Når noen snakker sammen

Når politiets øverste toppleder skal rekrutteres, må man være tydelig i bestillingen:

Norges nye politidirektør må være strategisk og samlende. Vedkommende må besitte bred ledererfaring. Personen må være samfunnsengasjert, engasjert og tydelig.

Hun eller han må selvfølgelig også være rustet til å møte de tre megatrendene justis- og beredskapsminister Tor Mikkel Wara snakket så varmt om under Politiets Fellesforbunds landsmøte:

Globalisering, digitalisering og urbanisering.

Eller «globalisering, digitalisering og endringer i kriminalitetsbildet», som det heter i stillingsutlysningen.

Det er en utfordrende og attraktiv jobb. Men det kommer ikke til å gjenspeile seg i den offentlige søkerlista som blir lagt fram i dag.

Den kommer til å bli syltynn. Som vanlig.

For man søker ikke bare på en topplederstilling i offentlig sektor. I hvert fall ikke før man har hatt en «fortrolig og uforpliktende samtale» for å forsikre seg om at dette er en jobb man kommer til å få.

Slik det så pent skrives i stillingsutlysningen, ved siden av navnet og telefonnummeret til kontaktpersonen i rekrutteringsbyrået Amrop Delphi.

At rekrutteringen til offentlige toppjobber gjennomgående foregår på denne måten, er ikke uproblematisk. Et begrenset offentlig innsyn bidrar til å mistenkeliggjøre ansettelsesprosessen og kan i ytterste konsekvens undergrave tilliten til arbeidsgiver og den som ansettes.

Samtidig er det heller ikke unaturlig at det er slik prosessen foregår. Aktuelle kandidater har allerede toppjobber andre steder. Å søke en annen topplederjobb og ikke få den, kan oppleves ydmykende, og gi et forklaringsproblem og skape en tillitskrise overfor nåværende arbeidsgiver.

Konsekvensen av dette, er skrinne søkerlister, med en overvekt av ukvalifiserte søkere. De som var interesserte, men ikke aktuelle, lot være å søke.

Det er derfor ekspedisjonssjef Heidi Heggenes ved Statsministerens kontor var eneste kvalifiserte søker til stillingen som ny departementsråd i Justis- og beredskapsdepartementet før sommeren.

Det er derfor Håkon Skulstad ikke møtte noen kvalifisert motstand i den fire personer store søkerlista til jobben som assisterende politidirektør i 2017.

Det er derfor Hans Sverre Sjøvold i sommer spaserte inn til seks nye år som Oslo-politimester, og Ole Bredrup Sæverud gjorde det samme i Troms – sistnevnte kun i søkerlisteselskap med en ukjent person som hadde trukket søknaden.

Mon tro om det var en angrende toppleder som søkte først – og tok en «fortrolig og uforpliktende samtale» etterpå?

Vi kunne funnet mange flere eksempler. Med forbehold om at søknadsfristen ikke utsettes fordi ønsket kvinne eller mann ikke har søkt, får vi et nytt eksempel på at noen har snakket sammen når søkerlista til politidirektørstilingen legges fram.

For der vil det kun være en reell søker.

Det betyr at vi i dag i praksis vil vite hvem som blir ny politidirektør.

Noe listefyll blir det nok. Det vil ikke være noen overraskelse å se navnet Thorbjørn Gaarder på lista. Mannen som de siste årene har søkt på de aller fleste toppjobbene i norsk offentlig sektor. Uten å få napp.

Kanskje vil vi se en trukket søknad fra en toppleder som var litt for rask på labben. Kanskje står det et par andre navn på lista. Ubeskrevne blad; personer som – med all respekt – helt åpenbart ikke har noen som helst mulighet til å få stillingen.

Denne spådommen kan selvfølgelig være helt feil. Det vil være gledelig om vi for en gangs skyld får se en offentlig søkerliste som gjenspeiler den prestisjefylte stillingen.

Men det er neppe sannsynlig. Alt annet enn scenariet overfor vil være en stor overraskelse.

Da er spørsmålet bare hvem som allerede vet at hun eller han blir landets nye politidirektør.