Politireformens år er kvinnereformens år

Først mente selveste justis- og beredskapsminister Anders Anundsen at tillitsvalgte som sa ifra om seksuell trakassering i politiet burde «peke på positive utviklingstrekk og ikke bare lage negativt støy over at ting ikke er helt perfekt». Så sprakk Fostervold-saken, der visepolitimester Marit Forstervold valgte å trekke søknaden som beredskapsdirektør etter en telefonsamtale med Politidirektoratet.

Og dermed var tonen satt: Norsk politi har et manneproblem – igjen.

Det var ikke så lenge siden sist temaet var oppe. Seinest i august i fjor kunne Dagbladet fortelle at over 7 av 10 politiledere er menn. Og juristene bidro til å dra tallet opp, for blant politistillinger var bare 16 prosent av lederne kvinner.

«Jeg er ikke fornøyd med rekrutteringen og andelen kvinner i lederstillinger i politiet, heller ikke i POD. Men jeg er fornøyd med at 40 prosent av de nyrekrutterte politimestrene er kvinner. Vi jobbet systematisk for få flere», skrev politidirektør Odd Reidar Humlegård på Politiforum.no for litt siden, og framholdt målet om 40 prosent kvinneandel blant ledere i politiet.

Fint det. Men selv om Humlegård er fornøyd med å ha ansatt fire kvinnelige politimestre, har politiet siden august også hatt andre muligheter til å ansette enda flere kvinner i viktige stillinger. De mulighetene har ikke politiet grepet.

I PODs ledergruppe er 2 av 8 kvinner. Det er en kvinneandel på 25 prosent. Gutta tar seg av direktørjobben, beredskapen, IKT-ansvaret, økonomi og strategi og stabsledelsen, mens Karin Aslaksen og Margrete Halvorsen tar seg av henholdsvis HR-avdelingen og Kommunikasjonsavdelingen.

Marit Fostervold var én mulighet til å rokke ved balansen, men hun fikk altså ikke jobb.

Blant politimesterne ble alle de fire kvinnene ansatt i desember da 10 politimestre fikk jobb. Det er 40 fine prosenter, men en titt på søkerlistene viser imidlertid at det ikke var noen stor prestasjon. I Agder var det bare to søkere, begge kvinner. I Finnmark var Ellen Katrine Hætta eneste søker med master i jus, som ble krevet i utlysningsteksten. I Nordland hadde Tone Vangen master i jus og kun én av de fire andre søkerne kunne dermed være reelle kandidater. I tillegg hadde hun vært politimester før.

Det er bra å ansette kvinner i politisjefjobber, men at Politidirektoratet til slutt oppnådde 4 av 12 kvinnelige politimestre var ingen oppvisning i likestilling.

I vinter ble lokale ledere for Prosjekt nye politidistrikter ansatt i hver distrikt. De skal lede reformarbeidet lokalt i tiden framover. 3 av 12, 25 prosent, er kvinner.

En kjapp opptelling en kvinnedagsmorgen viser også at det er en vei å gå andre steder i politiet. Som administrasjonssjefer i distriktene før nyttår var 7 av 27 – 26 prosent – kvinner. Blant navnene på organisasjonskartet til Politiets IKT-tjenester er 8 av 27 ledere kvinner. På kartet til Politiets Fellestjenester, som ledes av en mann, er 3 av 11 ledere kvinner.

Vi skal selvsagt ikke bare skape «negativt støy». Legger man sammen PODs ledergruppe, politimesterne og sjefene for særorganene, sitter man med medlemmene som utgjør politiets nasjonale ledergruppe. Med tre kvinnelige særorgansjefer er det 9 kvinner i Nasjonal ledergruppe, og dermed nærmer de seg målet på 40 prosent. Det er bra.

Og Politihøgskolen har flere kvinner blant søkerne til bachelorutdanningen enn målsetningen sin. Det lover godt for framtida. Men det er samtidig ingen tvil om at politiet sliter med å fylle viktige stillinger med kvinner, selv det både kan skyldes at de ikke får jobb og at ikke nok kvinner søker.

Politidirektøren har rett i at det er et langsiktig arbeid å endre ansettelsesarbeid. Men politiet trenger kvinnelige ledere, og en reformasjon av etaten i 2016 og 2017 må være tiden å gjøre det på. Vinterens ansettelser viser at man må stille strenge krav til de som ansetter og oppmuntre de som søker. Derfor må ordren fra sjefen også være krystallklar: Kvinner skal prioriteres, dersom de konkurrerer mot like godt kvalifiserte menn.

Det bør alle, både kvinner og menn, som vil at politiet skal bli bedre mene.