Er den tradisjonelle politimannen den beste til å avdekke og bekjempe dagens kriminalitet?

Da jeg var liten gikk det en krimserie på TV som het «Ironside». Hovedpersonen var politietterforsker i San Fransiscos gater, og løste det meste. Bare tull og tøys selvfølgelig, for han satt jo i rullestol. Samtidig gikk det en annen amerikansk krimserie på TV: «Cannon». Frank Cannon var tidligere politimann, som nå var privat etterforsker. Bare tull og tøys det også selvfølgelig, for Cannon var ganske så overvektig.

Nei, slik er det heldigvis ikke i det riktige liv, i alle fall ikke i Norge. For å bli politi her må man gjennomgå og bestå ganske så høye krav. Personlige tester, gode karakterer fra videregående, språktester, logisk tenkning, sårbarhet, egnethet, skikkethet, og selvfølgelig fysiske tester.

Ja, for å kunne bli en god politimann, som per nå fortsatt er begrepet for politifolk av begge kjønn, må man også kunne svømme, både over og under vann. På den måten plukker vi ut de aller beste kandidatene til å fullføre en treårig politihøgskole. Disse vil senere kunne tre inn i politirollen, og med sin kompetanse kunne ordne opp i og løse alle de sakene som møter dem. De er generalister!

Hmm, når jeg tenker meg om, så er det jo dette som er tull og tøys. Disse tankene om en politimanns kvalifikasjoner henger igjen fra tidenes morgen, hvor politimannen var satt til å holde ro og orden i gatene. Dette var også gjeldene, og helt greit, da jeg gikk på Politiskolen på 80-tallet, og muligens også riktig på 90-tallet.

Men i dag, i 2017, med de endringene samfunnet har tatt, er slike tanker utdatert.

Det vil si, ikke helt. Vi trenger helt klart unge menn og kvinner i politiet som fyller gjeldene krav. Det er et absolutt godt utgangspunkt for svært mange politioppgaver – men ikke alle.

Vi trenger altså noe mer. Politiet trenger mangfold.

En annen type kompetanse

En politimann fra England holdt et foredrag her i Norge for en stund tilbake. Han fortalte at de der borte hadde vært svært så fornøyde, for kriminalstatistikken var på vei ned. Hurra, tid for å feire og slå seg på brystet. Det ble ikke en lang feiring, og heller ikke så mange slag på brystet før de oppdaget virkeligheten. Kriminaliteten hadde ikke gått ned, den hadde bare endret fasong. Den var skjult, vanskelig tilgjengelig for politiet – den befant seg i Cyberspace.

I følge eksperter som uttaler seg til media, er kriminaliteten på nettet økende, og politiet henger etter. Vi snakker her om kjøp og salg av narkotika, doping, vinningskriminalitet, menneskehandel, seksuelle overgrep, barnemishandling, radikalisering, terror.

Systemene som blir brukt er svært så kompliserte og vanskelige å oppdage. For å gjøre det, trenger politiet hoder som tenker annerledes, og som har gjort det lenge – helt siden barneårene. Vil det si unge menn og kvinner som liker å klatre i fjell, er glad i friluftsliv, trene, gjøre lekser og som kan svømme både over og under vann?

Nei, absolutt ikke. Sorry, men den kompetansen holder ikke. Jeg tenker på all den andre og ubrukte kompetansen som er der ute, men som ikke har sjans til å komme inn på Politihøgskolen grunnet det forsteinete regelverket og tankesettet vi har. Jeg tenker på de som kanskje hater å løpe, men som i oppveksten elsket å sitte i godstolen med cola og potetgull og «game» – hele natta – år etter år. De som muligens ikke kan flekse med en sommerbrun biceps på stranda, men som har sterke fingre etter år med tasting og et hode som tenker metoder og strategier på en måte som gir dem et fortrinn inn i den digitaliserte virkelighet.

Jeg tenker på «Ironside», som i dag ikke behøver å engang se på søknadspapirene til Politihøgskolen, men som likevel har så mye kompetanse vi trenger. Jeg tenker ikke på de som bruker datamaskinen som et verktøy, men som er datamaskinen. De som tenker nytt og annerledes.

Samtidig tenker jeg også på de som ikke har –sen i etternavnet sitt, eller er oppkalt etter en gård. De som har med seg en kultur og en identitet som er noe annet enn det urnorske, men hvor politiyrket er fjernere enn en drøm. Disse menneskene trenger vi. Disse menneskene trenger politiet.

Spesialisering på PHS - endringer må til

For å løse et mangfoldig problem, trenger vi mangfold. En slik reel åpning er det ikke i dag i politiet. Åpningen, eller sprekken, er kun for de få – de utvalgte – de som kan svømme, over og under vann.

Joda, vi kan leie inn kompetanse, eller ansette fagfolk fra andre yrker, slik som både PST og Kripos gjør. Men jeg vil noe mer. Jeg vil ha politifolk som er og tenker annerledes. Jeg vil rive ned skilleveggene. Jeg vil at disse menneskene også skal få utdanne seg på Politihøgskolen, bli politi og være en del av korpset. Kjenne enhetsfølelsen. Enhetsbegrepet, som fremkommer i ett av våre 10 grunnprinsipper, må utvide sin betydning. Vi må fremelske kunsten i å kunne tenke individuelt sammen.

Hvis vi mener alvor, og vil møte den kommende og økende kriminaliteten, må det gjøres store endringer i både hvordan vi tenker og i våre systemer. Politihøgskolen må endres. Det er det første vi bør ta tak i.

Hvordan denne endringen i detalj må være, krever mye grundig tenkning av oss alle. Publikum, fagfolk og politikere må på banen. Jeg vil mene tiden nå er inne for å slippe inn spesialistutdanningen i Politihøgskolens bachelorprogram, som nå er en generalistutdanning. Med endrede opptakskrav kan vi få inn de menneskene som politiet, og samfunnet, har bruk for, og som har en god mulighet til å kjempe imot vårt tids kriminalitet.

Jeg ser for meg en Politihøgskole hvor alle studentene det første semesteret får lik utdanning, før de deler seg opp etter linjevalg. Den største linja bør fortsatt være en utdannelse av det vi i dag betegner som generalist – i morgen; spesialist i «første enhet på åstedet», eller; «spesialist i å være generalist». Disse spesialistene har politiet fortsatt god bruk for. De andre linjene er for spesialistene innenfor både etterforskning, analyse, profilering, digital kriminalitet, og så videre.

Vil vi møte utfordringer? Selvfølgelig, vi må jo endre oss. Den største utfordringen blir kanskje å forhindre at vi får et A- og et B-politi. Da må vi tenke nytt og inkluderende. For det er vel fortsatt slik at den operative politimannen som er god på å håndtere skarpe situasjoner, og som kan svømme over og under vann, har en høy status i politiet. Det må han eller hun gjerne fortsatt ha for meg, for vi trenger deg. Men, vi trenger også noe mer. Vi trenger en annen type politifolk. På den måten kan vi lære av hverandre og vokse oss sterke.

Hvis du har ett eple og jeg har ett eple og vi bytter, har vi begge fortsatt ett eple. Men hvis du har en idé og jeg har en idé og vi bytter, vil vi begge ha to ideer (George Bernhard Shaw).

Tiden er inne for å åpne opp for nye ideer; Eller, tiden er inne for å åpne opp.