Også politisk er politifolk er som andre folk: Forskjellige

Senterpartiets popularitet stiger, mens Høyre kan miste over en tredjedel av stemmene. Det er de to hovedtrekkene i Politiforums spørreundersøkelse som har tatt mål av seg å kartlegge det politiske ståstedet til politiansatte, studenter og pensjonister.

Undersøkelsen ble sendt ut til alle medlemmene av Politiets Fellesforbund (PF) i begynnelsen av mai, og den avstedkom mange reaksjoner. Mange ga tydelige og direkte tilbakemeldinger om at de ikke kom til å besvare undersøkelsen fordi politisk ståsted er en privatsak.

Vi deler den oppfatningen, og har stor respekt for de som ikke ønsker å delta. Samtidig vil vi understreke at det aldri har vært vårt mål å løfte fram enkeltpersoners politiske ståsted, men å undersøke hvordan politiet som gruppe kommer til å stemme ved valget.

Bakgrunnen er målsetningen om at også ansatte i politiet – Statens maktapparat – må speile befolkningen, slik det er formulert i stortingsmeldingen «Politiets rolle og oppgaver» fra 2004-2005:

«Det tjener demokratiet at politiets tjenestemenn og kvinner har bred sosial bakgrunn. Det er gunstig for den praktiske samhandling mellom politi og publikum, og det styrker samfunnets tillit til politiet. […] Politiets sammensetning bør vise mangfoldet i vårt samfunn.»

Har etaten nådd denne målsetningen også når det kommer til politisk ståsted? Konklusjonen er at det har de i ganske stor grad. Prosenttallene i vår undersøkelse er påfallende sammenfallende med andre meningsmålinger, selv om mange politivelgere fortsatt sitter på gjerdet.

Foreløpig er det kun Senterpartiet som har klart å øke oppslutningen blant politivelgerne. Årsaken til dette er åpenbar: Politireformen.

Mange politiansatte er uenige i nedleggelsen av 126 lensmannskontorer og det de opplever som en stor, pågående sentralisering av politiet. Her er Senterpartiet i sitt ess med sin «bygd mot by»-retorikk.

Populisme? Kanskje. Og det er lett å være i opposisjon. Samtidig er det – som Politiforums spørreundersøkelse tidligere i år viste – stor misnøye mot reformen ute i politidistriktene. Denne misnøyen må politisk ledelse ta på alvor. Mange opplever at Justis- og beredskapsministeren ikke gjør det – og da står døra på vidt gap for Trygve Slagsvold Vedum.

Senterpartiet er også ivrige pådrivere for å legge ned Politidirektoratet i sin nåværende form. Opposisjonspartiet er like tydelige på dette som Fremskrittspartiet var før de kom i regjering. Siden har Politidirektoratet est ut, tross store ord om avbyråkratisering.

Likevel sliter Høyre mest, mens Fremskrittspartiets velgere synes å være mer lojale. Det kan ha sammenheng med at partiet endelig har hatt hånden på rattet i justispolitikken. Selv om de ikke har lykkes med alt, er det tross alt bedre å være i posisjon enn å ikke være det.

Regjeringen kan slå seg på brystet med at de har fått bestilt nye politihelikoptre og at de har landet beslutningen om byggingen av et nytt beredskapssenter. Det klarte ikke de rødgrønne på åtte år i posisjon.

Samtidig er det også mye symbolpolitikk i dette. Hverken helikoptrene eller beredskapssenteret er finansierte, og kan ligge som snubletråder ved et eventuelt regjeringsskifte.

Politivelgerne vet at det er den daglige polititjenesten som teller; hverdagsmøtene mellom politi og publikum. Arbeidsledige nyutdannede, en ressurskrevende omstillingsprosess, meningsløse effektiviseringskutt og politiske øremerkinger, bidrar til å skape frustrasjon.

Den frustrasjonen må få utløp. Og det går oppover – til direktoratet og til departementet.

Litt overraskende er det at Arbeiderpartiet ikke har klart å tjene på Høyres tilbakegang. Tvert imot opplever også Arbeiderpartiet en liten tilbakegang. I stedet sitter så mange som hver femte politivelger fortsatt på gjerdet.

De venter kanskje på å få ytterligere klarhet i hva Arbeiderpartiet står for i justispolitikken. Vår undersøkelse viser at politivelgerne ikke var veldig imponert over de rødgrønne justisministrene Knut Storberget og Grete Faremo.

Mange erindrer nok justispolitikken under forrige regjering, og tenker – for å sette det på spissen – at dette er et valg mellom to «onder». De rødgrønne har fått mye kritikk for hvordan de håndterte politiet og beredskapen da de styrte landet.

Men: Stortingsvalget er fortsatt to måneder unna. Valgkampen er ikke ordentlig i gang enda. Og hver femte politivelger holder fortsatt alle muligheter åpne.

Kun en ting er sikkert: Vi kan forvente mange fagre løfter fra hele det politiske spekteret om hvordan akkurat deres parti skal gjøre alt så mye bedre for politiet.