Elefanten i rettssalen i Kongsberg

Forsvarsadvokat John Christian Elden kom seg rundt dette ved å spørre hovedfornærmede om hans egen forklaring til Spesialenheten, der han hadde sagt at han hadde blitt pågrepet hele tre ganger av politiet forut for hendelsen på Esso-stasjonen i Kongsberg natt til 30. oktober i fjor.

Dobbeltkommunikasjon

Den første gangen var det åtte politifolk som pågrep fornærmede, den andre gangen 12 og den siste gangen var det 16 bevæpnede politifolk iført hjelm, skjold og med MP-5. Elden ville vite hva fornærmede mente med uttalelsen om at «han mistet respekten for politiet» når han ble behandlet på denne måten.

Men det Elden egentlig drev med, var juridisk dobbeltkommunikasjon. Han utfordret Spesialenhetens premiss, som var at den tiltalte politibetjentens maktbruk var overdreven og skjedde helt «uten foranledning», som Elden slo fast ikke var korrekt.

Selv om den tiltalte politibetjenten ikke kjente til de fornærmede fra før, gjorde flere vitner det klart i retten at disse ikke hadde en helt vanlig opptreden på byen. Hovedfornærmede hadde blitt bedt om å forlate et utested, og vekteren på utestedet har forklart at han ble drapstruet av vedkommende. Fornærmede hadde også på seg en kampkniv og en batong, begge farlige våpen. Batongen falt ut av lommen til vedkommende under basketaket med politiet.

Politiblikket

De fleste politifolk vil i en slik situasjon kunne fornemme et mulig trusselbilde uten nødvendigvis alltid å kunne sette fingeren på nøyaktig hva det er som utløser en annen type håndtering.

«Politiblikket» blir det normalt kalt. Summen av erfaringer og kunnskap/opplæring gir sammen med omstendigheter i den faktiske situasjonen viktige inngangsverdier som gjør at ulike tjenestepersoner kan håndtere samme situasjon ulikt.

Det betyr ikke nødvendigvis at en vurdering er straffbar og den andre ikke.

Buskerud tingett bør, når dom faller fredag denne uken, dømme med utgangspunkt i situasjonsforståelsen til den polititjenestepersonen som stod oppe i den aktuelle situasjonen. Det har både advokat Elden og flere politivitner argumentert for overfor rettens administrator. Alternativt må retten, mener Elden, komme til at den mener at tjenestemannen lyver. Den aktuelle tjenestepersonen var den eneste tilstede som hadde IP3-godkjenning og som er UEH-mannskap. Og dermed den med best forutsetning for riktig situasjonsbedømmelse, treningen tatt i betraktning.

Situasjonsbestemt

Dersom en helt identisk situasjon som den som utspant seg i Kongsberg ble håndtert med mer nøling fra politiets side, og - fortsatt rent teoretisk - en person trakk fram et våpen og påførte en eller flere på stedet alvorlig skade, ville fokuset på politiets innsats ha vært en helt annen. Da ville spørsmålet ha blitt: Hvorfor gjorde ikke politiet mer for å stanse voldsutøvelsen? Hvorfor reagerte politifolkene ikke raskere?

Det er lett, med fasiten i hånd i ettertid, å felle en dom. Men ikke nødvendigvis juridisk og politifaglig holdbart.

Det ble også kjent gjennom rettssaken i Kongsberg at politifolk som deltok i den omstridte situasjonen 30. oktober i fjor ved egen nøling og mangelfull innsats kan ha medvirket til at det tok lenger tid å få kontroll på fornærmede. Vedkommende satte seg kraftig til motverge da den tiltalte politibetjenten la ham i bakken. Lenge var den tiltalte politimannen og en ganske fersk politikvinne alene om å forsøke å få kontroll i basketaket. Ingen satte seg på beina til fornærmede.

Det fremkom også at en av politifolkene på stedet heller ikke hadde på seg tjenestebelte og i tillegg manglet tjenestevåpen, i en situasjon der det var tatt beslutning om generell, midlertidig bevæpning av politiet.

Dersom situasjonen hadde utartet i motsatt retning denne natten, ville en gransking av politiet ikke ha vært nådig i etterkant.

Nektet rapport

Også en rapport med videoanalyse av overvåkingsvideoen fra en innsatsleder i Sør-Øst politidistrikt ble nektet fremlagt under rettssaken mot den tiltalte politibetjenten i forrige uke. Innsatslederen fikk til slutt lov til å vitne som sakkyndig vitne. Men ikke uten betydelig motstand. Aktor Marit Storeng og bistandsadvokat Morten Kjensli forsøkte gjentatte ganger å avskjære innsatsleder fra å gi uttrykk for juridiske vurderinger de mente retten skulle gjøre.

Dette førte også til at innsatslederen langt på vei ble hindret i å fremlegge enkelte politifaglige vurderinger, som også kan ha relevans for bedømmelsen av politiinnsatsen 30. oktober i fjor. Dette kan naturlig nok også ha relevans for vurderingen av om det som ble gjort eller ikke gjort er å oppfatte som straffbart eller ikke.

Jeg har selv tjenestegjort som meddommer i flere straffesaker i samme tingrett, selv om jeg ikke har hatt noe med herværende sak å gjøre. Og jeg synes det er pussig at aktor og dels retten synes å ønske å avskjære såpass sentrale politifaglige vurderinger. Sett med mine lekmannsøyne kan dette være relevante opplysninger og vurderinger for å bedømme saken både konkret og juridisk.

Risikerer straff

Mye tyder på at den tiltalte politibetjenten i Sør-Øst politidistrikt risikerer en form for straffereaksjon fra Buskerud tingrett, men trolig neppe like alvorlig som aktors påstand, som lød på 60 dagers ubetinget fengsel. Nesten uansett utfall i denne alvorlige saken, vil en dom kunne vekke sterke reaksjoner i politi-Norge eller på annet hold, og det er relativt sannsynlig at saken også vil få en ankebehandling i lagmannsretten.

Det som gjør denne saken ekstra betent innad i politiet, er at mange politifolk mener at politidirektør Benedicte Bjørnland har medvirket til å forhåndsdømme politimannen ved å uttale om overvåkingsvideoen at denne var «skakende». Ved denne uttalelsen kan politidirektøren ha gjort det vanskeligere for politimannen å få en rettferdig dom, fordi hverken påtalemakt eller domstol lever i et vakum. Hun har i alle fall skapt sterkere motsetninger i offentligheten, som igjen gjør det vanskeligere for politifolk til å kunne gjøre en god jobb for folk flest. Og hun kan ha gjort det mer krevende for seg selv å være leder for norsk politi.