«Du ser det ikke før du tror det…»

En mamma er siktet, og har innrømmet å ha druknet sitt barn i en bøtte med vann. En far er mistenkt å ha forårsaket død på sitt tre år gamle barn. En mor innrømmet å ha gitt sitt to år gamle barn tabletter med den narkotiske stoffet «xanor», på Sandvika storsenter i Bærum.

De siste ukers medieoppslag er ikke sensasjonsnyheter. Vi som jobber på Statens barnehus tar ukentlig inn barn, hvor det er mistanke om at barnet blir utsatt for vold og/eller overgrep. 3600 barn i Nord-Norge utsettes for grov vold av en eller begge av sine foreldre.

Du må tørre

Dette er eksempler som rokker ved en etablert «tro» i norsk kultur, nemlig at alle voksne vil det beste for barna sine og at mamma beskytter sine barn. Det er nesten som om vi nekter å tro på disse historiene, som kan omhandle omfattende vold over tid mot egne barn. Det er eksempler og historier som strider mot vårt kulturelle bilde av kjernefamilien og foreldres kjærlighet til sine barn.

Det betyr ikke at man skal mistenke alle foreldre når Ola har en blå flekk på leggen. Men det er lov å utfordre seg selv og sine kollegaer til å tørre å se etter andre tegn på vold mot barn. Du ser det ikke før du tror det. Du, som privatperson og som offentlig person, må tørre å se etter tegn på misbruk og vold mot barn i dette landet.

En Nova-rapport fra 2007 (Mossige & Stafansen), titulert «Vold og overgrep mot barn og unge», undersøker forekomsten av vold mot barn i et utvalg på over 6000 informanter. I denne rapporten forekommer det at 25 prosent av barn har opplevd en fysisk krenkelse, 10 prosent har opplevd å være vitne til vold (sett eller hørt) minst en gang, åtte prosent har opplevd grov vold fra en av foreldrene og to prosent har vært vitne til eller utsatt for grov gjentagende vold. Alle disse tallene omhandler vold i nære relasjoner.

Prosenttall kan av og til være vanskelig å forholde seg til og man kan lettere (følelsesmessig) distansere seg til disse tallene som omhandler vanskelig tematikk. Hvis man likevel studerer prosenttallene opp mot populasjonen i Nord-Norge, ville det gitt følgende bilde:

11.250 barn utsettes for fysisk krenkelse (25 prosent). 4500 barn har vært vitne til vold (sett eller hørt) minst en gang (10 prosent). 3600 barn utsettes for grov vold av en forelder (åtte prosent). 900 barn utsettes for gjentagende grov vold, eller vitne til gjentagende grov vold (to prosent).

Så kan man stille seg spørsmålet: Hvor mange barn i din kommune utsettes for vold?

Sterk lojalitet til foreldre

Barn forteller sjelden andre om hva de har vært utsatt for av vold og overgrep når dette forekommer i nære relasjoner. Barns lojalitet til foreldre er meget sterk. Den voksne omsorgspersonen, som barnet er avhengig av i form av bekreftelse, kjærlighet og tillit, blir også den som utsetter barnet for det som den voksne skal beskytte barnet mot. Barnet blir redd for å fortelle.

Redselen for å fortelle kan omhandle ytre påvirkningsmekanismer. Barnet får beskjed om at overgrepet er en hemmelighet mellom barnet og overgriper og hvis dette fortelles vil for eksempel mamma dø eller bli skadet. Barnet får høre at ingen kommer til å tro på overgrepshistoriene. Det er derfor svært viktig at vi som ser barn som viser symptomer, også tør å tenke at dette barnet kan være utsatt for slike handlinger. Vi må tørre å se og vi må tørre å spørre barn.

Forskningen viser at de fleste som ble utsatt for overgrep, hadde en etablert relasjon til overgriper. Ved seksuelle overgrep mot barn under 13 år var de fleste overgripere nabo, slekt, familie eller andre kjente voksne («Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsforløp», NKVTS 2014). Denne ferske rapporten som er gjennomført og besvart av 4500 informanter, viser at 4,9 prosent av jenter og 5,1 prosent av gutter, er utsatt for alvorlig fysisk vold (banket opp, sparket og slått med knyttneve). I følge dette studiet forekommer alvorlig fysisk vold mot 10 prosent av barn.

Når barn forteller om vold, har vi ofte vanskelig å ta inn over oss det barnet forteller, vi vil på mange måter ikke tro at dette stemmer. Når Per på 9 år forteller sin lærer at pappa slår ham jevnlig med belte, hender det at skolen ringer far for å høre om dette stemmer. Da har man ikke tatt barnet på alvor og man betviler barnets historie. I tillegg informeres mulig voldsutøver, som igjen kan påvirke og true barnet til stillhet.

Christoffer (8 år), som ble mishandlet til døde av sin stefar, viste oss at barn prøver å kommunisere at noe er galt. Men ingen spurte Christoffer hvordan han hadde det hjemme og om det var noen som var slem mot han. Voksne kan i mange tilfeller bli redde for å spørre, kanskje er vi redde for svarene vi får fra barn? Kanskje er vi usikre på hva vi skal gjøre med svarene?

Statens barnehus i Bodø har siden første dommeravhør av barn i november måned 2013, nå gjennomført over 100 avhør av barn hvor det er mistanke om at barnet har vært utsatt for, eller vitne til vold og overgrep. Slike saker er også greit å ha diskutert sammen med noen i forkant. Dette er særlig viktig i barnehage – og skolesektoren. Man kan ringe Statens barnehus i Bodø og diskutere saker som angår mistanke om at barn er utsatt for vold eller overgrep. Ikke sitt alene med dine bekymringer.

Vold i nære relasjoner forekommer, barn blir ofte ikke trodd på og får dermed ikke adekvat hjelp.

«Jeg tenker nok du skjønner det sjøl», svarte Christoffer alltid når han ble spurt hvor alle skadene kom fra.

Du ser det ikke før du tror det.

Kronikken har tidligere stått på trykk i Avisa Nordland.