Politifolk ser også smerten i folks øyne. Oftere enn du kanskje tror.

«Kjære politifolk, hvordan er det å løpe etter gravide kvinner på flukt, for å fange de», spør prest i Tromsø, Stig Lægdene.

Les innlegget fra presten her (TV2.no)

Men han trenger ikke spørre. Presten vet så mye bedre. Det er ufint å legge ytterligere belastninger på de tjenestemennene som bidrar til å gjennomføre de politiske mål landets regjering og Storting fatter. En prest vet godt at følelser engasjerer mer enn lovverket. Hans område er tro og følelser. Politifolkenes område er håndhevelse av lovlig vedtatte lover og vedtak. Vedtatt for å ivareta dette landets velferd til beste for innbyggerne. Av politikere som vi på demokratisk måte har valgt. Lægdene kan like det eller ikke. Men slik er det.

Belastningen politiansatte tar på vegne av den norske stat er stor nok som den er. Allerede ser de smerten i øynene til fortvilte mennesker. Oftere enn du kanskje tror. I mange ulike sammenhenger. Ikke bare ved uttransport ut av landet.

Vi har tidligere publisert uttalelser fra politimannen Arvid Adrianssen som offentlig beklaget at han deltok i utsendelsen av Afghanistan-tolken Faiz i 2014. Adrianssen utførte oppdraget til punkt og prikke, men han likte det ikke. Han sa det. Og det var greit. Ingen anklaget han for det, og slik må det være.

Andre betjenter som jobber med uttransport, forteller at de av og til lurer på om det de gjør er det rette, når de i et døgn reiser sammen med familier og mennesker som har fått drømmen om et liv i Norge knust. Men de gjør likevel jobben som politifolk.

Presten spør: «Hvordan er det å banke på dører til mennesker fra Syria for å sende de tilbake til Russland?»

Vi spør tilbake: Hvordan er det for en politimann å ikke følge opp politisk lovlig fattede vedtak?

Prest Lægdene vet godt at det ikke er opp til den enkelte polititjenestemann å vurdere de enkelte oppdragene vedkommende får på sitt vaktsett. Er oppdraget i henhold til lov og instruks, og politiet får oppdraget, skal det løses. Som samfunn er vi på ville veier hvis vi kommer dit hen at polititjenestemenn lar personlige preferanser bestemme hvilke oppdrag de skal utføre og hvordan de skal utføres. Samfunnet skal vite at de har et politi som utfører lovlige oppdrag på en fast og forutsigbar møte. I vårt demokrati er det politikerne som bestemmer, politiet utfører.

Polititjenestemenn er ikke ukjent med å utføre tvangsinngrep overfor personer i en vanskelig situasjon. Polititjenestemenn er heller ikke ukjent med etiske dilemma knyttet til jobben som utøvende politi. Eksemplene er mange.

Naturvernelskende politifolk har båret bort kraftverksmotstandere fra demonstrasjoner. Politifolk bistår barnevernet med å ta barn bort fra foreldre. Religiøse politifolk kan måtte gå inn i kirkebygg for å fjerne folk som har ulovlig tilhold der.

Men politifolk gjør jobben på vegne av landets styresmakter. Det er derfor de er her. På godt. Og av og til på vondt. I slike tilfeller har man som politi to valg. Man må kjenne på om man kan stå i rollen som politi eller ikke. Kan man ikke, kan man ikke heller være politi. Så enkelt, og så vanskelig.

Det er forståelig å reagere på noe man mener er urett, men Stig Lægdene gjør feil i å rette skytset mot enkelte polititjenestemenn, denne gang i Troms. Han skulle rette sitt engasjement mot politiske ledelse hvis han misliker landets politiske retning. Det har han full anledning til å gjøre.

I saken rundt asylsøkere som ikke har lovlig opphold i landet, er det politiets oppgave å forestå uttransporten. Den beslutningen er politisk, ikke politiets. Vi bør kunne forvente mer av en prest.

En prest som bør være prest også for politifolkene som gjør denne jobben. På vegne av samfunnet han selv er en del av.