Sentrale PHS-forskere: Regjeringens mål om politidekning er utdatert

Regjeringen mener at Norges politidekning er tilstrekkelig og reduserer i forslag til statsbudsjett studentopptaket på Politihøgskolen til 400 studenter fra høsten 2020.

Tirsdag advarte Riksadvokat Tor Aksel Busch om å nedprioritere politi og påtalevesen. Han har et viktig poeng, særlig i en situasjon der satsingen på Politihøgskolen reduseres uten noen videre begrunnelser.

Hvor kommer målet om politidekning fra og hva innebærer det for norsk politi? 

Bakgrunn: Et mål om 2 politiårsverk per 1000 innbyggere

Målet om 2 politiårsverk per 1000 innbyggere ble formulert på 1990-tallet av Politiets Fellesforbund. Dette var et minimiforslag, og ble ansett som helt nødvendig for at politiet skulle kunne levere på beredskapsplanene, politiets oppgaveportefølje, kriminalitetsbildet og politiets organisering som gjaldt da.

Ved årtusenskiftet sluttet stortingets flertall opp om målet og i 2008 leverte et bemanningsutvalg en rapport som planla hvordan norsk politi skulle få det man da anså som tilstrekkelig politidekning.

«2 per 1000» var et relativt lavt tall i europeisk sammenheng, men ble ansett som tilstrekkelig under forutsetning av at politiet var lokalt forankret.

Siden målet ble formulert har norsk politi vært gjennom to store reformer og en rekke mindre omorganiseringsprosesser. Disse har blant annet har medført at politirollen er i endring, politiet er fjernere fra folk og at politiets oppgaver har blitt flere, ikke færre.

De siste tellingene tyder på at vi når 2 årsverk per 1000 innbyggere i nærmeste framtid, i hvert fall om en, som Justisdepartementet gjør, teller med enhver politiinspektør med påtalekompetanse og samtlige med politimyndighet som arbeider i politidistrikt, i særorganer, PST og Politihøgskolen, uansett om de arbeider som seksjonsledere, med budsjettarbeid, etterforskning, forebyggende oppgaver eller patruljevirksomhet.

Politiårsverk i sammenliknbare land

Når en spør hvor stor polititettheten er i land vi liker å sammenlikne oss med, er svaret dels at det er vanskelig å sammenlikne. Det handler om at de europeiske politimodellene er forskjellige og at nasjonene organiserer og teller sine politifolk på ulike måter.

To poeng er likevel verdt å merke seg:

Analyser av ulike lands politidekning, viser et mønster: De europeiske landene som har lavest politidekning, har også et lokalt forankret politi som samhandler og er i tett kontakt med befolkningen.

Vi vet også at den gjennomsnittlige politidekningen i EU-landene er på ca 3,2 per 1000 innbyggere og at man i Sverige har besluttet å øke politibemanningen med 10.000 de kommende 5 årene. Det betyr at de går fra ca 2 til 3 per 1000. Dette skyldes både kriminalitetsutviklingen, men også at mange av politiets oppgaver i dag er ekstremt arbeidskrevende, som etterforskning av IKT og arbeidsmarkedskriminalitet.

Svenske politikere har erkjent at om slike oppgaver skal gjøres sammen med annet politiarbeid, kreves det omfattende ressursøkninger.

Dagens situasjon

På landsbasis står norsk politi midt i en svært kostbar og krevende reform. Forskning viser at den norske politirollen er i endring, blant annet på grunn av beredskapssituasjonen og prioriteringene som må gjøres innenfor trange budsjett. Forskning viser også at flertallet i norsk politi har lav tillit til at de kan levere på samfunnsoppdraget, og at færre jobber opp mot hverdagskriminalitet og i patruljevirksomhet.

Vi finner også at kontakten mellom politi og innbyggere svekkes, som et resultat av plassering, prioritering og ressursmangel.  Medieoppslagene om lange ventetider i kø på nødnummeret 112, og om kriminalitetsofre som venter månedsvis for å få anmeldt og i prioriterte tilfeller etterforsket lovbrudd de har vært utsatt for, er eksempler, men det er mange av dem.

Vi forstår dem som en begynnende tendens som må snus hvis ikke politiets tillit skal reduseres.

Justisministeren svarte i Stortingets spørretime (15. mai 2015) at det vil koste 2,4 milliarder kroner å sørge for 2 politiårsverk per 1000 innbyggere over hele landet. I dagssituasjonen ser det ut som det ikke finnes politisk vilje til å ta den utgiften, til tross for de konsekvenser et lavt prioritert politi og påtalemyndighet vil få.

Vi er i dagssituasjonen svært bekymret for at vi ligger omtrent et år bak Sverige med å implementere en svært sentraliserende reform, uten at regjeringen er oppdatert på at reformen innebærer større politidekning for at politiets mål skal kunne nås.

Oppdatering er påkrevd!

I denne situasjonen foreslår regjeringen å redusere antallet politistudenter til omtrent det antallet som slutter i politiet per år. Selv om opptaket på Politihøgskolen har gått opp og ned siden 1970-tallet, er omfanget og kompleksiteten i PHS-aktiviteten på et helt annet nivå enn tidligere. Det innebærer at en nedprioritering og nedbygging får mer vidtrekkende konsekvenser enn det man så tidligere for norsk politi og for samfunnet politiet skal betjene.

Etter vårt syn er regjeringens forslag til redusert politistudenttall og satsingen på at snart 30 år gamle mål for politidekningen en beslutning som ser ut til å mangle grunnlag og ganske utdatert. I dag er 2 per 1000 ikke lenger nok.

Altså bør Stortinget vurdere om vi som nasjon kan ta oss råd til å redusere antallet politistudenter før det gjøres en grundig vurdering av hva slags politi Norge trenger og hva slags polititetthet som følger av det.

Det er det klokt å gjøre før man bygger ned et ledende kompetansemiljø det vil ta tiår å bygge opp.

Underskrevet av forskergruppa Politireform ved Politihøgskolen:

Vanja Lundgren Sørli (førsteamanuensis og leder)
Birgitte Ellefsen (førsteamanuensis)
Marit Egge (førsteamanuensis)
Cathrine H. Filstad (professor)
Rune Glomseth (førsteamanuensis)
Paul Larsson (professor)