Er vi i ferd med å miste oss selv?

Arne Johannessen skriver i sin kronikk at generalistrollen ikke er fremtidsrettet, og at man bør utvikle et todelt løp i rekruttering og utdanning av politiet. Han ser dette som selve løsningen på «problematikken» generalist eller spesialist.

Johannessen understøtter ikke sine meninger med noen form for empiri eller teori. Den type retorikk åpner ikke nødvendigvis opp for å se nye løsninger.

For meg er uttalelsen i seg selv, sammen med ukritiske heiarop i kommentarfeltet på Facebook til en teoretisering av vår profesjon, noe som virkelig rører ved min integritet som politi.

Utfordringen for politietaten er heller å virkelig anerkjenne praktisk kunnskap fremfor å teoretisere og differensiere bachelorutdanningen. I en konstruktivistisk tilnærming hviler forståelsen av den praktiske kunnskapen på at den utvikles gjennom erfaringer, og hvor erfaringer forstås som grunnleggende for læring (Dewey, 2009).

Praktisk kunnskap er kunnskap som vises gjennom handling og forklares av den greske filosofen Aristoteles som at praksis bygger på fronesis, en type skjønn eller dømmekraft som er mer enn bare teoretisk kunnskap og teknisk innsikt. (Fuglseth & Halås, 2021).

Jeg oppfatter at politiet jobber erfaringsbasert for å bli bedre profesjonsutøvere, og det trenes for å bli god. Treningen springer ut fra behovet for praktisk kunnskap i profesjonens daglige virke.

Dette er derfor mitt tilsvar til problematiseringen av spesialisering eller generalisering, og den foreslåtte løsning på «problemet».

Er det bra at vi internt skal måle oss opp mot hverandre, og splittes i ulike fagdisipliner, som spesialister og generalister? Jeg mener det heller er nyttigere å se vårt daglige virke i lys av et samlet samfunnsoppdrag for vår profesjon.

Oppdragsløsningen vil få et annet perspektiv om vi forstår samfunnsoppdraget og hverandre nok til å løse dette med en samlet kompetanse, bestående av de unike og ulike disiplinene som må til.

«Teoretiseringen» generelt i samfunnet er også gjeldende i politiutdanningen og i politiet. Det viktige er at det ikke skjer på bekostning av praktisk og erfaringsbasert kunnskap.

Det å «smøre studiepoeng» på folk uten erfaring og tro at det vil heve kompetansen, mener jeg er et lite gjennomtenkt forslag. Jeg tror det vil begrense samhandling innenfor en og samme profesjon.

Lena Lindgren (2014) skriver i sitt debattinnlegg på Forskerforum.no at «Forestillingen om at praktisk kunnskap er mindre verd enn teoretisk kunnskap, er dessverre forsterket med utdanningsrevolusjonen». Vi hører ofte at dagens avanserte samfunn krever så mye teori.

Lindgren poengterer at historien viser at praksis – tusenvis av timer med øvelse er det som må til for at en person skal nå mesternivå i en disiplin. (Lindgren, 2014). Et mesternivå som i praksis vil bestå av både teoretisk og praktisk kunnskap.

Lindgren (2014) mener også at praktisk kunnskap må anerkjennes som vitenskap. Hun refererer Rune Slagstad som stiller spørsmålet: «Hva er profesjonens samfunnsoppdrag?». Det er samfunnsoppdraget som bør være avgjørende for profesjonsutøverens kompetanse. Praktikeren har kunnskap som viser seg gjennom handling.

Slagstad konkretiserer sitt budskap gjennom følgende; «Om noen segner om roper vi på en lege, man roper ikke; Finnes det en professor i medisin her?» (Slagstad, 2014).

«Det distinkte ved profesjonene er at de er vitenskaper i sin praktiske anvendelse, men faglighet nedvurderes og misforstås», skriver Lindgren. Her tror jeg Lindgren har et vesentlig poeng, som vi i politiet må ta inn over oss.

Politiet har et samfunnsoppdrag som skal løses av ett politi, og på den måten være rustet for fremtiden. Ambisjonen må være et erfaringsbasert, kreativt og utviklende – samlet - politi.

En felles generalistutdanning vil fortsatt kunne bidra til helhetstenkning, fleksibilitet og mobilisering av mye operative ressurser ved behov. Jeg er selvsagt helt enig med Johannesen i at vårt samfunn er i utvikling, og at politiet må «utvikle og endre seg i takt med samfunnsutviklingen.» Men, når Johannessen foreslår å utdanne spesialister i politiarbeid på bachelornivå, da vitner ikke dette om en fremtidens mann som har sett lyset.

Jeg tviler på om svaret er å jobbe for differensiering og spe ut praktisk kunnskap med teoretisk kunnskap for å skape spesialister. Praktisk kunnskap i politiarbeid krever erfaring, mye trening og ny kunnskap for å bygge kompetanse, uansett om du blir utdannet spesialist eller generalist, er høy eller lav.

For meg er praksis og teori, muskler og hjerne, like viktig. Begge deler må utvikles og trenes for å bli gode og for å holdes vedlike. Som Arnold Schwarzenegger sier: «Your brain is like your biceps, use it or loose it!».

Praktisk kunnskap må anerkjennes, og det må jobbes for å nå et mesternivå gjennom teori og trening. Ved å strukturere og utvikle arbeidet med praktisk kunnskap, vil politiets kompetanse kunne heves gjennom et bredt innslagspunkt og på en tjenestetilpasset måte.

Gi profesjonen et løft og en annerkjennelse for øket kompetanse gjennom kunnskap i handling. Det vil gi en kunnskapsutvikling i bredden der man er aktivt deltagende i å konstruere kunnskap, om seg selv og i møte med omverdenen. Det vil også gi politiet en mulighet til å bidra med å belyse hvordan praktisk kunnskap kan forstås.

Det vil være revolusjonerende å «se på» hvordan politiet lærer og hever sin kompetanse, og dermed faktisk kan bli en erfarings- og kunnskapsbasert organisasjon.

Selv er jeg en av dem som i dagens studiepoenggalopp har sanket studiepoeng over en lav sko. Likevel kjenner jeg det altså langt inn i politisjela når jeg leser Johannessens kronikk. Det berører min integritet som profesjonsutøver. Jeg er redd for at vi sakte, men sikkert, mister annerkjennelsen av profesjonens praktiske kunnskap, og at den ikke verdsettes på lik linje som formalkompetanse.

Dagens politiledere må ta inn over seg og anerkjenne at praktisk kunnskap er kunnskap på lik linje som studiepoeng og teori.

Jeg vil ikke at vi skal miste oss selv, vår identitet som profesjon. Jeg mener vi skal tørre å se oss selv i speilet. Tørre å anerkjenne og løfte den praktiske kunnskapen i etaten. Samtidig skal vi utdanne kompetente medarbeidere med både teori og praksis.

Den praktiske kunnskapen kan ikke måles i studiepoeng, den må anerkjennes som selve ryggraden i vår profesjon. Uansett rollen som etterforsker, patruljemannskap, spaner, grensekontrollør, jurist eller forebygger er vi avhengig av å heve nivået på kunnskap i handling.

Vi er ulike og unike, men vi jobber for å løse et samlet samfunnsoppdrag. Vi tilhører alle samme profesjon – norsk politi!