Fornuftig ressursforvaltning?

Mitt innlegg handler ikke om meg selv, men en meget dyktig kollega av meg. Forsåvidt handler det ikke bare om han heller, men jeg bruker ham som eksempel. Dessverre finnes det mange lignende eksempler.

I forbindelse med at min kollega skulle flytte vekk fra Oslo og til sin kones hjemsted, så var det også aktuelt å se etter en arbeidsplass i politidistriktet han skulle flytte til. Han kontaktet distriktet og fortalte litt om seg selv og hva han hadde jobbet med. Kollegaen vi her snakker om er ikke en person som skryter eller på noen måte fremhever seg selv, men jeg regner med at han forklarte at han blant annet hadde jobbet i ca. 8 år med etterforskning av organisert kriminalitet ved Oslo politidistrikt og Kripos, og litt om hva den jobben innebar. Jeg kjenner ikke det nøyaktige innholdet i samtalen, men tilbakemeldingen min kollega fikk var noe slikt: «veldig hyggelig at du vil jobbe hos oss, men du må regne med å jobbe på politivakta et par-tre år før du får begynne på etterforskningsavdelingen, da det for tiden er mange som vil inn på etterforskning».

Før jeg fortsetter, så vil jeg bare presisere at innlegget mitt heller ikke handler om hvorvidt noen politifunksjoner er viktigere enn andre, men derimot fornuftig forvaltning av ressurser.

Hadde jeg vært avdelingssjef, stasjonssjef eller politimester i politidistriktet vi her snakker om, så hadde jeg gjort alt i min makt for å tilby min kollega en stilling innenfor etterforskning. Hadde jeg ikke funnet en stilling, så hadde jeg likevel gjort alt jeg kunne for å opprette en slik stilling. Dette er neppe umulig.

Jeg regner med at politidistriktet vi her snakker om, som alle andre politidistrikt, hvert år febrilsk forsøker å få plass til noen av sine ansatte på de få kursene og hospiteringsordningene som politiet arrangerer. Når de så kontaktes av en som har med seg mye kompetanse i ryggsekken i form av kurs og praktisk erfaring, skulle man tro at vedkommende er attraktiv. Det er ingen tvil om at de fleste etterforskningsavdelingene og etterforskerne rundt omkring i landet er veldig dyktige, men jeg tror likevel at den erfaringen man tar med seg fra enkelte spesialavdelinger i Oslo, Kripos og andre særorgan er unik. Jeg tenker da spesielt på type, omfang og mengde saker, internasjonalt politisamarbeid, bruken av særskilte etterforskningsmetoder, saksanalyse, presentasjon i retten, kontaktnett og lignende. Dette igjen handler om ressurser og nærhet til de samarbeidende spesialavdelingene, men er ikke relevant i denne sammenhengen. Mitt poeng er at politidistriktet her tilbys erfaring som de aldri vil opparbeide seg på egenhånd, verken gjennom kurs eller egne saker. Det er vel heller ingen tvil om at politidistriktet vil ha nytte av denne erfaringen med tanke på kriminalitetsutviklingen vi ser i landet vårt.

Det er umulig å anslå en verdi på den erfaring og de kurs min kollega her representerer, men skulle jeg gjette vil jeg anta at vi i hvert fall snakker om et sekssifret beløp. Det må også nevnes at ballasten min kollega har med seg er ferskvare. Regelverket forandrer seg, våre metoder, tekniske hjelpemidler og ikke minst skurkenes fremgangsmåter er i stadig utvikling. Man skal ikke være borte lenge før man faller av.

Hvis noen lurer på hva som skjedde med min kollega, så kan jeg fortelle at han har fått seg en flott og godt betalt jobb utenfor politiet. Som jeg nevnte innledningsvis så er ikke dette eksempelet unikt og vi hører om lignende tilfeller rett som det er. Selv om årsaken nok ikke er den samme i alle tilfellene, så kjenner jeg til tre kollegaer med tilsvarende erfaring, som har sluttet i politiet i løpet av den siste måneden. Det vil ta politiet titalls år å få tilbake denne kompetansen.

Det er viktig å utdanne nye politi­tjenestemenn -og kvinner, men kanskje er det like viktig å ta vare på de man allerede har utdannet.