Gi oss noen ord vi forstår

For et par år siden skulle alt være så «robust». Politiets fagmiljøer, operative enheter, lensmannskontorer – alt skulle være robust. Men gjentakelser har en tendens til å vanne ut allerede innholdstomme ord enda mer. Det skjønte også politilederne. I disse dager retter de på seg selv, mens de titter bort på en skulende kommunikasjonsrådgiver, når de ved en glipp tar fjorårets ord i sin munn.

Nå skal alt være «nært». Nært og kjært er den nye drømmen til politiledelsen, som stadig henviser til publikums tillitsprosent i innbyggerundersøkelsene. For litt siden møtte 1200 mennesker opp i fakkeltog på Årnes, for å demonstrere mot at lensmannskontoret i bygda skulle legges ned. I demonstrasjonstoget gikk også lensmannsbetjentene, som ikke fikk ha på politiuniform. Men uniform eller ei, mest avkledd står politiledelsen som maner fram at politiet i framtiden skal komme nærmere, samtidig som politikontoret flyttes lenger unna.

I fjor belyste vi hvordan «Nærpolitireformen» er et misvisende navn på politireformen, all den tid ordet «nærpoliti» har en helt konkret betydning. Ordet har faktisk hatt samme betydning siden 1976. Du kan være enig eller uenig i at politiet skal ha et sivilt preg, være desentralisert og at politimannen skal være generalist, men det er nå en gang sånn at dette er tre av de ti punktene som listes opp i den 40 år gamle definisjonen på «nærpoliti». Sterkere, spesialiserte fagmiljøer og reduksjon i lensmannskontorer og distrikter kan kanskje gjøre sin nytte for norsk politi, men det er å gå i en annen retning enn «nærpolitiet».

Forrige uke kunne Politiforum fortelle at Justis- og beredskapsdepartementets liste over oppgavene til tjenestestedene, altså det lensmannskontorene og politistasjonene skal gjøre i framtida, i realiteten ikke blir noen liste over hva tjenestestedene skal gjøre. Politidirektoratet har tolket teksten fra politikerne på en annen måte. Resultatet er at det nesten ikke stilles noen krav til hva det enkelte tjenestested skal inneholde. Justis- og beredskapsdepartementet er komfortable med politisjefenes tolkninger og sier at det var jo det de mente. Og det er sikkert økonomisk gunstig og kanskje kan det gi et bedre politi også. Problemet er bare at det er ikke særlig redelig å sjonglere med begreper og tolke ting annereledes enn det er faktisk er skrevet, uten at andre får vite om det.

For litt siden fikk vi i Politiforum et mange setninger langt svar fra et direktorat vi har mye å gjøre med. Verken vi eller forfatteren selv kan ha skjønt så mye av det som stod. Det egentlige budskapet er fortsatt ukjent.

Så hva står vi igjen med etter å ha hørt på reformpraten til politisjefer og politikere de siste åra? Joda, mange gode intensjoner og lovnader for norsk politi. Men vi står også igjen med en haug formuleringer og resonnementer ingen skjønner noe av. Vi står igjen med svulmende adjektiver tomme for innhold. Og kanskje det som er aller verst: ord vi trodde vi kjente innholdet i, men som fylles med noe annet. Med noe som bare noen få veit hva betyr og som bare noen få har makt til å definere.

Sjefer bør passe på hvordan de snakker og hva de skriver. Vi må kunne stole på at ordbruken i et brev fra en folkevalgt ledelse i et departement er presis. At det som blir sies til oss i intervjuer, fakkeltog eller offentlige dokumenter betyr det vi tror det betyr.

Hvis ikke vi kan stole på det, blir det vanskelig å kikke lederne i kortene. Det er dumt for alle oss som de er satt til å tjene. For det er vårt samfunn som skal endres.