på Stortinget høsten 2015, innebar økt fokus på rask retur av personer uten et reelt beskyttelsesbehov.

– Migrasjonsbølgen i 2015 bidro til økt fokus og politisk debatt også i opprinnelsesland i Vest-Afrika, og jobben har helt klart fått et annet fokus etter dette. Den har blitt mye mer politisert. Håndtering av returer fra Norge tar det meste av tiden min nå. Jeg har ikke tid til mange andre oppgaver, sier Henriksen.

Første gang i 2008

«Spesialutsendingens hovedoppgave er å styrke returarbeidet. Utsendingen skal i særlig grad arbeide med å forhindre menneskesmugling, verifisere opplysninger i opprinnelsesland, og til side - akkrediterte land, og legge til rette for uttransportering av personer som ikke har tillatelse til å oppholde seg i Norge. Stillingen er tiltenkt å dekke de engelsktalende land i regionen.»

Slik beskrives jobben som spesialutsending på utlendingsfeltet i stillingsutlysningen fra Utenriksdepartementet (UD), som formelt sett er Henriksens arbeidsgiver. Politiets utlendingsenhet (PU) er faglig ansvarlig for henne og de andre spesialutsendingene fra politiet, mens Politidirektoratet (POD) har det øverste ansvaret.

– Min stilling er en regional stilling og dekker land i Vest-Afrika etter behov og prioriteringer fra myndighetene hjemme. I praksis har dette så langt ført til noe reisevirksomhet, mest til Lagos og Abuja i Nigeria, men også til Gambia. Det planlegges også for besøk til flere Vestafrikanske land, sier hun.

Henriksen har mange års erfaring fra utlendingsfeltet i politiet. Da det første gang ble lyst ut stillinger som spesialutsendinger i 2008, søkte hun og fikk et seks måneders engasjement i Kenyas hovedstad Nairobi.

– Stillingen ble etter dette flyttet til Etiopia, der jeg var i fire år. Min motivasjon for å søke tjeneste i utlandet, var de varierte arbeidsoppgavene på et fagfelt som jeg brenner for gjennom mange års erfaring fra utlendingsfeltet i politiet. Da jeg igjen fikk mulighet til å søke tilsvarende stilling i Ghana som jeg hadde erfaring med fra Kenya og Etiopia, søkte jeg med samme motivasjon som tidligere, men nå med større visshet om hva dette arbeidet består i, og hva det innebærer både faglig og privat å være i en slik tjeneste, forteller Henriksen.

Verifiserer identiteten

Som spesialutsending for utlendingssaker, er det Henriksens jobb å legge til rette for retur av de personene Norge ønsker å returnere. En viktig del av jobben er å få klarlagt identiteten til de som skal sendes ut.

– For at en retur skal være mulig, må identiteten verifiseres i hjemlandet. Dette gjør jeg via registersøk i vertslandet, altså landet hvor personen oppholder seg før uttransport, og etterforskning via myndighetene i vertslandet. Et tett samarbeid med immigrasjons- og politimyndighetene i vertsland der det er mulig, og med andre lands liaisoner med tilsvarende oppgaver, er viktig for å løse oppdraget. Jeg jobber også med ambassadører og ambassadene i disse landene, og hjemover mot UDI, UD og politiet. Det er mye å tenke på, forklarer Henriksen.

Måten hun jobber på, varierer også med de forskjellige sakene, og fra land til land. En utfordring er at ikke alle land i regionen har sentraliserte registre, og ofte er de heller ikke digitaliserte. Noen steder er det dessuten i overkant lett å skaffe seg et nasjonalt identitetsbevis uten å være statsborger.

– Noen ganger er det viktig å ha tett kontakt med immigrasjonsmyndighetene, mens i andre tilfeller trenger vi ikke å gjøre noen ting, for alt går på skinner. Temaet migrasjon kan i enkelte sammenhenger være sensitivt, men vi har et godt samarbeid med myndighetene i Vest-Afrika, sier hun.

Henriksen forteller at hun både jobber opp mot enkeltpersoner og mot grupper som skal returneres. Som for eksempel da 15 personer ble returnert i en charter til Gambia i 2016.

