Du har krav på en annen stilling hvis stillingen din bortfaller
Én av utfordringene i forbindelse med gjennomføringen av reformen, er hva som skal skje med en ansatt som opplever at stillingen bortfaller.
Gjennomføringen av politireformen har bydd på – og byr til dels fortsatt på – utfordringer for politidistriktene i landet. Sammenslåing av distrikter, nedskjæringer, endringer av stillingstyper og -kategorier og endring av arbeidssted, utløser en rekke problemstillinger, rettigheter og plikter for den enkelte polititjenestemann.
Omstillingsavtalen gir veiledning
I enhver omstillingsprosess i politi- og lensmannsetaten har arbeidsgiveren forpliktet seg til en overordnet målsetning om «å finne gode løsninger som bygger på saklighet og enighet», jf. Omstillingsavtalens punkt 1.1.
I punkt 1.3 fremgår det at: «Avtalen skal sikre at alle ansatte blir godt ivaretatt i alle omstillingsprosesser og under hele prosessen». Og videre: «Partene er enige om at for å lykkes med gode omstillinger er det viktig å ha enkeltmennesket i sentrum. Avtalen må brukes på en positiv måte for å finne gode løsninger og bidra til å skape best mulig forutsigbarhet og et godt arbeidsmiljø.»
Avtalen pålegger dermed arbeidsgiveren en særskilt plikt i alle omstillingsprosesser til å finne gode, saklige og rettferdige løsninger for de tjenestepersoner som prosessen direkte rammer.
Annen passende stilling
Arbeidsgiveren er, for de tilfeller hvor en eller flere stillinger bortfaller, forpliktet etter statsansatteloven §19 andre ledd til å undersøke om det finnes en annen passende stilling å tilby vedkommende som mister jobben. Etter ikrafttredelsen av statsansatteloven, kreves ikke lenger at den ansatte har minst ett års tjenestetid i virksomheten for at plikten utløses.
Plikten til å tilby annen passende stilling omfatter hele virksomheten, det vil si hele politi-Norge. Arbeidsgiver er derfor forpliktet til å søke med lys og lykte også i andre politidistrikter når bortfallet av en eller flere stillinger er et faktum. Dersom det finnes en ledig stilling, skal vedkommende ansatte tilbys stillingen. Forutsetningen er naturligvis at den ansatte har de nødvendige faglige og personlige egenskapene for stillingen.
Det er imidlertid ikke slik at den ansatte, for at stillingen skal anses som annen passende stilling, må kunne «skli rett inn i» stillingen. Rettspraksis viser tydelig at en opplæringsperiode på omkring seks måneder må aksepteres av arbeidsgiveren.
Grunnpreget avgjør
Det er fastsatt både i teori og praksis at den nye stillingen som tilbys må være innenfor samme grunnpreg. Avgrensningen med hensyn til arbeidsinnhold fører til at den enkelte ikke behøver å akseptere en ny stilling som innholdsmessig sterkt avviker fra tidligere, opprinnelig stilling.
Vurderingen er særlig relevant i de tilfeller hvor den ansatte opplever den tilbudte stillingen som en degradering, både i kompetansekrav og økonomiske betingelser. Som et utgangspunkt skal derfor ikke en politioverbetjent måtte akseptere å tiltre en sentralbordfunksjon, med lavere kompetansekrav og lønn.
En slik stilling anses ikke som «passende» for politioverbetjenten, men kan derimot anses som passende for annen sivilt ansatt.
Nærmere regler
Nærmere regler om hva som regnes som annen passende stilling, er gitt i §7 i forskriften til statsansatteloven. Sentralt her er at passende stilling ikke omfatter stilling som er høyere rangert eller som adskiller seg vesentlig fra den stilling som den ansatte eventuelt må fratre. Midlertidige stillinger regnes som passende. En politiansatt – eller en sivilt ansatt i politiet – må derfor finne seg i å akseptere en midlertidig stilling i de tilfeller hvor hans faste stilling bortfaller som følge av omorganiseringen. Dette er det mange som ikke er klar over, og regelen utgjør klart en ulempe for den det gjelder.
Konsekvensen ved å ikke akseptere annen passende stilling (dersom stillingen rettslig sett oppfyller kravet) er en ren oppsigelse av stillingen. Meg bekjent, er rene oppsigelser av ansatte i kjølvannet av politireformen i all hovedsak blitt avverget.
