Ransaking i narkotikasaker og en ekte rusreform

Straffeprosessloven setter grenser for bruk av tvang, men skal også verne samfunnet mot kriminalitet. Straffeprosessloven er en del av fellesskapets «Rule of Law», som Riksadvokaten (RA) er bundet av. Han kan likevel til en viss grad gi prioriteringsdirektiver.

I Rett24 og i Politiforum 25. april skrev statsadvokat Stein Vale om: «Retningslinjer med tilbakevirkende kraft?», der omtalte han riksadvokatens «Rapport om politiets tvangsmiddelbruk» publisert 14. februar 2022.

Problemet er at mange som deltar i debatten ikke skiller mellom juss og Riksadvokatens prioriteringsdirektiver.

Det er et opplagt bomskudd når noen trekker paralleller til Riksadvokatens rundskriv fra 2014, det var uten tvil et prioriteringsdirektiv. Beklageligvis er heller ikke Riksadvokaten klar når det gjelder skillet juss/prioriteringer.

På nettet 14. februar blåstempler Riksadvokaten praksis når det gjelder «skjellig grunn til mistanke», men skriver at: «Det synes imidlertid å foreligge en viss usikkerhet om forholdsmessigheten rundt bruk av tvangsmidlene».

Men etter straffeprosessloven er forholdsmessighet en typisk konkret vurdering «der og da». Riksadvokaten kan ikke frata politiet en kompetanse som følger av loven, men han kan altså gi direktiver i typetilfeller.

Nå må jeg for sammenhengens skyld tilbake til Riksadvokatens skriftlige høringsuttalelse til rusreformen 03. juni 2020. Den var relativt balansert, han ga «sin prinsipielle tilslutning» til å avkriminalisere bruk og besittelse av narkotika, med det var «en ufravikelig forutsetning (at det måtte) utvikles nye virkemidler som er mer forpliktende enn det som følger av forslaget som nå er lagt frem. Et alternativt oppfølgingsapparat må være utredet og vedtatt før en så omfattende rusreform kan settes i kraft».

Riksadvokaten har senere «snudd». Han har løpt fra sin «ufravikelige forutsetning» og sitt krav om «utredet og vedtatt». For i tidsrommet fra NOU-en til forslaget til lovvedtak i Prop. 92 L (2020 –2021) kom det bare kosmetiske endringer.

Under Stortingskomitéenes muntlige video-høring 16. mars 2021 engasjerte Riksadvokaten seg «for» mindretalls-regjeringens rusreform. Det fremgikk tydelig ved at han ble sittende synlig i bakgrunnen. Regien var helt feil, da han som ledet arbeidet med NOU-en – en førstestatsadvokat ved Riksadvokatens kontor – fremsto for komitéen. Han fremsnakket selvfølgelig «sin» reform.

Dessverre satt Riksadvokaten hele tiden og nikket i bakgrunnen. Sammen med det han senere sa, kunne det vanskelig oppfattes annet enn som Riksadvokatens politiske nikk «for» mindretallsregjeringens narkotikapolitikk og nikk «mot» stortingsflertallet.

Tvangsmidler?

Riksadvokaten gikk i sin skriftlige høringsuttalelse til den foreslåtte rusreformen, datert 03. juni 2020, god for den praksis som nå kritiseres:

«I dag vil et slikt funn (13 gram cannabis) i seg selv kunne gi grunnlag til ransaking av for eksempel bolig. Slike ransakinger, som har gitt opphav til en mengde beslag, bortfaller ved flertallets forslag. (…) en lang rekke større narkotikasaker (har) startet i små enkeltbeslag».

Riksadvokaten bekreftet dermed at praksisen var forholdsmessig, samt at små funn av narkotika i seg selv kan gi mistanke om ulovlig erverv.

Men under den muntlige høringen «snudde» Riksadvokaten også når det gjaldt tvangsmidler, heller ikke det kan han gjøre med troverdigheten i behold.

Under den muntlige høringen introduserte Riksadvokaten en til da i narkotikasaker ukjent ransakingsvariant – ikke omtalt i litteraturen og unevnt i hans skriftlige uttalelse – nemlig tredjepersonransaking etter straffeprosessloven § 192 tredje ledd.

Det han da uttalte er opphavet til den såkalte «forvirringen».

Overser dynamikken i all etterforskning

I Riksadvokatens skriv 09. april 2021, «Påtalemyndighetens legalitetskontroll med tvangsmiddelbruk – relevant etterforsknings-formål og forholdsmessighet – særlig om ransaking i narkotikasaker», utviklet han sitt syn på adgangen til ransaking generelt og på tredjepersonransaking spesielt (uavhengig av innhold, definitivt ikke et pedagogisk mesterstykke).

Skrivet holder dessverre ikke faglig mål.

Riksadvokatens skriv er ikke så kategorisk som det utlegges som, men har ytterligere bidratt til «forvirring». Skrivet innledes helt riktig med at det «må skje en konkret vurdering (…) Det kan derfor ikke besvares helt generelt hvilke inngrep som kan foretas i ulike løst angitte situasjoner». Men dette «glir» Riksadvokaten bort fra senere i skrivet.