– Da handlet det om å bidra til at papirer og alt var i orden, slik at charteren lot seg gjennomføre. Det innebærer møter med alle involverte departementer og avdelinger, og sørge for at de er informert, slik at landingstillatelse blir gitt. Når vi jobber opp mot enkeltpersoner, er det ofte for å sørge for at papirene går gjennom systemet. Eller vi kan gjøre henvendelse mot passregistre for å få bekreftelser. Det trenger ikke være komplisert, sier hun.

– Men jeg har også bidratt til verifisering og retur i enkeltsaker det er jobbet i årevis med.

Bredt samarbeid

I stillingen som spesialutsending, ligger det også en rekke andre oppgaver. Henriksen er på mange måter et mellomledd mellom norske immigrasjonsmyndigheter og myndighetene i de vestafrikanske landene hun opererer i.

– Jeg orienterer min fagmyndighet om situasjonen på fagfeltet, og sender rapporter om migrasjon fra Vest-Afrika til Europa, om hvilke utfordringer som Norge og andre land møter. Jeg er også stasjonssjefens rådgiver på fagfeltet. Det innebærer at jeg forslår møter og diskusjonspunkter med relevante departementer i de landene jeg jobber mot for at returforutsetningene skal bli enda bedre, forteller hun.

Henriksen deltar også i forhandlinger om returavtaler når det er aktuelt.

– I Etiopia samarbeidet jeg tett med Justis- og beredskapsdepartementet, UD, UDI og PU, i arbeid med forhandlinger om returavtalen som ble inngått i 2012, sier hun.

Selv om jobben er å være spesialutsending for utlendingssaker, er det også rom for Henriksen å drive med annen type politiarbeid.

– Det står i instruksen vår at vi også skal kunne bidra i arbeidet med kriminalsaker. Så kommer det en henvendelse fra Kripos, prøver jeg å bidra der også. Jeg har bistått Interpol Norge og politidistrikter, samt gitt ambassaden råd i konsulærsaker. Og jeg har bidratt til løsning i saker som involverer kommunikasjon mellom politimyndigheter, for eksempel gjennom å ha møter med stedlig Interpol for å følge opp henvendelser fra Interpol Norge, men også gjennom å innhente informasjon i saker som går andre veien.

– Jobben er ganske variert, med andre ord?

– Ja, arbeidsområdet omfatter mange oppgaver. Jeg har også bistått med å sette opp detaljerte planer for høynivåbesøk, med livvakt og eskorte der det kreves, og jeg har drevet opplæring for immigrasjonsmyndigheter og flyselskaper på profilering og dokumenter sammen med kolleger fra andre ambassader. Det er en variert jobb!

Fortsatt behov

Og jobben, den trives Henriksen godt med. Foreløpig har hun kontrakt fram til sommeren 2018, deretter kan den forlenges med ett år av gangen. Når hun ser for seg å returnere til gamlelandet, vet hun ikke.

– Det er vanskelig å si. Per nå ser jeg fram til juli 2018, så er det noe man ser på der hjemme, om denne stillingen kommer til å bli videreført. Potensialet for retur til regionen er i alle fall stort, og det er etter mitt syn et behov for en stilling i regionen i lang tid framover. Det koster jo å opprette, legge ned og flytte slike stillinger, sier hun.

Som politioverbetjent i permisjon, langt borte fra alt som skjer i Norge, er det krevende å følge med på utviklingen i etaten i hjemlandet.

– «Ute av syne, ute av sinn», er en følelse man lett kan få i utetjeneste. Man må selv ta ansvar for å søke kontakt og informasjon om hva som skjer i politiet. Selv om vi arbeider ved en ambassade, er politiet fagetat, og det er viktig å følge med, forteller Henriksen.

Da hun reiste ut første gang, tenkte hun at ting sikkert var ved det vante der hjemme. Nå endrer verden og politiet seg raskere, og derfor er det desto viktigere å oppdatere seg på alt som hender i hjemlandet, mener hun. For eksempel gjennom å lese Politiforum.

– Der får jeg satt litt fingeren på pulsen på hva som opptar kolleger hjemme, hvilke utfordringer de møter, og hva som er nytt. Spesielt i forbindelse med politireformen føler jeg bildet blir mer balansert, og at det er mye nyttig informasjon å hente.

For når hun en dag vender tilbake til politijobben sin, er det greit å vite litt mer om hva hun går til.

– Jeg har jo en stilling i Innlandet politidistrikt, men jeg har ikke vært i distriktet siden det ble opprettet.