En politiutdanning som virker, trenger ikke reparasjon

For 18 år siden var jeg i det store auditoriet på Politihøgskolen. Jeg skulle holde en forelesning om politipatruljens møte med psykisk syke. Det ble litt av en opplevelse.

Jeg sto der sammen med en eldre tjenestemann med tilhørende lang fartstid i etaten. Det var lite pensum i emnet. I psykologi var det en lærebok i politipsykologi og litt «klipp og lim»-artikler fra andre profesjons­utdanninger, lite tilpasset politiet. Jeg snakket om kommunikasjon, det å vise respekt, etiske dilemma osv. Da jeg var ferdig, kom følgende salve fra min gode kollega:

«Jeg husker et oppdrag. Vi kom inn i den kjipe leiligheten. Der satt den feite dama. Hun fylte hele to-seteren! Hun satt der å rugga!».

Deretter kom innføringen i teknikken på hvordan få uvillige mennesker ut av trange rom.  

Hvorfor innleder jeg med denne historien?

Jo, for å fortelle at det er ikke mer enn 15 til 20 år siden mye i politifagene var slik som dette. Historiefortelling, med mer eller mindre systematisk samlede erfaringer. Noe var helt klart nyttig, og alt var ikke som i fortellingen her i starten. Holdninger har selvsagt også endret seg, men det har også kunnskap og metoder. Poenget er at synsing ikke holder.   

I dag hadde tilnærmingen fra 18 år tilbake vært utenkelig. Vi har mer systematisk kunnskap om alle deler av politiarbeidet, inkludert hvordan vi møter mennesker i ulike situasjoner. Vi har pensum skrevet for politiutdanningen. Vi har faglærere som har pedagogisk utdanning, som belyser pensum med egne erfaringer. Studentene trenes til å reflektere over egen praksis, for å kunne begrunne egne tjenestehandlinger.  

I januar i år leverte Politidirektoratet en rapport til Justisdepartementet om politiets kompetansebehov de kommende tiårene, fra det såkalte Lystad-utvalget.

Ett av forslagene handler om bachelorutdanningen. Rapporten foreslår at det bør vurderes om politiutdanningen skal deles opp i faglinjer. Det pekes på at politiet i fremtiden vil ha behov for spesialisering innen etterretning, forebygging, etterforskning og operative disipliner. Ja, det er ingen tvil om at politiet vil ha behov for spesialister innenfor alle disse områdene. Men det er viktig å understreke at ingen blir spesialister etter en treårig bachelorutdanning. En profesjonsbachelor er et fundament som skal dekke bredden, også i politiarbeidet. Dette behovet vil bestå, og kanskje øke. Men for å bli spesialist, må den enkelte faktisk spesialisere seg gjennom å ta videreutdanninger og masterutdanninger. Eller vi må, som i dag, rekruttere spesialister med annen bakgrunn. Og gi den nødvendige politifaglige kunnskapen og utdanningen til disse. 

Digitalt politiarbeid vil bli en større del av grunnutdanningen. Studentene skal bli bedre på data. Men den avanserte digitale etterforskningen skal vi overlate til spesialistene. Enten de kommer fra politiutdanning, eller ingeniørutdanning.

Ingen blir anestesisykepleier eller operasjonssykepleier uten å ha tatt en spesialistutdanning som bygger på bachelor i sykepleie. Slik må det også være for politiet. Og det er derfor vi gjennom de 15 siste årene metodisk har bygget opp spesialistutdanninger ved høgskolen. Disse er i kontinuerlig videreutvikling. Nå jobber vi med å revidere etterforsknings­utdanningene, ett av mange eksempler.

Det siste året har alle politidistrikter implementert politiarbeid på stedet. Flere oppgaver skal løses av politipatruljen. Det forventes at patruljen kan sikre kriminaltekniske spor, sikre mobiltelefoner og annet elektronisk utstyr, foreta avhør, pågripe, håndtere våpen, berolige pårørende, håndtere psykisk syke, for å nevne noe. Alt dette er inne i våre utdanninger.

Dessuten: Publikum forventer at politiet skal ordne opp, de må vite hva de kan forvente. Studentrådsleder Mari Holmedahl sa det så fint: «Når vi kommer i politiuniform, forventer publikum at vi kan ordne opp i deres problemer. Vi kan ikke da si at, nei, akkurat denne oppgaven er ikke vi utdannet for.»  Publikum vil ikke vente på en spesialistpatrulje. Publikum forventer at politiet ordner opp på stedet. Det gjør politiet i dag. Det er vel en av grunnene til at politiet har så høy tillit i befolkningen.

Politiet skal bidra til at vi som bor i Norge skal leve trygge liv, både i det fysiske rom og på nettet. Bachelor i politistudier forbereder studentene for disse oppgavene, de kan takle alle de forskjellige utfordringene politiet møter der og da, i sin egen og publikums hverdag.

Vi skal bli bedre hele tiden. Men vi har en solid høgskoleutdanning, som gir troverdighet og status. Vi mottar stadig besøk fra politiutdanninger i Europa som ser til den norske modellen. Politihøgskolen har Norges mest fornøyde studenter, i følge Studiebarometeret. Studentene opplever en utdanning som er relevant og som forbereder for hva som kreves i yrket.

Min første reaksjon til Lystad-utvalgets rapport er derfor et kjent sitat:

«If it's not broken, don’t fix it.»