Videre, Riksadvokaten bygger på en ex-post vurdering av det som er funnet under en ransaking, men bruk av tvangsmidler må selvsagt baseres på ex-ante kunnskap.

Han overser dynamikken i all etterforskning, at et lite funn kan vekke mistanke om noe mer alvorlig – nettopp slik han hadde fremholdt i sin skriftlige høringsuttalelse.

Et klart tilfelle av sammenblanding juss/direktiv finnes i punkt 6.5. Der bygger skrivet også på en grunnleggende feilaktig forståelse av når en sak er «oppklart» og at politiet da skal avslutte en «sak» på stedet:

«Dersom mistanken om bruk kan bekreftes, og bruksdelen av saken er oppklart, er også forutgående erverv og besittelse av brukerdosen med tilnærmet nødvendighet oppklart. Det er ikke i tråd med god påtaleskikk å bøtelegge for forutgående erverv og besittelse av en brukerdose i konkurrens med bruken.»

Men «god påtaleskikk» er ikke juss, som juss-betraktet er dette uholdbart. Er det først ransaket, er det påtalemyndigheten som må henlegge saken. Videre, i narkotikasaker så vel som i andre «kjede-saker», ved funn av ulovlige av dopingmidler, etter alkohollovgivningen, i en faunasak og i en helerisak, er det etter straffeprosessloven – selvsagt – hjemmel for å ransake en telefon eller en PC for å finne bakmennene.

Riksadvokatens direktiver kan ikke generelt – på tvers av straffeprosessloven – «frede» en hel kategori straffbare handlinger mot tvangsmidler.

Tredjepersonransaking?

Riksadvokaten skriver: «Ransaking rettet mot en mistenkt rusmiddelbruker må ikke foretas med det formål å avdekke en ukjent selger av stoffet. Undersøkelser med et slikt siktemål kan bare gjennomføres i tilfeller der vilkårene for tredjemannsransaking er oppfylt.»

Men ved all slags kriminalitet har alltid vært og vil alltid være et «relevant etterforskningsformål» å nøste opp en mulig kjede. Straffeprosessloven er som den er, den er generell. Riksadvokaten kan ikke «finne opp» sin egen lov for mindre narkotikasaker.

Narkoindustrien er avhengig av mange små betalingsvillige siste ledd. Ingen i denne kjeden er «andre», det vil si utenforstående og uskyldige tredjepersoner. § 192 tredje ledd kommer derfor ikke til anvendelse.

Om jeg passerer Svinesund og mistenkes for å være en kurér og ransakingen fører til funn av 50 kilo hasj, er det selvsagt ikke en tredjepersonransaking om politiet går videre for å finne oppdragsgiver og mottaker.

Det samme gjelder i kjede-sakene nevnt over. Skrivet bygger dessuten på at en tredjepersonransaking må dreie seg om «det samme straffbare forhold», men også her blander Riksadvokaten forskjellige stadier i prosessen sammen.

Hva som er «samme forhold» tas det først standpunkt til når tiltalen skal utformes og til syvende og sist ved selve pådømmelsen. Læren har dessuten helt irrelevante kriterier som vilkår for ransaking.

Bidrar til fryktkultur

Riksadvokaten truer endog med straff. Dermed har han bidratt til en fryktbasert kultur i hele etaten med lite rom for faglige ytringer; «chilling»-effekten har vært svært effektiv.

Går man inn i detaljene og ser den manglende sammenhengen i Riksadvokatens forskjellige innspill, gir det dessverre grunnlag for en synkende faglig basert respekt for og tillit til Riksadvokatembetet.

Riksadvokatens kontor ser ut til å ha utviklet seg til en narko-liberal plattform, hvorfra mest mulig av «deres egen» tapte rusreform innføres bakveien forkledd som juss: En (uholdbar) ny-tolkning av straffeprosessloven med færrest mulige inngreps-hjemler!

Men at Riksadvokaten i Høyesterett gikk inn for mildere straff i de mindre sakene var i samsvar med et samlet Storting. I den første av tre dommer avsagt 8. april heter det:

«I vår sak er det bare spørsmål om en differensiert reaksjonsfastsettelse. Vi har lang tradisjon for at personlige forhold kan få avgjørende betydning ved straffutmålingen. Ikke minst har en differensiering lenge vært praktisert i narkotikasakene.»

Høyesterett stadfestet dermed at det er fullt mulig med en rusreform begrenset til de rusavhengige. En slik «ekte» rusreform vil være et sosial- og helsepolitisk behandlingstiltak, som elitebrukere flest vil avvise å være i behov av.

Ofret de rusavhengige

Dette kan være en straffereaksjon med et langvarig behandlingsforløp under kontroll, med et vellykket forløp kan reaksjonen strykes som straff! En slik reform kan omfatte mer alvorlige forhold enn det den tapte rusreformen gjorde.

Reformen kan også velges av andre enn de rusavhengige, «alle kan være med». Men det forutsetter jo en vilje til å gjennomføre et relativt krevende program.

Hadde det vært mulig «å snakke med» den forrige regjeringen kunne vi for lengst vært der, men den holdt på sine (uholdbare) prinsipper og var ikke villig til å komme de rusavhengige i møte med kompromisser.

Høyre og Venstre ofret rett og slett de rusavhengige.