Uheldig praksis får fortsette
Siste utgave av Politiforum satte søkelyset på det mange mener er uheldige sider ved måter Politidirektoratet rekrutterer nye medarbeidere på.
Under arbeidet med den omfattende artikkelen snakket vi med mange. Svært mange. På høyt og lavt nivå i politiet. Uvanlig mange hadde lyst til å snakke med oss. Og vi fikk høre historier. Historier som ikke står i stil med den profesjonalitet Politidirektoratet, og for den saks skyld, den jevne ansatte i politiet ønsker skal være i politiet.
Vi skrev om:
- Kandidater blir oppringt og oppfordret til å trekke sin søknad.
- Et mønster forteller at det er de som søker etter søknadsfristen som får jobben.
- Flere versjoner av den offentlige søkerlisten.
- Medlemmer av ansettelsesrådet blir forsøkt påvirket av en avdelingsdirektør til å la være å anke en ansettelse.
- Sterkt kritikkverdige forhold som ikke får konsekvenser ved ansettelse av en avdelingsdirektør.
- En HR-direktør som balanserer helt på grensen av habilitetsgrensen når hun setter bort oppdrag om varsling verdt 700-800.000 kroner til en stiftelse hun selv sitter i teknologirådet til, og der stiftelsen på sin side bemanner oppdraget med en tidligere studievenninne og folk HR-direktøren kjenner.
Ikke noe av dette er bra. Men ikke noe av dette er ulovlig heller.
Politiforum fikk et stort antall positive tilbakemeldinger og anerkjennelse for en godt dokumentert, dog uheldig praksis. Ingen har i det offentlige rom vist til feil, eller har kritisert fremstillingen.
Politidirektøren kan strekke seg til å erkjenne at de skulle ha gjort det noe annerledes i prosessen rundt ansettelse direktør for Politidirektoratets beredskapsavdeling. Ut over det er inntrykket han forsøker å formidle at folk i politietaten ennå ikke er vant til moderne måter å rekruttere på, særlig dette med å bruke rekrutteringsbyråer. Budskapet er at vi andre ikke skjønner oss på hvordan dette gjøres på en profesjonell måte.
Siden det ikke har fått noen konsekvenser for Politidirektoratet, og justisminister Anders Anundsen er fornøyd med måten Politidirektoratet drives på, er det grunn til å tro at praksisen vi har beskrevet blir sementert. Dermed står åpne prosesser, hvor ledere i politiet må følge retningslinjene for rekruttering i fare.
Kan vi motvirke det? Ja. Ved å fortsette si ifra når vi mener noe er galt.
Svært mange av de vi snakket med ga opplysninger under forutsetning av å gjøre det anonymt. Fellesnevneren for alle var, «jeg forsøker å ta vare på min egen karriere», «jeg kan ikke gå ut med dette, da ødelegger jeg for meg selv». Fra Justisministerens side blir det presisert at han ønsker åpenhet. Politidirektøren det samme. Hvor kommer denne frykten for egen karriere fra, det at hvis man åpner munnen, så ryker spennende muligheter? Det er mulig det er sant, det er mulig det er innbilt.
I politiet er stort mot verdsatt. Politifolk er ikke kjent for å være redde. I det operative går politifolk inn i situasjoner andre flykter fra. Farlige situasjoner. Men når det gjelder å ta til motmæle er det annerledes. Mange liker ikke å ta til motmæle mot sjefen eller andre høyere oppe i systemet. Er det fordi at vi er vant med kommandostrukturen fra operative hendelser, der det er viktig å adlyde ordre? Klarer vi ikke å omstille oss, både ledere og ansatte til å ta i bruk dialog og meningsutveksling utenfor det operative arbeidet?
Det er altså ikke farlig å si det som det er her til lands. Vi skulle ha de beste forutsetninger for å si ifra. Hvis det er slik at det er en kultur der det straffer seg å si ifra om kritikkverdige forhold, er spørsmålet du virkelig ønsker å bruke gode år av dine yrkesaktive liv i et slikt system? Er du villig til å selge din egen integritet, for å klore deg fast i en jobb der det foregår ting du ikke vil vedkjenne deg?
Si i fra, ikke hold kjeft. Bytt jobb om du må. Men politiet er for viktig til å drives uten at du sier ifra. Sjefen er vanligvis ikke farlig. Han eller hun kan sogar sette pris på ditt syn på saken. Bare mange nok gjør det, får vi en kultur der dette blir akseptert.
