Taus kunnskap kan redde liv i norske fjell

Vi har lagt bak oss en av de verste snøskredvintrene i manns minne. I perioden mars 2018 til dags dato har totalt 14 personer omkommet grunnet snøskred. I samme tidsrom har vi hatt over 1.500 søk og redningsoppdrag etter savnede personer i norske fjell. Samtidig er det svært få leteaksjoner etter samer som har gått eller kjørt seg bort på fjellet.

Vi tror antallet døde og antallet søk- og redningsaksjoner kan bli lavere dersom de som ferdes i norske fjell lyttet mer til det samiske språket og til folks lokalkunnskap.

Det samiske urfolksområdet er stort. Det strekker seg fra Hedmark på Østlandet til den russiske grensen i nord. Og østover i Sverige, Finland og Russland. I dette området finnes det en nedarvet kunnskap om sikker ferdsel i naturen som norsk og internasjonal redningstjeneste nå ønsker å ta i bruk.

Det skal vi gjøre gjennom det EU-finansierte prosjektet ARCSAR. Prosjektet arbeider for styrket sikkerhet og beredskap i Arktis. Prosjektet ledes av Hovedredningssentralen Nord-Norge, og har 21 partnere fra 13 ulike land.

Et av temaene prosjektet arbeider med er å ta vare på den verdien lokalkunnskap og involvering av urfolk utgjør i søk- og redningsarbeid. Vi synes det er svært positivt at prosjektet løfter dette temaet frem. I Norge, så vel som i andre land i Arktis, er kunnskap om naturen man skal ferdes i av avgjørende betydning for å unngå ulykker og farlige situasjoner.

I andre land er dette arbeidet allerede langt fremme og i forbindelse med en prosjektsamling i februar fikk vi informasjon om hvordan den kanadiske kystvakten samarbeidet med inuittene om søk og redning i kanadisk Arktis. Fra Universitetet i Rovaniemi fikk vi presentasjon av hvordan de systematisk benytter lokalkunnskap i et beredskapsnettverk i Nord-Finland – særlig rettet mot håndtering av stor vinterturisme.

Fra et samisk ståsted, så vet vi at de polfarerne som virkelig skapte historie, hadde med seg lærdom både fra inuittene og samene.

I moderne tid synes det som om den kunnskapen dessverre tapes eller neglisjeres. Vi tror mye av kunnskapen som kystsamene hadde i eldre tid om landskap, hav og vær, strømforhold i dag går tapt fordi det ikke lengre er i bruk.  Det er nå er på tide å ta tak i dette. Det er verdifull kunnskap, og den er ofte taus.

Tapet skjer ikke bare i forholdet til redningstjenesten, men det skjer også i samiske tradisjonelle levesett som for eksempel reindrift. Man lurer på hvorfor kvinner ikke får sin plass i reindriften - jo det kan tenkes at de ikke får det fordi den tradisjonelle kunnskapen på å skape klær, og tilpasse klær etter klimaendringer ikke anerkjennes som et viktig bidrag til reinnæringsdriften.

I samiske samfunn er det mange diskusjoner om hvordan man skal tilpasse klær til å passe til endrede forhold og endret klima. Dette er noe som samer har flere hundreår med erfaring på. Dette er eksperimentering og taus forskning som ikke anerkjennes i dag fordi det ikke gjøres på universitet og høyskoler, men hjemme ved kjøkkenbordet eller i små fagmiljø.

Et annet viktig aspekt i sporet redningstjeneste, er språket. Det samiske språket er beskrivende og sammenlignet med norsk, så er det meget rikt i beskrivelse av naturen, været og andre naturfenomen. Språket forteller om hvilke farer som kan true, hva man skal verge seg mot og gjerne også hvordan.

De samiske stedsnavnene er også beskrivende, både når det gjelder form og eventuell faregrad. Det er derfor trist når disse navnene oversettes til noe som ligner på norsk - uten å ha i seg den beskrivelsen som det samiske stedsnavnet betyr. I det opprinnelige navnet kan det ligge veldig viktig informasjon som går tapt for redningstjenesten.

Den «samiske grunnopplæringen» for å klare seg er også viktig å ta med seg. Det er ikke veldig mange leiteaksjoner i Finnmark etter samer som har gått seg vill eller kjørt seg bort. Når vi har det, så skyldes det gjerne ytre påvirkning og hendelser som har ført til skader. Det er heller ikke mange samer som er avhengig av GPS, fordi man i tidlig alder lærer seg å se og kjenne igjen naturen. Det er en del av grunnopplæringen. Det samme gjelder det å kle seg riktig. Samiske barn lærer tidlig at naturen har sin egen vilje og sitt eget formål. 

Så, hva kan vi gjøre? Vi må jobbe mer med å få inn samisk språk og samiske stedsnavn inn i redningstjenesten. Det er viktig å fremdeles utvikle språket og kulturen. Man må fortsatt tillate at duodji (utvikling av samiske bruksplagg) utvikles som fag. Vi må ta tak i kartene. Det er viktig å anerkjenne den samiske tause kunnskapen og det må mer forskning til.

Blåbærfjellet som tok fire turister denne vinteren, heter «Sarregaisa» på samisk. «Sarre» betyr mellomrom mellom to knoker og kan tolkes til bratte fjellsider. Det er altså en dårlig oversettelse av ordet «sarri» til «sarrit» – hvorav det siste betyr blåbær. I denne saken var det kanskje ikke av stor betydning at oversettelsen var feil.

Verre var det med ulykken på «Sorbmegaisa» som tok seks skiturister i 2012. Fjellet bærer navnet nettopp fordi lokalbefolkningen anser det som livsfarlig. Sorbmi betyr å forulykke på samisk.

«Dette er et livsfarlig fjell, og som navnet hentyder, ligg unna. Dette er ikke etterpåklokskap, men lokalkunnskap», sa Mads Gilbert til iTromsø etter ulykken. 

Vi kan også tilføye at det i tillegg handler om språkkunnskap. Det er i realiteten ingen fjell som heter «Storfjellet» eller «Lillefjellet» i Nord-Norge. På samisk har alle steder et meningsfullt navn. Et navn som forteller om stedet.

Ta i bruk kunnskapen som er i befolkningen, det vil kanskje redde liv. Få på plass utdanning og forskning som anerkjenner den tause kunnskapen som ligger der. Bruk lokalbefolkningen og involver de i arbeidet. Anerkjenn lokalkunnskapen og be om innspill i utformingen av tjenestene.