Forholdsmessighet i koronaens tid?

Det fremstår som regjeringen virker å ha glemt et sentralt prinsipp i forvaltningen gjennom pandemihåndteringen.

Som de fleste andre mennesker i Norge lot jeg meg skremme i mars 2020 av nyhetene om at koronaviruset hadde ankommet Norge. Bilder av mennesker som falt døde om i gatene i Kina sirkulere på nettet. Kinesiske myndigheters totalitære og drakoniske inngrep mot befolkningen var skremmende og ga inntrykk av at dette var en situasjon som krevde resolutt handling ifra våre egne myndigheter.

Å vedta en nedstegning inntil helsevesenet hadde fått tid til å omorganisere seg for å håndtere pandemien fremsto nok for de fleste som en fornuftig respons, gitt usikkerheten som rådet og tiden man hadde til disposisjon.

Heldigvis har koronavirusets farlighet sunket med tiden og i takt med at kunnskapen har økt. I pandemiens begynnelse den 12. mars 2020 anslo FHI dødeligheten av viruset til å være på 0,12 prosent. Til sammenlikning har en moderat influensa-pandemi en dødelighet på cirka 0,09 prosent.

I august 2021 stipulerte Preben Aavitsland ved FHI dødeligheten ved koronaviruset å være på 0,05 prosent og betydelig lavere for aldersgruppene under 70 år. Sjansen for å dø dersom man blir smittet av koronaviruset er altså beregnet til å være omtrent halvparten av sjansen man har av å dø av en middels influensa.

Korona og influensa

Selv med årlige influensatiltak for sårbare grupper, anslår FHI at det i perioden 1975-2004 årlig døde minst 900 mennesker av influensa i Norge. Norges befolkning i 2004 var på 4,5 millioner, mot 5,5 millioner i dag. Gjennomsnittsalderen i befolkningen har økt siden den gang.

Vi må derfor kunne anta at antallet som hadde dødd av influensa i Norge hadde vært høyere i dag enn i 2004, dersom ikke influensaen hadde forsvunnet på grunn av koronatiltakene. En bør også kunne legge til grunn at en befolkning med høyere gjennomsnittsalder vil ha en høyere dødelighet generelt.

Det blir derfor feilaktig bruk av statistikk å kun legge til grunn det antallet mennesker som dør fra ett år til et annet, uten å korrigere for befolkningsvekst eller andre medvirkende faktorer, som alder og generell helsetilstand.

Koronavirusets smittsomhet har også relevans for hvor stor utbredelse viruset kan få og hvor stor belastning det vil påføre helsevesenet dersom mange smittes samtidig og utvikler sykdom. Ifølge VGs tall har det blitt påvist koronasmitte hos totalt cirka 145.000 mennesker i Norge fra mars 2020 til i dag.

Koronaviruset virker å følge influensasesongen når det kommer til smitte og sykdom. Smitten har i hovedsak skjedd om høsten og vinteren i 2020, og på våren 2021, som er de vanlige månedene for influensasesongen. Smitten har i hovedsak vært lav om sommeren både i 2020 og 2021.

I VGs tall regnes smittede som de som har testet positivt for koronaviruset med en PCR-test, og ikke om personene har blitt syke av viruset. Hvor stort antallet av de smittede som ble syke er det vanskelig å finne gode tall på. Ifølge FHIs beregninger blir 5-10 prosent av befolkningen i Norge syke av et influensavirus i løpet av vintersesongen i vanlige år. Dette tilsvarer mellom 275.000 – 550.000 mennesker. Merk at dette er mennesker som har blitt syke av viruset og ikke bare testet positivt uten å ha symptomer.

En må derfor kunne anta at det finnes mørketall på hvor mange som får influensaviruset uten å bli syke av det, på samme måte som med koronaviruset. Disse tallene er vanskelige å beregne da man aldri har testet store grupper av symptomfrie mennesker for influensa tidligere.

I Sverige, som har hatt få tiltak utover ordinære tiltak i influensasesongen, har rundt én million mennesker testet positivt for koronaviruset i løpet av de 18 månedene pandemien har vart. Dette tilsvarer cirka 10 prosent av befolkningen i landet.

Ved å se på smittetallene fra Sverige og andelen av befolkningen som blir smittet fremstår ikke koronaviruset som særlig mye mer smittsomt enn den vanlige influensaen.

Gyldighet og lovlighet

Innen offentlig forvaltning må det alltid gjøres en forholdsmessighetsvurdering før vedtak kan fattes. Som i all annen offentlig forvaltning må koronatiltakenes styrke veies opp mot virusets farlighet og smittsomhet. Det må ligge en forholdsmessighetsvurdering til grunn for at tiltakene skal være gyldige og lovlige.

Per i dag fremstår både dødeligheten og smittsomheten til koronaviruset som lavere enn en i en middels influensapandemi.

Ved tidligere influensapandemier har myndighetene aldri innført denne typen inngripende tiltak. Hva er det nå som gjør at dette kan anses som forholdsmessig? Hva er det som gjør at politijurister mener det var forholdsmessig å bøtelegge ungdom som samlet seg i et for stort antall tidligere i pandemien?

Hvor ligger forholdsmessigheten i å internere reisende til landet på karantenehotell selv om de har testet seg negativt for viruset? Har ikke myndighetene tiltro til sitt eget testregime? Hvor ligger forholdsmessigheten i å diskriminere uvaksinerte i enkelte situasjoner, og innføre koronasertifikat?

Hvor lå forholdsmessighetsvurderingen da myndighetene stengte skoler og barnehager og nektet barn og unge sosial omgang med venner og familie?

Dette er alle spørsmål som bør avklares av fagpersonell og rettssystemet før vi går inn i en ny sesong for luftveisinfeksjoner.

Er ikke tiltakene forholdsmessige så er de heller ikke lovlige. Det bør da være en selvfølge at det gjøres hyppige vurderinger av virusets farlighet og smittsomhet. Disse vurderingene må offentliggjøres og diskuteres da de er hele premisset for at smittevernlovens hjemler og at straffesanksjoner er hjemlet.

LES OGSÅ: Nær halvparten av politistudentene utsatt for vold: - Det har helt klart blitt tøffere der ute